Av Thor Willy Ruud Hansen, Overlege, professor dr.med., Nyfødtavdelingen, Barne- og ungdomsklinikken Oslo Universitetssykehus

Forrige uke hadde jeg min siste dag som klinisk arbeidende barnelege. Det var over 40 år siden jeg begynte min spesialist-utdanning i pediatri, et valg jeg aldri har angret på, og et faglig liv som har gitt meg utrolig mye i form av utfordringer, muligheter og gleder. I 28 av disse årene har jeg levd dette faglige livet på intensivavdelinger for syke nyfødte, de fleste i Norge, men også noen i USA. Å få være med på utviklingen i det vi er i stand til å gjøre for å hjelpe syke nyfødte har jeg opplevd som en stor gave, i full erkjennelse av at jeg ikke kan påberope meg noen kreditter for disse framskrittene. Veldig mye av det vi i dag oppfatter som rene rutiner i diagnostikk og behandling, var ikke en del av vår fantasi for 40 år siden.

Jeg har pleid å si til mine studenter at nyfødtmedisinen er et felt som lar deg bruke det bredest mulige spekter av dine evner, ferdigheter og gaver. Er du fingernem og glad i å gjøre ting med hendene, er det nok å bryne seg på i intuberinger og vaskulære tilganger. Er du «knottofil», mangler det ikke tilgang til avanserte apparater og maskiner som holder det skjøre livet oppe. Er du glad i det intellektuelle puslespillet, møter du rett som det er pasienter hvis diagnose er en gåte der svaret ikke finnes på registersidene i de store, fete bøkene. Og de gangene våre forsøk på å hjelpe ikke strekker til og livet ebber ut, har det omsorgsfulle medmennesket i deg en mulighet til å skinne.

Jeg har pleid å si til mine studenter at nyfødtmedisinen er et felt som lar deg bruke det bredest mulige spekter av dine evner, ferdigheter og gaver.

I en slik hverdag, der dramaet og «blålys-faktoren» er sterkt til stede og det egne adrenalinet ikke sjelden topper seg, er det lett å tenke at rutineoppgaven med undersøkelse av (presumptivt) friske nyfødte på barselposten blekner og fortoner seg kjedelig. Når jeg nettopp har tilbragt de siste 2 ukene av min barnelegekarriere på barselposten, var det da en nedtur? I det følgende, som du gjerne kan kalle «Thor Willys lovsang til barselundersøkelsen», vil jeg fortelle hvorfor disse 2 siste ukene gave meg både glede og faglig tilfredsstillelse. Mitt lille håp er at en og annen kollega i dette vil finne inspirasjon til å se gleden i de små ting i arbeidsdagen.

thor-willy

Thor Willy Ruud Hansen har undervist studenter i en årrekke. Han har også produsert en deltaljert undervsningsvideoserie i nyfødtundersøkelser. Disse ligger fritt tilgjengelig på nett for studenter, barneleger i spesialisering og ferdige spesialister i pediatri som ønsker å bedre kompetansen sin i nyfødtundersøkelsene. Se: http://meddev.uio.no/elaring/fag/barnesykdommer/newborn/clip1.shtml. Foto: Privat.

Jeg ville ikke snakke sant hvis jeg sa at jeg alltid har tenkt slik om barselundersøkelsen som jeg gjør i dag. I begynnelsen var jeg, sikkert som de fleste andre, usikker og utrygg, engstelig for å overse viktige funn. Dessverre husker jeg ikke lenger hvem som veiledet meg gjennom de første undersøkelsene. Systematisk undervisning og håndspålagt veiledning i studiet har, hvis de faktisk forekom, forsvunnet i den svekkede erindringens tåke. Kanskje var det først da jeg opplevde å bli far selv at perspektivet på denne oppgaven begynte å utvikle nyanser utover de hverdagslige. Sikkert er det at privilegiet å undervise medisinerstudenter førte til en ytterligere bevisstgjøring.

I dag kan jeg si at barselundersøkelsen er noe av det mest gledebringende jeg foretar meg. For de fleste foreldre er det nye barnet, særlig hvis det er deres første barn, den mest fantastiske skapning verden har sett. Jeg velger aktivt å forholde meg til det at denne situasjonen, som for meg kanskje representerer undersøkelse nummer 15 den dagen og slik sett er «rutine», for mor og far er helt unik. Derfor vil jeg at hele min holdning både til foreldrene, til det nye barnet, og til jordmor eller barnepleier som assisterer, skal preges av at jeg også synes at barnet er fantastisk! Svangerskapsjournalen har alt fortalt meg om dette er foreldrenes første barn, og om så er tilfelle, lar jeg alltid min gratulasjon til foreldrene ledsages av noen kommentarer om det spennende og utfordrende i den nye livsfasen de nå har trådt inn i. Deretter spør jeg gjerne om det også er det første barnebarnet på noen side. Da har jeg i tankene min egen far, og hvor enestående det var for ham da han, i en alder av 77 år, for første gang opplevde å bli bestefar.

Under undersøkelsen av barnet småprater jeg med barnet hele tiden. Det ligger ingen stor prosa i mine ytringer, men en kombinasjon av komplimenter over hvor nydelig hun er eller hvor kjekk han er, kombinert med spede forsøk på forsiktig humor, bidrar til å opprettholde en hyggelig og avslappet atmosfære. Ekstra morsomt blir det hvis det er en fersk storesøster eller storebror med under undersøkelsen. Da kan jeg kanskje få «hjelp» til å undersøke babyen, eller vi kan snakke om hvor heldig babyen er som har fått en så flott storesøster/-bror.

Når selve undersøkelsen er avsluttet, bruker jeg alltid ett minutt eller to på å prøve å få blikk-kontakt med den nyfødte. Av og til har jeg flaks, og barnet har den rette grad av våkenhet til å stirre intenst på meg med et blikk som spør «hvem er du for en merkelig fyr?» Noen ganger passer da sluttstrofen i Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser» perfekt:

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt.

Andre ganger kan det være André Bjerkes undring som faller i hu:
«Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himlen går opp.»

Min barselundersøkelse er ikke effektiv – jeg bruker utvilsomt mer tid enn strengt tatt nødvendig. Men selv på dager da køen er lang og avdelingen travel har jeg aldri opplevd å få en eneste klage fra de jordmødrene og barnepleierne som er sammen med meg om oppgaven. Snarere gir de ofte spontant uttrykk for at de har hatt det hyggelig. Og hvis da både mor og far har hatt det hyggelig og jeg i tillegg har hatt det hyggelig selv, ikke har opplevd meg det minste stresset, og ikke har tapt miraklet av syne, da tenker jeg at en halvtime ekstra i dagens regnskap er en billig investering i retur for arbeidsglede og opplevelsen av å ha vært med på noe meningsfullt.

Min barselundersøkelse er ikke effektiv – jeg bruker utvilsomt mer tid enn strengt tatt nødvendig.

Med hilsen fra en glad og takknemlig barnelege «på fallrepet»

Thor Willy Ruud Hansen


Thor Willy Ruud Hansen har produsert en deltaljert undervsningsvideoserie i nyfødtundersøkelser. Disse ligger fritt tilgjengelig på nett for studenter, barneleger i spesialisering og ferdige spesialister i pediatri som ønsker å bedre kompetansen sin i nyfødtundersøkelsene.
Se: http://meddev.uio.no/elaring/fag/barnesykdommer/newborn/clip1.shtml