Apollo - sykehushund under utdanning

For noen år tilbake, fikk jeg anledningen til å hospitere et par uker ved nyfødtavdelingen ved Akademiska Sjukhuset, i Uppsala. Jeg ønsket spesielt å se på deres utbredte «kenguru­tid» og løsninger for respirasjonsstøtte. På forhånd hadde jeg også fått tips fra en kollega om at det befant seg en sykehushund på barneavdelingen eid av overlege Ann Edner, og at jeg burde ta en prat med henne. Jeg fikk et flott opphold på Akademiska, både med tanke på nyfødtmedisin - og ikke minst rundt «prosjektet sykehushund»!

Tekst: Ingunn Nessestrand, overlege Bodø

Jeg har alltid hatt en tett relasjon til dyr. Jeg vokste opp på et småbruk, og dyr var veldig inkludert i tilværelsen. Yrkes­messig var jeg lenge helt sikker på at jeg skulle bli veterinær, men etter møte med mange veterinærer, som ikke anbefalte lange dager med mest bilkjøring, lite veterinærmedisin, dårlige vaktordninger ble jeg i tvil….. Mens jeg tenkte meg om (ganske lenge!), fortsatte jeg å jobbe med dyr, som landbruksavløser, røkter for hest/hund, lammingshjelp, turleder på rideferier med mer. Etter hvert måtte jeg tenke i andre retninger, og begynte å jobbe med mennesker. Litt tilfeldig resulterte det i at jeg hadde med egen hund på jobb i rehabilitering av rusmisbrukere, og vi som jobbet sammen konkluderte med at hunden kanskje var den viktigste «­terapeuten»! I ny jobb fikk jeg muligheten til å jobbe med hest i terapeutisk sammenheng, og syntes det var veldig givende. 

Apollo i tidlig miljøtrening på sykehjemmet

Savnet etter «dyrekollegaen»

Men så ble det medisinstudier, turnustid og spesialisering. Savnet etter å jobbe sammen med dyr, har vært godt kompensert med egne prosjekter med hunder og hester i heimen. Men tanken om dyr og barn har ligget like under overflaten, og ble så absolutt styrket i møtet med Ann og Livia, sykehushunden ved Akademiska Sjukhuset. Samtidig dukket det opp et studie ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet), «Grunnkurs i dyreassisterte intervensjoner og Dyreassisterte intervensjoner med hund» som både ga inspirasjon og kompetanse til å forsøke å få til et prosjekt med sykehushund ved avdelingen vår ved barneavdelingen Nordlandssykehuset.

Evidensbasert «kos» 

Møtet med Ann var for meg veldig viktig. Når man snakker om «sykehushund», blir man ofte møtt med «så koselig», «å så søtt», og det er det jo også. Men min tanke om «sykehushund», som et terapeutisk tilskudd, var ikke basert på bare kos, men på bevisste, avklarte intervensjoner. Hunden skulle inn som et ikke-medikamentelt tilskudd i behandlingen. Ann sin forskning var «hard-core»; her var det målinger av hormoner, dyrkninger og smittehensyn, spørreundersøkelser og vurderinger. En sykehushund er en terapihund, ikke en besøkshund. Her fant jeg en som tenkte på samme måte! 

Apollo trener på alle slags situasjoner – her sammen med hest

Nyttårsvalpen

Huset hjemme hos meg har alltid vært fullt, også av hunder. Men trekkhunder og jakthunder er feil hunder i denne sammenhengen! Heldigvis er familien nesten alltid positivt innstilt til nye prosjekter, så da muligheten for å bli med i Ann og hennes samarbeidspartneres prosjekt med utdanning av nye sykehushunder tenkte jeg at dette var en sjanse jeg bare måtte ta. Natt til nyttårsaften fikk sykehushunden Luna et valpekull – og Apollo var en av de som ble plukket ut som sannsynlig egnet av etologen (spesialist i dyrs adferd). Apollo ble hentet i slutten av februar og var en trygg og flott liten valp. Her hjemme sosialiseres og mentaltrenes han etter beste evne. I tillegg til grunndressur trenes han i dressur rettet mot jobben som sykehushund. 

Utfordringer og løsninger

Barneavdelingen og Nordlandssykehuset har vært svært positive til å få en Sykehushund som en del av tilbudet ved avdelingen. Ønsket er også å gi et utvidet tilbud til flere avdelinger/pasientgrupper. Men det ligger selvfølgelig en del utfordringer i prosjektet. Det koster mye tid og penger å utdanne en sykehushund. I tillegg må vi blant annet organisere egnede rom og områder for hunden, lage rutiner for dyrkninger og smittevern. Vi tar utfordringene etter hvert som de kommer, og tenker at det meste lar seg løse. 

Snart lærlingetest 

I mellomtiden lever Apollo et ubekymret hundeliv i heimen med sine jakthundkompiser. Han trener på mange forskjellige ting, som å ikke slikke (forhindre smitte), være rolig, ligge stille. Han trener på å være på forskjellige underlag, sitte på stol, ta heis. Han møter små og store mennesker, mennesker med krykker, i rullestol, mennesker som er rolige, mennesker som gråter, som ler, som hyler, som er sinte. Han har «kollegaer» i Sverige som er i gang med samme utdanning. Ettersom vi bor så langt unna trener vi mest alene, men har nettmøter for pep-talks, problemløsninger og plan videre. I desember skal vi til Stockholm på spennende samling med ny mentaltesting. Hvis Apollo passerer der er han klar som «lærling», og skal da starte sin utdanning på sykehuset, med pasientmøter. Lærlingetida er beregnet til cirka ett år, men det kommer an på hvor mye pasientkontakt vi klarer å få til, før han skal til endelig godkjenning, cirka 2 år gammel. På det tidspunktet er planen at også jeg er klar med hunde­instruktørbiten, for å kunne lede Apollos arbeid på sykehuset.

Historien om Livia og prosjektet sykehushund i Sverige, kan dere lese her