Ville det ikke vært flott med en plattform der all den viktige pasientinformasjonen dukket opp med ett klikk? Et dataprogram med alt det nødvendigste i oversiktlig stikkordsform hvor alt annet var filtrert bort, mens mer fullstendig info, som epikriser, kunne hentes frem? Tenk om det hadde vært enkelt å oppdatere også, intuitivt og ryddig uten et konstant mas om oppgradering? Petter Hagemo har ikke bare deltatt i utviklingen av norsk barnekardiologi, han er også opphavsmannen bak verbet «å berte».
Tekst: Katrine Engen
Det er dårlige tider for plattformer om dagen. Enten de befinner seg på kontinentalsokkelen eller verdensveven representerer de tilsynelatende en uunngåelig skrens mot undergang. Hvorvidt verbet «å plattforme» er etablert i midtnorske diktatrom vites ikke. Det er godt mulig det kunne inngått i et musikalsk skråblikk fra Barnekardiologisk sekstett, i så fall under korrekte riksmålske regulativer.
Begynnelsen
Det startet på Blindern. Fra realartium fulgte han den første intuisjonen om å studere realfag. Snarere enn fag var utfordringen heller hva han skulle bli. «Etter det året kom jeg til konklusjonen at jeg ikke ville bli lærer. Valget ble medisin.»
Realfagsåret matet en annen interesse. Han meldte seg opp til UiOs første kurs i programmering. På fritiden lekte han seg med teknikkene. Det resulterte i et hjemmelaget dataspill. Programkoden ble publisert i tidsskriftet Datatid.
Han er oppvokst i Bærum i etterkrigsårene. Idylliske hager og naturområder ga gode muligheter for fri utfoldelse og epleslang, innimellom noen påtvungne pianotimer. I motsetning til ett av foreningens æresmedlemmer har han ingen arr etter førstnevnte aktivitet. Sistnevnte skulle vise seg utkonkurrert av en komplett idiotisk sanglærer på folkeskolen.
«Min sanglærer hadde ikke noe særlig hell med de pedagogiske metodene ellers. Men han lærte meg om akkorder på piano, om oppbygningen av dem og hvordan man kan telle seg frem. Tre pluss fire eller fire pluss tre. Det er egentlig et ganske enkelt system».
Forklaringen til tross; forståelsen er ikke alle unt. Flere av oss som deserterte fra pianoet i pediatrisk alder klarte aldri helt å fange systematikken i det. Petter Hagemo presenterer dur- og mollakkordenes grunnregler så didaktisk at jeg vurderer å innta krakken igjen. Et noe beskjedent uttrykk og en forklaring om at han «så vidt kan bruke» flere instrumenter er en nøktern beskrivelse av å traktere mange, fra piano til gitar, ukulele og kontrabass.
Nordover
Seks år på medisinstudiet i Oslo resulterte i cand.med i 1969 og et ekteskap. Humoristisk karakteriserer han det som et «fantasiløst valg av ektefelle», ettersom han og kona Ellen gikk på samme kull. Musikken tok han med seg, til sykehusturnus i Molde og distriktstjeneste i Numedal, men aller mest til et spontant planlagt kommunelegevikariat i Melbu. Ellen hadde nettopp født deres første barn, og 70-tallet ga lite rom for et mor/barn-vennlig arbeidsliv.
«Det ble ikke noen god situasjon for oss. Vi løste det ved at jeg søkte kommunelegestillingen, og hun ble turnuskandidat hos meg».
De var enige om at de skulle bli ett år. Ett år ble til fire.
«Det var et aktivt musikkmiljø, og vi startet blant annet Ten Sing Melbu som medførte mye aktivitet, også hjemme hos oss i Doktorgården».
Vikariatmulighet som barnelege åpnet seg på avdelingen i Bodø, under daværende avdelingsjef Helene Pande. Vaktturnusen var tett, og ungene var dårlige. Han var en av dem som gjerne tok seg av henting av dårlige nyfødte langs hele nordlandskysten og transport av kritisk syke til Rikshospitalet. Fire år i nordlendighet ble elleve til. Ett barn ble til tre.
«Jeg var ikke i tvil om at pediatri var riktig for meg. Det er helt spesielt å jobbe med barn. Det handler om å møte dem på deres premisser».
Barnehjertehistorie
Familien vendte tilbake til Østlandet i 1986. Muligheten for videre pediatrisk spesialisering bød seg på Rikshospitalet, den gangen det fortsatt lå i Pilestredet med betraktelig mindre seksjonering enn i dag. Kun en av overlegene med ansvar for hjertebarna hadde doktorgrad. Alle var klinikere.
«Det var vel litt tilfeldig at det ble akkurat barnekardiologi. Men det var et fag i utvikling, det er det ingen tvil om. Fra å ha få behandlingsmuligheter fikk vi nye muligheter til kirurgisk reparasjon og systematiske undersøkelsesmetoder»
Et hospiteringsopphold i Göttingen gjorde det mulig å bli bedre kjent med ekkokardiografien. Han likte det tekniske. Det var et primitivt apparat med kun M-mode i starten.
«Men vi forstod ganske mye bare med det vi hadde, selv om det jo var mye mindre enn i dag».
Han og kollegaene skrev bokstavelig talt barnehjertehistorie når det gjaldt HVHS (hypoplastisk venstre hjerte-syndrom). De var ærlige med foreldrene, både om at inngrepene kunne være livreddende, men også at de ikke visste fullstendig konsekvensene av dem.
«Vi visste jo ikke noe om langtidseffektene da Norwood opererte de første. Etter hvert ble Norwoods operasjon nærmest rutine. Mange overlevde gjennom barndommen, og mange fikk gode liv.» Han ledsaget Lasse-Liten på flyet til USA og den første Norwood-operasjonen på et norsk barn med HVHS.
Jeg aldri har angret på at jeg ble lege. Jeg har aldri angret på at jeg ble barnelege. Jeg har aldri angret på at jeg ble barnehjertelege. Og jeg har aldri angret på at jeg sluttet.
Systematisk journalføring
Med flere behandlingsmuligheter kom mer kompliserte journaler. Nåtidens irritasjon over treg DIPS og sidevis med scrolling blekner mot datidens papirmapper, prisgitt at kollegaens samvittighet faktisk hadde fått det nyeste notatet først i bunken. Dessuten var mappen gjerne innelåst, enten i kjellerarkivet eller på et utilgjengelig overlegekontor. Foreldrenes kunnskap om situasjonen kunne være begrenset. Likevel ble barna tatt imot av assistentlegen på vakt. «Det var en mangel på oversikt i journalene. Jeg fikk en idé og kontaktet en bekjent som drev med IKT og programmering. Utviklingen hadde gått en del videre siden mine første programmeringer, og programmereren utviklet Berte etter Barnehjerteseksjonens ønsker.»
Navnet Berte er en sammentrekning av barn + hjerte. Berte er likevel kvinnen i alle barnekardiologers liv. Programmet presenterer i noen få oversiktlige vinduer stikkordsmessig oppdatering om alle barn med hjertesykdom som har vært i direkte eller indirekte kontakt med Rikshospitalet. Hovedpunkter i alle epikriser og notater både fra BHS og fra lokalsykehusene føres fortløpende inn for å oppdatere programmet. Gevinsten er at vakthavende har en rask oversikt over forholdene idet helikopteret lander med et hjertebarn.
«Poenget var at det skulle være enkelt å bruke, og bare inneholde den nødvendige informasjonen om hjertefeilen. Alle andre ting, syndromer, tilleggssykdommer og slike ting er bare summarisk nevnt dersom det er absolutt behov, ellers er det informert om hvor man kan finne disse opplysningene».
Etter hvert fikk Berte «klikk-og hent»-funksjon der fulltekst-journal kunne hentes frem med et tastetrykk.
Musikkengasjementet fra Melbu ble videreført til Oslo i form av Barneklinikkens eget huskor. Norsk Pediatrisk Kammerkor ble grunnlagt under gruppe 1-tjenesten i 1980. Koret var fast innslag ved Rikshospitalets årlig julestabsmøte.
«Vi var flere engasjerte korsangere etter hvert. Kriteriet for å bli med var at du måtte jobbe med barn, eller kunne bevise at du var glad i unger.»
Koret deltok ellers med egenskrevne tekster ved runde årstall og en rekke andre pediatriske arrangementer.
«Det var etter hvert en hel del satiriske tekster også», smiler han.
De kunne utvilsomt være treffende. Etter en opptreden som skapte jubel i salen under et morgenmøte kom direktøren med en kommentar hørbar for hele auditoriet: «Dere skulle ikke synge slike sanger!»
Humor og alvor
God systematikk er ikke selvgående. Det krever oppdatering, det være seg Berte eller annet. Tidvis har det gått litt raskt i svingene for vakttrøtte kollegaer som har lagt inn de siste notatene.
«I flere år ble det jevnlig laget en liten PP-presentasjon til internt bruk som het «Bertes beste». Det er jo ikke til å unngå at det oppstår noen journalgullkorn iblant, for eksempel; «pulm. Grenstonese», « liten neo-Aol til begge lunger» og « pas. føles i Fredrikstad». Dette har vært brukt i diverse sosiale sammenhenger, men aldri for å henge ut noen».
Byråkratiske utvalg, råd og komiteer har derimot fått pass og mandat påskrevet i lystige barnelegelag opp igjennom. Fortsatt er Petter Hagemo en av flere aktører i bandet Bm6 (Barnepediatrisk musikantsekstett), traktør av kontrabass og tidvis medskyldig til et befriende ærlig og treffende tekstrepertoar.
«Det er vel helst de yngre som bidrar mest nå. Jeg er med litt innimellom».
Avslutningen
Pensjonisttilværelsen forsterker allerede eksisterende interesser. Sammen med kona dyrker han fortsatt hagen i Asker. Fotografering har vært en hobby siden ungdommen, og han har digitalisert hele bildesamlingen de siste årene. Mot slutten av intervjuet tipser han meg om et bildebehandlingsprogram som antakelig vil forbedre fotosamlingen min på en måte jeg aldri kunne drømt om. Jeg har fått spørre om ikke det er en rød tråd mellom pianoakkorder og systematikk og Berte, og han har presisert at han ikke ser seg selv som noen systematiker.
Han fyller snart 80, og kommer ikke til å søke om å forlenge lisensen.
«Jeg pleier å si at jeg aldri har angret på at jeg ble lege. Jeg har aldri angret på at jeg ble barnelege. Jeg har aldri angret på at jeg ble barnehjertelege. Og jeg har aldri angret på at jeg sluttet.»
