De siste tiårene har forekomsten av overvekt og fedme økt betraktelig. I takt med den økte forekomsten har også antall henviste barn med fedme til barnepoliklinikkene økt. Men hva skyldes denne kraftige økningen i forekomst, og virker egentlig behandlingen vi tilbyr barna?

Tekst: Hilde Mjell Donkor, Lillehammer

Overvekt og fedme defineres av WHO som «et overskudd av fett slik at det representerer en helserisiko». Klassifiseringen av overvekt og fedme hos barn baserer seg på BMI (kg/ m 2 ). Siden BMI varierer med alder og kjønn er grensene for barn og ungdom alders- og kjønnsjustert. I Norge bruker vi grensene til International Obesity Task Force (IOTF), og disse grensene er markert i de norske percentilskjemaene (1, 2). Grensene for barn er ekstrapolert fra de voksnes grenser for overvekt (iso-BMI 25) og fedme (iso-BMI 30). Det finnes andre mål man kan bruke som indirekte kan si noe om fett fordelingen, som midjemål og hudfolder.

Fedmeepidemi

Siden 1975 har prevalensen av fedme på verdensbasis nesten tredoblet seg. Økningen har vært så bekymringsfull at WHO kaller det en epidemi. Utviklingen blant barn og ungdom har vært særlig alarmerende, ifølge WHO har prevalensen globalt gått fra 4 til 18 % fra 1975 til 2016, noe som tilsvarer over 340 millioner barn. I Norge er prevalensen av overvekt og fedme blant barn rundt 15-20 %. Ut fra Barnevekststudien (FHI) kan det se ut som om forekomsten har flatet noe ut de siste årene. Målingene som ble gjort i Barnevekststudien i 2019 er imidlertid ikke presentert enda (forsinket pga. COVID-19). Når det gjelder ungdom har vi ingen nasjonale studier i Norge, men i Ung-HUNT og i Tromsø er forekomsten 20-28 % (3).

Arv…

Den enkle forklaringen på hvorfor noen blir overvektige er et overskudd av kalorier, hvor inntaket av kalorier overstiger forbrenningen av kalorier over tid. Det skal ikke så mye til, kun 50 ekstra kilokalorier daglig gir 1 kg vektøkning i løpet av et år. Årsakene til overvekt og fedme er svært komplekse og multifaktorielle. Tvilling- og adopsjonsstudier har estimert at 40-90 % av variasjonen i BMI forklares av arvelige faktorer. Dette er i hovedsak polygen arv, og de involverte genene som er involvert regulerer i stor grad appetitt og metthetsfølelse. Monogene fedmevarianter er sjeldne (< 2 %). Den hyppigste mutasjonen er i melanocortin 4 receptor (MC4R). Pasienter med fedme av monogen årsak utvikler ofte fedme i veldig ung alder, og kan ha andre spesifikke fenotyper avhengig av genfeil. Det finnes også flere syndromer der fedme er et av symptomene, som for eksempel Prader Willi. Epigenetikk, der miljøfaktorer endrer genuttrykket ved for eksempel DNA-metylering, spiller også en rolle når det gjelder fedme (4).

…og miljø

Det er ikke noen tvil om at tilgangen til energirik mat og sukkerholdige drikker har endret seg de siste tiårene. I tillegg er aktivitetsnivået mye lavere med utstrakt brukt av bil som transportmiddel også over korte distanser, og jobb og skole er for det meste stillesittende. Skjermtid er blitt et viktig begrep; barn sitter ofte foran en mobil/dataskjerm istedenfor å være i aktiv lek. Alle disse samfunnsmessige forandringene har blitt kalt «det obesogene samfunnet», hvor kombinasjonen av genetisk sårbarhet og et samfunn som legger til rette for usunne valg gjør at flere blir overvektige. Sosioøkonomiske faktorer er sterkt assosiert med overvekt og fedme blant barn. Lav grad av utdannelse hos foreldrene er en av de faktorene som viser sterkest sammenheng, også i vår kohort.

Vekst og helse blant barn i Oppland

Vi har fulgt familiene til 1119 barn født i 2001 i det tidligere fylket Oppland (5). Helsesykepleierne spurte foreldrene til alle barn som i 2007 kom til førskolekontrollen i fylket og 59 % takket ja til å bli med i studien. Foreldrene fylte ut spørreskjemaer om familien, somatisk og psykisk helse, ernæring og fysisk aktivitet. Vi innhentet vekstmålinger fra fødselen, samt førskolemålingene og skolemålingene i 3. klasse. Forekomsten av overvekt og fedme i vår kohort var 14.1 % i førskolealder og 21.1 % i 3.klasse, noe som passer relativt godt med andre norske studier.

Det obesogene samfunnet», hvor kombinasjonen av genetisk sårbarhet og et samfunn som legger til rette for usunne valg gjør at flere blir overvektige

Vi fant en sterk sammenheng mellom overvekt og fedme hos barna og foreldrenes BMI, noe som er godt kjent i litteraturen. Vi fant også en kumulativ effekt av foreldrenes vektklasse og lav utdanning hos foreldrene (tabell 1). I den samme kohorten fant vi en sammenheng mellom overvekt og fedme og psykologiske problemer totalt sett, i tillegg til mer emosjonelle symptomer samt problemer med jevnaldrende (7). Denne sammenhengen falt imidlertid bort da vi justerte for kjente sosioøkonomiske risikofaktorer.

Behandling

I teorien kan man si at det er ganske enkelt: Man må redusere inntaket av kalorier samtidig som man øker den fysiske aktiviteten. I praksis er dette ganske mye mer komplekst, da det krever motivasjon hos både barnet og hele familien. Et intrikat samspill mellom hormoner, genetikk, psykiske og sosioøkonomiske faktorer bidrar også til at vektendring er vanskelig. Behandlingen som har vist seg mest effektiv er intervensjonsbehandling med fokus på både ernæring, fysisk aktivitet og atferdsendring. For de yngste barna er intervensjonen rettet mot foreldrene, da det er foreldrene som er ansvarlig for barnets kosthold og aktiviteter de første leveårene.

I vår intervensjonsstudie fulgte vi familiene til barn med fedme fra førskolealder og i 3 år. Intervensjonen bestod av tverrfaglige samlinger på lærings- og mestringssenteret hvor flere foreldrepar møttes for å utveksle erfaringer. På samlingene deltok barnesykepleier, barnelege, ernæringsfysiolog, fysioterapeut og psykolog. Konklusjonen var imidlertid at vi ikke så noen forskjell i BMI standard deviation score (SDS) mellom intervensjonsgruppa og kontrollgruppa etter 3 års intervensjon. (6)

De fleste intervensjonsstudier viser tilsvarende beskjedne resultater med hensyn på effekt av behandling som studien vår, og behandlingen krever mye ressurser. Kvaliteten på forskningen er imidlertid jevnt over dårlig, med kort oppfølgingstid, få deltakere og studier som er vanskelig å sammenligne. Svært få studier rapporterer uheldige effekter av behandlingen, men man må huske at intervensjoner kan skade mer enn det hjelper dersom barna ikke lykkes å gå ned i vekt.

For prepubertale barn vil målet ofte være en vektstabilisering samtidig som man vokser i høyden. Målet for behandlingen vil dermed være avhengig av både alder og grad av overvekt eller fedme. I veileder i pediatri er behandlingsmålet definert som å oppnå BMI under fedme-grensen (iso-BMI 30). Fedmekirurgi er en mulighet også blant ungdom i Norge for de med alvorlig fedme (4XL-studien (8), og det har kommet nye medikamentelle muligheter som liraglutid som nå i vår ble godkjent ned til 12 år. Orlistat har vært godkjent ned til 12 år en stund, men har vært i begrenset klinisk bruk pga. bivirkninger og manglende effekt.

Forebygging

Standardiserte intervensjonsprogrammer viser altså skuffende effekt. Forebygging er antagelig riktig vei å gå, med tilrettelegging for gode valg for enkeltindividene. Vi må fortsette å hjelpe barna så godt vi kan og behandle dem med respekt. Kanskje bør man tilby ekstra oppfølging til overvektige foreldre under svangerskapet og på helsestasjonen, for å hjelpe dem på riktig vei? Overvekt og fedme er et samfunnsanliggende, og for å kunne snu den uheldige utviklingen må også politikerne og helsemyndigheter komme på banen. Forebygging er antakelig den beste behandlingen vi har.

Referanser:

  1. Cole TJ, Bellizzi MC, Flegal KM, Dietz WH. Establishing a standard definition for child overweight and obesity worldwide: international survey. Bmj. 2000;320(7244):1240-3.
  2. Juliusson PB, Roelants M, Nordal E, Furevik L, Eide GE, Moster D, et al. Growth references for 0-19 year-old Norwegian children for length/height, weight, body mass index and head circumference. Annals of human biology. 2013;40(3):220-7.
  3. Evensen E, Emaus N, Kokkvoll A, Wilsgaard T, Furberg AS, Skeie G. The relation between birthweight, childhood body mass index, and overweight and obesity in late adolescence: a longitudinal cohort study from Norway, The Tromso Study, Fit Futures. BMJ Open. 2017;7(6):e015576.
  4. Ouni M, Schurmann A. Epigenetic contribution to obesity. Mamm Genome. 2020.
  5. Donkor HM, Grundt JH, Juliusson PB, Eide GE, Hurum J, Bjerknes R, et al. Social and somatic determinants of underweight, overweight and obesity at 5 years of age: a Norwegian regional cohort study. BMJ Open. 2017;7(8):e014548.
  6. Donkor HM, Grundt JH, Juliusson PB, Eide GE, Hurum J, Bjerknes R, et al. A family-oriented intervention programme to curtail obesity from five years of age had no effect over no intervention. Acta paediatrica. 2020;109(6):1243-51.
  7. Donkor HM, Toxe H, Hurum J, Bjerknes R, Eide GE, Juliusson P, et al. Psychological health in preschool children with underweight, overweight or obesity: a regional cohort study. BMJ Paediatr Open. 2021;5(1):e000881.
  8. Hjelmesaeth J, Hertel JK, Holt AH, Benestad B, Seeberg LT, Lindberg M, et al. Laparoscopic gastric bypass versus lifestyle intervention for adolescents with morbid obesity. Tidsskrift for den Norske laegeforening : tidsskrift for praktisk medicin, ny raekke. 2020;140(16).