De fleste medisinerstudenter og leger har vel tenkt seg at de en dag skal bruke utdannelsen i et land der helsevesenet var uten high tech og legemangelen stor. Sånn har det i alle fall vært for meg. På tampen av ass.lege tiden kontaktet jeg både den ene og den andre NGO. De fleste var ikke interessert i en snart ferdig barnelege. Røde kors var mer imøtekommende; her kunne jeg gjerne levere inn CV´n min og de ville kontakte meg skulle det oppstå et behov. Etter dette gikk det flere år hvor det ville vært mulig, men ikke uten plunder, å få til et utenlandsopphold over litt tid. Først var det å bygge seg en jobb, deretter ble det å bygge seg en familie. Men lysten har vært der, og følelser langt i retning av misunnelse har dukket opp hver gang en treffer noen som forteller om sitt utenlandsopphold. Det frister med ny setting. Andre utfordringer. Nytt miljø. Improvisasjon. Følelse av å gjøre viktig doktorarbeid. Gjøre noe som monner. - En ikke dum blanding av eventyrlyst, bruk av erfaring og utdannelse som krydres med litt humanisme og idealisme.

TEKST OG FOTO: Thore Henrichsen, overlege Vestre Viken HF

En reise blir til

Tiden gikk, og en dag var det en artikkel i tidsskriftet skrevet av Engjom, Brodwall, Engjom og Mørch. “Utveksling av helsepersonell mellom Bergen og Zanzibar” (Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133:187 – 9). Her ble det beskrevet et imponerende arbeid i det å bygge opp et samarbeid mellom Haukeland universitetssykehus og Mnazi Mmoja Hospital, det eneste tærtiærhospitalet på øya. Og jobben der var ikke sluttført. Som en lykkens pamfilius hadde jeg en av sjeldne hverdagsfridager strødd ut i turnusen dagen etter. Da fikk jeg lest artikkelen en gang til og tok det første skritt; jeg ringte til Bergen. Her ble jeg meget velkomment tatt i mot, men det var et aldri så lite men; jeg jobbet ikke på Haukeland, jeg jobbet ikke i Bergen eller Hordaland, ikke en gang i Helse Vest. Og delfinansieringen av utenlandsfarende til dette prosjektet forutsatte en slik tilknytning. Det var en lei hindring. Men med hjelp av gode krefter fikk en til en oppmyking av regelverket og Zanzibarrykket nærmere. Cirka et halvt år før vi som familie skulle dra, begynte avtalene å komme på plass. Overlegepermisjon pluss 5 ukers egen ferie ga oss mulighet til å booke for 5 måneder.

De seks månedene på forhånd kom godt med. Billetter, fri fra jobb og skole, forsikring, skulle en bruke malariaprofylakse? Hvilke vaksiner burde en ta? Skole for barna i Zanzibar. Ville de være trygge? Ville vi som familie være trygge? Hva skulle Ann Karin, kona, gjøre? Ville jeg som barnelege være kvalifisert til oppgaven, med den litt skjeve profilen jeg hadde ervervet meg med mange år i intensivmedisin og ditto mindre av allmennpediatrien? Jeg hadde ikke en gang et tropemedisinkurs bak meg.

Avdeling for internasjonalt samarbeid i Bergen, som har hatt en dyktig hånd i samarbeidet mellom de to sykehusene i hver sin verdensdel var til stor hjelp, både i råd og i praktisk gjennomføring. Dessuten kunne de by meg en leilighet i Haukeland House som var et lite leilighetskompleks med ca 10-11 leiligheter i alt fra et til treroms størrelse som var bygget for å huse slike som oss, som kom fra Norge via Fredskorpset eller på annen måte, for å arbeide i helsevesenet i Zanzibar.

De seks månedene på forhånd kom godt med. Billetter, fri fra jobb og skole, forsikring, skulle en bruke malariaprofylakse? Hvilke vaksiner burde en ta? Skole for barna i  Zanzibar. Ville de være trygge?

zanzibar_1

Hovedinngangen til Mnazi Mmoja Hospital. Skyggen er god å ty til når det er 33 grader og høy luftfuktighet.

Møtet med den nye verden

Det er en lang reise. Heldigvis er det mye god underholdning i dataspill og filmer på langdistanseflyene. Og gutta, tvillingene på 6 år, gledet seg. Breddegraden du er kommet til gir deg et fysisk møte i det du går av flyet. Denne veggen av varme og lyder og lukter som plutselig er der i det du går ut på øverste trappetrinn på flytrappa. Og det sterke lyset i øynene. Juma, sjåføren på Haukeland House, møtte oss på flyplassen. Leiligheten var fin, med godt renhold og rimelig fungerende air condition. Stone Town et par timer etter. Sanse-Tsunami for fire som da hadde hatt lite søvn de siste 36 timene.

Møte med direktøren på sykehuset dag 1. Kortfattet, men viktig. Et betinget velkommen. Jeg var kommet til Mnazi Mmoja Hospital som volunteering doctor. Det var bra. Enda bedre var det hvis jeg forholdt meg til at dette sykehuset var styrt og drevet av lokale krefter. På knappe fem minutter hadde han både gitt meg følelsen av at jeg ville bety noe (han tok meg personlig i mot) og at jeg var der på deres premisser. Litt uventede signaler for en naiv nykommer, men åpenbart viktige og riktige å gi en hvit doktor fra verdens rikeste land.

zanzibar_personalet

Turnuskandidat, sykepleiere og forfatter ved nyfødtavdelingen; MMH.

Jeg startet opp dagene med morgenmøtet klokken 0730 hver hverdag. Dette møtet hadde struktur og var dagens samlingssted for barneavdelingens doktorer. En gikk igjennom de som lå på intermediærstua (2-3 senger med mulighet for å gi ekstra oksygen) samt de på barneavdelingen som hadde dødd siste døgn. Nyfødtavdelingen var ikke med i disse presentasjonene hvis det ikke var født noen med helt spesielle tilstander. Jeg hadde avklart med miljøet i Bergen før jeg dro at mitt viktigste bidrag ville være å ha en del tid på nyfødtavdelingen. Derfor begynte jeg med å gå visitt der fra første uke, og fortsatte daglig i de knappe 5 månedene jeg var ved sykehuset. På det minste var det 9 innlagte nyfødte på enheten. På det meste var vi på 23. Da med tre liggende på gangen utenfor nyfødtrommet, og de resterende 20 fordelt på 8-9 kuvøser inne på selve enheten. Regnestykket ble da at det kunne være tre ikke-beslektede nyfødte i en kuvøse. Med varierende tilstander og vekter. Det var to store grupper pasienter; asfyksier og premature. I tillegg kom det jevnlig nyfødte med kramper, infeksjoner og misdannelser. Penicillin og gentamycin til iv. Oftest men ikke alltid fenemal; mer sjeldent fenytoin. To farmacier rett utenfor sykehusporten. Hit måtte de pårørende gå for å kjøpe morsmelkerstatning, medisiner og annet. 11000 fødsler per år på sykehuset. Dessuten dårlige pasienter fra Mwembeladu Maternity Hospital som lå 10-15 minutters kjøreavstand fra Mnazi Mmoja Hospital. Der hadde de ca 7000 fødsler per år. Uten nyfødtavdeling men med Rooming in for barn og mødre på to special care rooms med i alt plass til ca 20 mødre med deres nyfødte.

Zanzibar, som del av Tanzania, er et fattig land, med dårlig helsetilbud. Svangerskapsomsorgen blir deretter, og med det store antall fødsler ble også fødselsomsorgen langt fra optimal. Dermed var det duket for mange asfyksier, og dermed mange resusciteringer. Det første jeg ba om etter å ha sett systemet var laryngoskop og endotrakealtuber. Det var betegnende for den hvite doktors manglende forståelse av settingen. Jeg fikk en del slike a-ha opplevelser underveis, og burde sikkert ha fått enda fler, hadde jeg vært våken nok: For det første ville en bare ha intuberings-kyndige i en fraksjon av tiden. Dernest ville en gi et feilaktig uttrykk av at denne type utstyr var en nødvendig suksessfaktor, og sist men ikke minst; hvis de ikke ble selvpustende i den tiden du resusciterte, var det ikke noe videre tilbud uansett. En annen stor fordel med maske bag var at du kunne drive opplæring av både sykepleiere, medical officers og leger jevnt og trutt. In real life. De var helsevesenets framtid. Det var via dem at du kunne komme til å utgjøre en forskjell. Gap filling versus Sustainability. De to polene i utviklingsarbeid.

zanzibar_vasken

Nyfødtrommet. Det kunne ligge tre ikke-beslektede i en kuvøse. Kjøleskapet (det eneste), resusciteringsbordet (det eneste) og vasken (den eneste). Og en hyggelig og flink sykepleier (ikke den eneste).

Vi kunne måle blodsukker. Dessuten Hb og også gi blod når det var indikasjon for det. Ellers var det lite å støtte seg til lab messig. Rtg thorax var tilgjengelig, men hva gjør du når du ikke kan gi ekstra oksygen på veien til X ray Dept? Vi hadde ingen mulighet til å gi CPAP, men det fantes 5-6 oksygen konsentratorer som var forbausende stabile, men trengte kontinuerlig strøm fra veggen. Disse konsentratorene var livgivende og har sikkert spart mange små liv. CPAP systemer kunne ha økt overlevelses-tallene ytterligere, og det var på trappene når jeg dro.

Nyfødtavdelingen var som en hjemmebane i forhold til barna på barneavdelingen, de over nyfødtperioden. Her savnet jeg mer egenerfaring i forhold til de sykdommer som er spesielle der. Erfaringen fra Norge strakk jevnlig ikke til. Og det var et stort savn etter diagnostiske hjelpemidler. Elfo for thalassemi-påvisning kostet så vidt jeg husker 29 dollar. Et mindretall av befolkningen hadde råd til det. Men malariautstryk ble raskt undersøkt og diagnosen gitt. Men kunne man stole på et negativt resultat? Grav underernæring. Vondt å se, og vondt å se at den høye mortaliteten WHO angir ved denne diagnosen, også stemte i ditt daglige virke. – Men så kunne du stadig vekk glede deg over at andre igjen ble friske, og at det nyttet. Dessuten var det stor lærevillighet rundt meg, og nok av turnuskandidater, medical officers, sykepleiere og ferske leger å dele diskusjoner og tentative diagnoser med. Noen kunne ha kjørt opp arbeidstempoet, mens svært mange var genuint nysgjerrige på faget og ivrige på det å lære. Og du følte deg alltid velkommen, slik at din egen motivasjon ble holdt jevnlig oppe.

Det første jeg ba om etter å ha sett systemet  var laryngoskop og endotrakealtuber. Det var betegnende for den hvite doktors manglende forståelse av settingen.

zanzibar-prematur

Prematur. Som holdes varm med norsk hjemmestrikket ull.

zanzibar_thallasemi

B-Thalassemi Forandringer i ansiktsskjelett og i craniet grunnet svært aktiv benmarg, også i dsse deler av skjelettet.

En overdose inntrykk

Jeg hadde vært på Zanzibar 10 år før. En ukes ferie i dette paradis. Eksotisk. Vakkert. Milevis med strender. God mat. Mildt og blått hav så langt du ser. Velkomne mennesker som virket blide og fornøyde. Og velernærte uten prangende høy BMI. Sterk sol. – Så skjønner en etter å ha bodd på øya noen tid at dette er ytterst på Gauskurven; helt ute i strandkanten, der vi hvite pengesterke bor. Rett innenfor er de første landsbyene, med dårlig drikkevann, ofte med høyt saltinnhold (og dermed høyt blodtrykk hos befolkningen). One dollar a day. Familiebudsjettet, som bærer fra dag til dag, men ikke mer, og ikke nok til at en kan akkumulere og dermed komme seg oppover. Fattigdom hvis du ser etter. Og som slår deg nesten ut når du passerer inn sykehusporten.

Gutta trivdes på den internasjonale skolen. De lærte mer engelsk enn hjemme, og fikk en opplevelse av kultur, klima og alt det fremmede som jeg synes nesten er ubetalelig.
For Ann Karin var det mer slitsomt, i starten i sær. Først om det var trygt. Hva er trygt for gutta og oss? Deretter litt gammeldags rollefordeling med far på jobb og mor som ordner innkjøp og organiserer hverdagen. Deretter tid til å være nysgjerrig og kose seg over å oppleve noe veldig annerledes. Alle oss fire prøvde litt på Zwahili, men det var tungt. Overload var beskjeden fra hjernen min.

Oppnår en noe ved en slik overlegepermisjon på et så annerledes sykehus og i et så annerledes samfunn og helsevesen? En liker å tro det. Men utover det, så tror jeg at det også reelt gjør en forskjell. Det tar tid å skape endring til det bedre, og mye holder tilbake både av holdninger og rutiner, utover en mager økonomi. Men det er framskritt. Zanzibar har akkurat uteksaminert det første kullet med medisinerstudenter, opplært på øya, mye basert på lærekrefter fra Cuba. Kunnskap er den viktigste driveren framover. Og det er vel her vi kan bidra mest; øke kunnskapsnivået til de en jobber sammen med. Både ved å skrive prosedyrer og gjøre ren undervisning, men kanskje enda mer ved å være hel lege og vise både praktiske og kunnskapsmessige ferdigheter til de rundt deg. Ydmykt,- ikke belærende. Også er det jo godt da, å ha gjort en vellykket resuscitering. Eller å ha fått inn den nåla hos den treåringen som var så dehydrert at du utgjorde forskjellen

Neste gang er det din tur. Kanskje treffes vi, for min familie kommer igjen.