Barneovervåkning er behandling og overvåkning av pasienter som har et behov utover det som kan tilbys på vanlig sengerom på post, men som ikke trenger intensivbehandling. Barnelegeforeningen ønsket å bidra til et mer ensartet og solid tilbud til disse barna. I 2016 ble det nedsatt en arbeidsgruppe som jobber med å lage en veileder.

Av Elisabeth Holmboe Eggen, elisabeth.holmboe.eggen@ahus.no

På alle norske helseforetak vil det innlegges pasienter i aldersgruppen 0-18 år som er akutt og alvorlig syke, eller som forverres i løpet av oppholdet. Mange er stabile nok til å kunne observeres og behandles lokalt, uten å flyttes til høyere behandlingsnivå (lokal voksenintensiv eller tilhørende barneintensiv). Ethvert helseforetak med barneavdeling må – på døgnbasis – kunne utføre AHLR, stabilisere og tilby utvidet overvåkning til barn og ungdom ved behov.

Intermediærenhet eller barneovervåkning?

I ”Norske faglige retningslinjer for intensivbehandling” er intermediærenhet definert som følger:

(…) kan behandle pasienter med organsvikt i ett organsystem (f.eks. en hjerteovervåkingsavdeling eller en lungeenhet for maske (BiPAP) ventilasjon). Enheten kan tilby bedre og mer avansert overvåking, pleie og behandling enn en vanlig sengeavdeling, men lavere enn en intensivenhet. Den kan også tjene som observasjonspost for pasienter med akutte, alvorlige tilstander. Slike enheter kan også lette utskrivning og sikre oppfølging av intensivpasienter før de overføres til rehabilitering eller sengepost («step-down units»). Den viktigste forskjellen i forhold til en intensivenhet er at en intermediærenhet ikke tilbyr endotrakeal intubasjon og respiratorbehandling, men f.eks. kan tilby CPAP eller NIV.

Betegnelsen ”intermediær” har i mange år blitt brukt om enheter eller senger med utvidet overvåkning. Begrepet overvåkning er etablert i andre fagmiljøer, (postoperativ overvåkning, medisinsk overvåkning, hjerteovervåkning). I forslag til veileder har faggruppen bestemt å bruke betegnelsen barneovervåkning (BO). For medisinske fagområder vil aktuelle pasienter ofte være barn med respirasjonssvikt, eller truende sådan, sirkulasjonssvikt, infeksjoner, metabolske ­sykdommer (herunder ketoacidose), kramper og intoksikasjoner.

Lite litteratur, stor usikkerhet

Det finnes per i dag ingen nasjonale prosedyrer, retningslinjer eller veiledere for barneovervåkningsenheter. Tilsvarende mangler også for voksne pasienter. Det finnes heller ikke konsensusdokumenter i Sverige eller Danmark. Pasienter med utvidet overvåkningsbehov har likevel fått økende oppmerksomhet de siste 20-30 årene, og det har blitt tatt til orde for egne overvåkningsenheter. Det er lite litteratur på feltet – særlig for pediatriske pasienter. I Storbritannia har Department of Health siden sent på 1990-tallet forsøkt å lage definisjoner, beskrivelser og guidelines for virksomheten. På tross av dette, viser stadig nye internasjonale rapporter og artikler at det er vanskelig å implementere et stabilt, kvalitets­sikret tilbud til disse pasientene. På grunn av vide eller sprikende definisjoner av hvilke pasienter det er snakk om, er det utfordrende å tallfeste antall pasienter med overvåknings­behov for et gitt foretak. Volumet av pasienter vil også svinge på grunn av sesongvariasjon. Derfor er det krevende å bemanne for et godt nok tilbud til disse barna – 24 timer i døgnet, hele året.

Det er avgjørende at avdelingene har gode rutiner for å ivareta disse barna med tilstrekkelige ressurser og kompetanse

Organisering

Behovet for utvidet overvåkning er i dag ivaretatt på ulike måter utfra barneavdelingenes størrelse og muligheter i foretaket. Mange avdelinger ser behovet for å opprette egne Barneovervåkningsenheter / – senger (BO). I barneavdelinger med få barneovervåkningspasienter, kan et alternativ være å benytte seg av andre etablerte ressurser innen foretaket. Avdelinger / enheter som kan benyttes for lokaliteter eller personalressurser og kompetanse, vil kunne være:
• Nyfødtavdeling
• Medisinsk overvåkning (voksne pasienter)
• Voksenintensiv
• Postoperativ seksjon
• Barnemottak

Uavhengig av plassering og organisering, er det avgjørende at foretakene og barneavdelingene har gode prosedyrer og rutiner for å ivareta disse barna med tilstrekkelig ressurser og kompetanse gjennom døgnet hele året. Målet for arbeidet med å lage en veileder, er å gjøre det enklere for foretakene å definere hva som skal til for å gi et godt tilbud.

Fremdrift og videre plan

Gruppen har hatt flere møter, gjennomgått internasjonal litteratur og kommet fram til et første utkast som er godkjent av styret i Barnelegeforeningen for høringsrunder. Fremdrift videre er planlagt som følger: Første høringsrunde til et utvalg barneavdelinger november 2017. Dette for å se om det er større endringer som bør gjøres før veilederen sendes ut bredt. Hovedhøring fra desember 2017. Her vil alle barneavdelinger, barnesykepleieforbundet, samarbeidende foreninger (kirurgisk, anestesiologisk) og flere andre få ­utkastet til gjennomlesing. Arbeidet med veileder blir hovedsak under avdelingsoverlegemøtet i forbindelse med ­Pediaterdagene 2018 i Trondheim og presenteres ­under styrets time på arrangementets avslutningsdag. Endelig veileder planlegges ferdigstilt våren 2018.

Vi håper at veilederen vil kunne komme til nytte for alle ­foretak som ivaretar alvorlig syke barn.

 

Arbeidsgruppen for barneovervåkning består av:

Leder: Elisabeth Holmboe Eggen (Spesialist i barnemedisin, LIS anestesiavd AHUS)

Terje Reidar Selberg (Spesialist i barnemedisin, anestesierfaring, seksjonsoverlege nyfødt intensiv Kalnes, APLS instruktør)

Ulf Mostad (Spesialist i anestesi, seksjonsoverlege for barneintensiv / barneanestesi St. Olav)

Jan Magnus Aase (Spesialist i barnemedisin med anestesierfaring, overlege nyfødtintensiv Ålesund sykehus)

Anja Smeland (Barnesykepleier, fag- og forskningssykepleier på Kirurgisk avdeling for barn OUS, representant for BSF)

Hilde Silkoset (Barnesykepleier, MPN, representant for BSF)


Mandat:
Gruppen ble forespurt å si noe om:

• hvilke pasienter som bør få et barneovervåkningstilbud

• hva som trengs av: bemanning, kompetanse, lokaliteter og utstyr

• hvordan et slikt tilbud best kan organiseres i Norge