Hvis du skal slå inn en spiker i en vegg trenger du ikke en hel verktøykasse. Du trenger en hammer. Slik er det med journalsystemer også 

Tekst: Sveinung Larsen, St Olav 

For lenge siden, da jeg var student, hadde jeg rotasjon på nevro­kirurgen på Rikshospitalet og lektor var stressa. «Å operere stresser meg stort sett ikke» sa han, «Men dette her? Det stresser meg noe enormt!» Han pekte på dataskjermen som ikke ville samarbeide. Jeg har tenkt en del på han i det siste. Da min bestefar var 26 år gammel kompanisjef i Hæren, på begynnelsen av sekstitallet, hadde han to sekretærer til å hjelpe seg, for som han sa: «Æ hadde viktigere saker å driv med enn papirarbeid». Jeg har tenkt på han også, i det siste.

Du må ha bodd under en stein i skogen et eller annet sted for ikke å ha fått med deg at St.Olav har fått et nytt datasystem, som for det første var fryktelig dyrt og som dessuten ikke ­fungerer helt etter planen. Kanskje er det jeg som er ­problemet, tenker jeg noen ganger, men jeg ser jo at andre også sliter med å finne frem, så kanskje ikke allikevel.

Tony is to blame 

Hvem er systemet lagd for? Legene eller økonomene? Sikker kan vi ikke være, men min mistanke faller på økonomene og jeg vet hvem som har skylda: Tony Blair. På nittitallet skulle han reformere offentlig forvaltning og etter å ha reddet kongehuset satte han i gang med det som etter hvert ble kjent som «New public management», en hybrid mellom privat og offentlig drift, som i bunn og går ut på at vi som offentlige bedrifter skal fakturere hverandre og konkurrere som private. Eller i alle fall nesten.

Da dette kom til lands arbeidet jeg i NRK Marienlyst og det tok ikke lang tid før problemene meldte seg. De som arbeidet som anker i Dagsrevyen måtte klippe håret hver uke slik at de alltid så like ut. NRK Hadde egen frisør til det, men når frisøren skulle fakturere hver gang ble det fryktelig dyrt. Et vittig hode sendte dem i stedet til den lokale frisøren, men tok ikke lang tid før fag­foreningen sto i døra. Til slutt gikk de tilbake til å bruke NRK sin fast ansatte frisør, som fortsatte å sende faktura hver gang. Helsesektoren tok i bruk et faktureringssystem kjent som ICD-10, mye brukt i USA, og det har vel fungert sånn halvveis det også, men man blir jo vant. Med tiden.

Bare en hammer 

Helseplattformen er et verktøy, et flott og mangefasettert amerikansk verktøy, men fremdeles først og fremst et verktøy. Innbakt i Helseplattformen ligger enda et amerikansk faktureringssystem som heter SnowMed. Det fungerer sånn halvveis det også. Jeg har i flere måneder forsøkt å få fjernet en kode som heter «Lovhjemlet inngripen med bjørkeris», jeg fortalte de amerikanske konsulentene, som tuslet rundt på sykehuset i refleksvester i oppstartsperioden, at det er forbudt etter norsk lov å rise barn på rumpa. Selv med bjørkeris. Koden er der fremdeles.

Papirarbeidet, som min bestefar kalte det, er en viktig del av jobben, men ikke den viktigste delen av jobben. Det er viktigere å finne den cafe au lait flekken, avdekke den tonsillitten eller å vite at den bilyden er benign eller at de fleste nyfødte trenger bare kortvarig overtrykksventilasjon før de begynner å puste selv. Faget skal alltid være i forgrunnen, men faller ofte bakpå når vi frustrerer oss over skjermer som ikke vil samarbeide, slik som nevrokirurgen på Rikshospitalet. Noen ganger trenger du bare noe enkelt som fungerer, jeg er overbevist om at han fremdeles er enig i det.