I Paidos Nr 4, 2017 ble jeg presentert som «Veilederen». Jeg følte det var en treffende beskrivelse. Jeg har de siste 20 årene veiledet 21 PhD-kandidater og et tilsvarende antall medisinstudenter. Kandidatene omfatter legestudenter som har forsket ved siden av ordinær studieprogresjon, forskerlinjestudenter, yngre leger, erfarne klinikere og annet helsepersonell. Jeg håper noen kan ha glede av følgende tips!
Av Torstein Vik, professor i pediatri ved NTNU.
- Ha faste og regelmessige avtaler med fullt fokus på kandidaten fra første dag. Jeg avtaler 1-1,5 timer per uke med hver kandidat. Da tar jeg ikke telefoner, skriver ikke mail, snakker ikke med kolleger som «stikker innom». Disse avtalene overholdes også om det er «lite nytt» å snakke om. Faste avtaler bidrar til fremdrift og at man holder tempo.
- Engasjement i skriveprosessen. Kandidatene er først og fremst interesserte i substans. Forklar og forbered kandidaten på hvordan veiledningen kommer til å bli: Det blir vanligvis mye rødt i starten, og mange endringsforslag. Det betyr ikke at kandidaten er «dum», men skyldes at skriving av vitenskapelige artikler ikke er en medfødt ferdighet, men en prosess. Jeg vil ha dokumenter til gjennomlesning minst 24 timer før veiledningen for nettopp å kunne gå ordentlig inn i stoffet.
- Unngå «ghost-writing». Med moderne skriveprogram er det lett å akseptere veileders forslag. Det lærer man ikke av! Derfor gir jeg vanligvis tilbakemeldinger på papir – ikke elektronisk. Jeg skriver helst konkrete forslag til forbedringer, men bruker et retteprogram slik at kandidaten ikke trenger å være skrift-tyder. Kandidaten må da skrive inn endringene i sitt eget dokument. Fordelen er at kandidaten får anledning til å vurdere om de foreslåtte endringene egentlig er forbedringer.
- Veiled skriveprosessen i etapper. Det er mye lettere for kandidaten å akseptere innspill på enkelte avsnitt enn å få kommentarer på hele dokumentet. Vi starter gjerne med material og metode, – deretter resultater, og jobber oss gjennom disse først. Deretter arbeider vi med introduksjon og diskusjon. En artikkel som skal sendes inn til et tidsskrift må være «feilfri». Ofte syndes det i referanselisten. Ved mange toppuniversitet forlanger man at artikler skal være «språkvasket» før innsending. Det finnes forskjellige maler for oppbyggingen av artikler. I vår forskning som stort sett er epidemiologisk, følger vi de såkalte STROBE-kriteriene for rapportering av observasjonelle studier(1).
- Sikre fremdrift. I tillegg til ukentlige avtaler, har jeg best erfaring med at hovedveileder sammen med kandidat lager et gjennomarbeidet, førsteutkast av artikkelen. Dersom flere veiledere skal delta tidlig, er det fare for at det gis forskjellige signal til kandidaten, som kan bli forvirret og usikker. Veiledningsmøter med flere medforfattere er jeg ikke glad i, ettersom dette kan forsinke fremdriften. På den andre siden har hovedveileder også ansvar for at alle medarbeidere som bør inkluderes, får anledning til å bidra til sluttproduktet.
- Tilpass veiledningen til den enkelte kandidat. Noe av det morsomste med å være veileder, er at man blir kjent med mange forskjellige personligheter. I starten av min karriere syntes jeg dette var noe av det vanskeligste, men jeg har etter hvert lært meg å sette pris på forskjellene. Master- eller hovedoppgavestudenter har en annen inngang til sine prosjekter, enn forskerlinjestudenter. Unge klinikere trenger annen støtte enn erfarne klinikere. Stimuler og støtt!
- Lytt til innspill. Jevnlig stiller kandidatene spørsmål ved problemstillinger og metoder. Slike kritiske spørsmål er positive, og krever at jeg som veileder er i stand til å ta «et steg tilbake». Kjapp avvisning av kritiske kommentarer kan føre til at kandidaten mister tillit til veileder.
- Involver kandidatene i hverandres forskning. I CEBRA-forskningsgruppen ved NTNU, ønsker vi å involvere kandidatene i hverandres prosjekter. Dette skaper fellesskapsfølelse, og at man kan dra nytte av hverandres forskning og kompetanse. Det gir dessuten et «sikkerhetsnett» for den enkelte kandidat i tilfelle ikke alle de planlagte studiene blir gjennomført. Den formelle tiden på tre år er kort, og det kan det være greit å kunne inkludere et arbeid som tangerer avhandlingens innhold og som kan brukes som en artikkel nr 3.
- Vær positiv. Humor bruker å ha positiv effekt. Man kan gjerne snakke om livets store spørsmål innimellom, men det skal ikke ta overhånd! Hvorfor forsker vi? Kandidaten går inn i en tvilerfase: Hva er det egentlig jeg holder på med? De fleste kandidater stiller seg slike spørsmål i løpet av forskningsperioden. Som veileder må jeg vite hvorfor, og hvorfor det er flott at kandidaten gjør nettopp akkurat det han/hun gjør!
- Avhandlingen er kandidatens eget verk. De enkelte artiklene er resultatet av et teamarbeid. I sammenskrivningen begrenser jeg meg til å vurdere disposisjon, flyt og logikk. En hovedårsak til at avhandlinger blir underkjent, er at sammenskrivingen er for svak. Jeg anbefaler Per Vaglums artikkel om hva en doktorgradsavhandling skal inneholde(2). Jeg anbefaler også at sammenskrivningen språkvaskes.
Dette var ti praktiske punkter som forutsetter at det er et godt forhold mellom kandidat og veileder. Fra tid til annen oppstår det dessverre konflikter. Min prinsipielle holdning er at man da må sette kandidatens behov først! Veilederskifte er ofte nødvendig, men det er viktig at slikt skjer på en ryddig måte. Når det gjelder de få kandidatene jeg har overtatt fra andre, har jeg vært opptatt av å avklare dette med den opprinnelige veilederen, og det har gått greit.
#metoo er en aktuell problemstilling i akademia, også i medisin(3), men det finnes også eksempler på hva som karakteriserer god oppførsel (4). Ansvaret for å unngå #metoo-situasjoner påhviler åpenbart veilederen.
Selv om jeg selv tror jeg har hatt en heldig hånd med veiledning både av legestudenter og phd-kandidater, har jeg helt sikkert syndet mot det ene og det andre punktet over. Disse ti punktene er ikke komplette, og garanterer ingen suksess, men om man klarer å holde seg til dem i store trekk er sannsynligheten for suksess større enn om man ikke følger dem. Og fremfor alt: Det blir morsomt å veilede forskerspirer – unge som eldre, studenter så vel som erfarne klinikere, – og det gir energi!
Vik med et knippe av sine phd-kandidater. Fra venstre: Ergoterapeut Ann-Kristin Elvrum, forskerlinjestudent Ane-Kristine Finbråten, Torstein, forskerlinjestudent Kristin Melheim Strand, barnelege Areej Elkamil, barnelege og leder av CP-registeret i Norge, Guro Andersen og forskerlinjestudent Magnus O. Dahlseng.
- Referanser
- Vandenbroucke JP, von Elm E, Altman DG, et al. Strengthening the Reporting of Observational Studies in Epidemiology (STROBE): explanation and elaboration. PLoS Med 2007; 4: e297.
- Vaglum P. Doktoravhandlingens sammenstilling – hva skal den inneholde? Tidsskr Nor Laegeforen 2010; 130: 1632-4.
- Jagsi R, Griffith KA, Jones R, et al. Sexual Harassment and Discrimination Experiences of Academic Medical Faculty. JAMA 2016; 315: 2120-1.
- Byerley JS. Mentoring in the Era of #MeToo. JAMA 2018; 319: 1199-200.
