HIV, ebola og corona viser at hardtslående tiltak for å begrense smitte og ringvirkninger på familier, helsevesen og samfunn kan være en like stor risiko for barn som virusinfeksjonene i seg selv. Slik rammes barn dobbelt av moderne epidemier.

Tekst og foto: Ketil Størdal

 

Botswana er bistandens suksesshistorie. Et lutfattig land ved selvstendigheten i 1966 bygde veier, skoler og helsetjenester i rekordfart, og ble et av Afrikas rikeste land. På tre tiår økte forventet levealder fra under 50 til over 60 år. Så kom HIV-epidemien. På få år falt levealderen igjen til 50 år. En av tre gravide var smittet, foreldregenerasjonen ble desimert, og over 100 000 barn ble foreldreløse.

Ved tusenårsskiftet ble et av ti barn i Botswana født med HIV, og Afrikas første statlige program for forebygging av HIV-smitte i svangerskap startet i 2002. Morsmelk kan bære smitte, og et av tiltakene for å forebygge HIV var gratis morsmelkerstatning for alle barn som var eksponert.

Medaljens bakside er sjelden vakker. Andelen barn som ble ammet falt drastisk under HIV-epidemien. I 2006 kom det etterlengtet regn i et tørt land. Brønner ble oversvømt av overflatevann, og morsmelkerstatning ble brått en stor risiko. Over 600 barn døde av gastroenteritt, og fellesnevneren var ikke HIV-infeksjon, men morsmelkerstatning. Nye studier viser at morsmelk er trygt når mødre får effektiv antiviral behandling, men det tar tid å gjenoppbygge tilliten til amming.

Langt de fleste nyfødte med HIV-positiv mor unngår likevel smitte. Uten tilgang på antivirale medisiner har barn med ubehandlet infeksjon en median levetid på to år. Men selv uten HIV-infeksjon har disse barna en tre ganger økt dødelighet. Armod og underernæring, svikt i omsorg og eksponering for tuberkulose og andre infeksjoner som følger i kjølvannet av HIV er en risiko i seg selv.

Det er all grunn til å forberede raske tiltak når – ikke om – meslingeepidemiene kommer i kjølvannet av corona.

Ebola

En toåring i Guinea var sannsynligvis case zero for ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014. Frukt som først var prøvesmakt av flaggermus ble for fristende, og hele familien til gutten døde i løpet av de neste ukene. Barn skulle bli rammet både direkte og indirekte av ebola. Over 11 000 døde i Guinea, Liberia og Sierra Leone, av disse var omkring ett tusen barn. Ringvirkningene av ebola ble større enn infeksjonen i seg selv.

Svake helsesystemer brøt sammen under krisa som oppsto, sykehus måtte stenge fordi disse raskt ble sentrum for smittespredning. Før epidemien var malaria viktigste dødsårsak for barn i disse landene. Sannsynligvis døde 6500 flere enn forventet av malaria på grunn av forsinket eller mangel på behandling. Andre infeksjonssykdommer tok heller ingen pause. Langt færre gravide fødte på sykehus under epidemien, og sytti tusen barn mistet en eller begge foreldre av ebola.

I tida etter utbruddet ble massevaksinasjoner mot meslinger parkert på grunn av risikoen for spredning av ebola. Andelen barn som var fullvaksinert ble halvert i Liberia. Over 500 helsearbeidere døde selv av ebola, og svake helsesystemer skulle trenge lang tid på å hente igjen tiårs framskritt. På et barnesykehus i Freetown (Sierra Leone) der jeg jobbet noen uker under epidemien, var en av tre barneleger fortsatt i drift. En var utplassert på hærens ebolasenter, en annen døde i starten av epidemien – smittet av ebola under blærekateterisering.

Covid-19

Mye er fortsatt usikkert om covid-19, og media har fortløpende rapportering av dramatiske scenarier og triste historier. Samtidig er det store bildet at barn relativt sett har liten risiko for alvorlig sykdom. Da kan tiltak satt i verk for å begrense smittespredning få større konsekvenser for barns helse.

Hver dag i 2018 døde 380 barn av meslinger på verdensbasis. Med en R0 på 15 danker meslinger glatt ut SARS-CoV-2 i potensiale for rask spredning. Stans i massevaksinering er et hasardspill med barns helse. Likevel er det dette WHO har anbefalt, og 117 millioner barn i 37 land vil gå glipp av meslingevaksine i 2020. Det er all grunn til å forberede raske tiltak når – ikke om – meslinge-epidemiene kommer i kjølvannet av corona. Flere land i Afrika rapporterer allerede om utbrudd, over 6000 barn er døde i DR Kongo. Om WHO’s anbefaling er en klok strategi, bør vurderes grundig for framtidige pandemier.

Effekten av å stenge skoler som smittebegrensende tiltak diskuteres mye her hjemme. Det er oppsiktsvekkende at stenging av alle skoler – til en kostnad på 1,7 milliarder per dag – ble opprettholdt i nærmere to måneder på tross av anbefalinger fra fagmyndigheter og ekspertutvalg. Mange norske skolebarn har fått digital undervisning og hjemmeundervisning i denne perioden. Det har neppe vært tilfelle i mange av de andre 170 landa som har gått i samme spor. Sju av ti barn og unge er rammet av stengte skoler – 1,3 milliarder barn og unge er uten skoletilbud. Effekten av stengte skoler er mer enn tvilsom om du bor i slum eller i en flyktningeleir, det gir ingen økt sosial distansering. For mange barn er skolemåltidet den sikreste maten de får. Femti millioner nye barn er forventet å leve opp i ekstrem fattigdom på grunn av pandemien, og underernæring kan bli langt mer truende for barns helse enn virusinfeksjonen i seg selv.

Botswana har vist at HIV kan bekjempes. Antallet smittede nyfødte falt fra 5000 til under 200 på 15 år, og levealderen har igjen økt fra 50 til 70. Til tross for ebolautbruddet har sjansen for å leve opp fortsatt å øke for barn i Vest-Afrika. For oss som er opptatt av barns helse, er dagens pandemi en ny påminnelse om at barn er i fare for å bli dobbelt rammet. I en FN-rapport sies det: “Children are not the face of this pandemic. But they risk being among its biggest victims”.