Født i en søttiårsdag. Oppvokst under utformingen av norsk barnemedisin. Hva har ­barnelegeforeningen vært opptatt av gjennom tidene? Hvem er vi? Hvor går vi? Hva vil vi bli husket for om 100 år?

Tekst: Jon Lunde, pensjonert overlege ved Sykehuset Østfold og leder i NBF anno 1996-99 og Kari Holte, overlege ved Sykehuset Østfold og redaktør i Paidos

Stiftelsen og formålet
Den norske lægeforening ble etablert i 1886 etter økende opposisjon blant legene mot Det medisinske fakultetets konservative holdning til undervisning. Rundt samme tid hadde medisinske fremskritt ført til en grad av spesialisering. Flere brukte spesialistbetegnelser, noen ganger også uten å ha fordypet seg i faget. Enkelte kalte seg spesialister allerede få uker etter embetseksamen! Etter lang tids debatt om hvordan man skulle løse problemet, ble det på det «17.de almindelige norske lægemøte» i Kristiania 5.–7. september 1918 vedtatt å opprette 13 godkjente spesialiteter med bestemte spesialist­regler.1 Barnesykdommer var en av de 13.

Norsk Pædiatrisk selskab ble stiftet året etter. Carl Looft i Bergen tok initiativet. Axel Theodor Johannessen, barnelege og professor i barnesykdommer ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, ble foreningens første formann. Selve stiftelsen skjedde under hans søttiårsfeiring på Grand Hotell 29. mai 1919. Det ble valgt et styre på 3 medlemmer. Det første møtet ble holdt på Rikshospitalets barneavdeling 2. oktober samme år. «Til stede var 13 pediatere og avdelingens kandidat».2 Hovedformålet var å fremme interessen for pediatrisk vitenskapelig arbeid i Norge. «Omsorgen for standsinteresser» er nevnt som en bisetning.3 Forut for stiftelsen av Norsk Pædiatrisk Selskap, hadde det vært holdt mer uformelle faglige møter i legenes hjem, og angivelig var det opprettet en spesialitetskomité allerede i 1917. Pionerne på Rikshospitalet og i kretsen rundt Axel Johannessen utgjorde kjernen i norsk pediatri i de første tiårene.

Fra 1928 ble Norsk Pædiatrisk selskab en spesialforening i Legeforeningen og underlagt Legeforeningens lover. Etter omorganisering av Legeforeningen i 2007 ble barne­legeforeningen definert som en fagmedisinsk forening. Formålsparagrafen har endret seg gjennom årene, og fagforeningsaspektet har hatt ulik prioritet. Men foreningen har hele tiden jobbet aktivt for barns helse og utviklingen av pediatrien, og hatt stor frihet til å uttale seg.

De første årene
Da Arthur Collet oppsummerte de første 25 årene4, skrev han: «Gjennom foredrag, demonstrasjoner og kortere meddelelser er nær sagt alle sider av barnets patologi behandlet, både det uterine og den postnatale periode og delvis svangerskapets forhold. Barnets, og vesentlig spebarnets ernæring er viet stor interesse, og i den forbindelse melkens sammensetning, dens rolle i ernæringen og dens fremskaffing». Av faglige temaer som ble behandlet nevnte Collett: Tuberkulose, Lues, Akutte infeksjonssykdommer, Tarm og fordøyelse, Psykologi. Psykiatri, Vekt- og høydeforhold, Neomortalitet, Melken. Ernæringen med mer. Hedvig Trætteberg trakk frem «Det forebyggende helsearbeid for mor og barn» og «Sykehus­saken og utdannelsen i pediatri»5 som to «merkesaker i selskapets virke» de første årene.

Juletrefest på Rikshospitalets barneavdeling
på starten av 1900-tallet.
Foto: Severin Worm-Petersen, Norsk Teknisk Museum

Det forebyggende helsearbeidet for mor og barn
Utviklingen av «kontrollstasjoner» i første halvdel av forrige århundre var en viktig oppgave. Norske Kvinners Sanitetsforening var nok den viktigste drivkraften, men også barne­legene var sentrale, blant annet illustrert ved Alfred Sundals arbeid med høyde- og vekt-tabeller. På møte i Norsk Pædiatrisk Selskap 5.desember 1935 holdt daværende formann, Kirsten Utheim Toverud foredrag om neomortalitetens årsaksforhold. «Etter diskusjonen ble styret bemyndiget til å supplere seg og danne en komité,» het det i referatet. Denne skulle sende «en motivert henstilling til statsmaktene» med tanke på «planleggelse av en systematisk anordnet svangerskaps- og barnehygiene for vårt land, og i forbindelse hermed også et ernæringsråd».

Arbeidet med mor-/barnomsorgen ble avbrutt av krigen, og tok lang tid. I 1974 fikk vi «Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn», den kanskje mest betydningsfulle loven for forebyggende helsearbeid siden Sundhetsloven av 1860. Norsk Pediatrisk Selskap hadde vært en sterk pådriver. Foreningen engasjerte seg også i oppfølging av loven og for at profylaktisk helsearbeid for barn ble satt på agendaen. Kanskje har vi sviktet litt ved lavere engasjement for fore­byggende helsearbeid i de senere årene?

Antall spesialister i pediatri har vokst eksponentielt siden Norsk Pædiatrisk Selskap ble stiftet i 1919. Per 1.februar 2019, var det 1062 medlemmer i Norsk barnelegeforening pluss 53 assosierte. Hvor mange barneleger trenger vi?

Flere barneavdelinger
Den kanskje viktigste merkesaken for foreningen i en årrekke, var å få opprettet flere barneavdelinger. Det første fremstøtet skjedde da Collet i 1929 slo til lyd for opprettelsen av en barneavdeling for Oslo by. Dette førte ikke frem. Først i 1935 besluttet Stortinget å bygge ny barneavdeling ved Rikshospitalet, men med hensyn til kommunal barneavdeling var det ikke skjedd noe (se Oslo-historikk side 50).

Med freden i 1945 kom det imidlertid overveldende hjelp fra vår nabo i øst. Den svenske frihetsgaven til Norge samlet inn 10 millioner kroner til barnesykehus. Det ble besluttet å bygge barneklinikker i Oslo og Bergen og avdelinger knyttet til sykehusene i Bodø, Narvik og Tromsø. Fra 1950 og utover ble det jevnlig etablert nye barneavdelinger. Felles for de fleste, var at de ble drevet fram av barneleger som drev privat praksis og tilbød konsulenttjenester til sykehusene. Først og fremst var de knyttet til føde-/barselavdelingene, men etter hvert utviklet det seg også mindre barnestuer som var forløpere til dagens barneavdelinger. (Se artikkel om fremvekst av pediatrien i helseregionene, side 26.)

Barnemedisin utenfor sykehusene – «Områdepediatri»
I 1978 ble det avholdt et møte på Larkollen der privat­praktiserende barnelegers rolle, og grenseoppgangene mot allmennpraksis ble debattert. Dette var også et tema i arbeidet med å lage en «Generalplan» for foreningen i 1979. Begrepet «Områdepediatri» ble lansert. Planen var at spesialister i pediatri skulle reise ut til primærhelsetjenesten for å møte pasienter og personale, oftest med base i helsestasjonen. Områdepediateren skulle ha et spesielt ansvar for forebyggende helsearbeid blant barn, og yte støtte og opplæring slik at barn med kroniske sykdommer og funksjonshemninger kunne ivaretas bedre lokalt.

Også i dag står samhandling mellom ulike nivåer sentralt på den helsepolitiske agendaen, men områdepediatri og spesialistpraksis utenfor sykehus nevnes knapt i «Barnelegeforeningens satsningsområder» fra 2011 og 2017. Er pediatri utenfor sykehus bare allmennlegenes domene?

Generalist versus spesialist
En «rød tråd» gjennom innlegg i NBF-nytt/Paidos de siste 40 årene er spesialisering versus en helhetlig tilnærming. I “Generalplanen» fra 1979 sto følgende: «Det virker som den generelle pediatri er godt dekket ved barneavdelingene i dag, men det er nødvendig med en opprustning av flere sub­spesialiserte funksjoner. Muligheten for den totale omsorg er også fremdeles for dårlig. I stigende grad erkjenner vi at syke barns problemer er av langt videre omfang enn den eventuelt lokaliserte somatiske lidelse. Det er viktig at kontaktflater med andre faggrupper etableres og utbygges. Viktige nøkkelpersoner her er sosionom, psykolog, spesialpedagog og barnepsykiater.»

Det er bred enighet om at helhetstenkning rundt barnet, familien og samfunnet er noe av kjernen i faget vårt. Men vi må også erkjenne at kunnskapskravene har overskredet det en person kan mestre. I 1985 ble det søkt om grenspesialisering i allergologi. Dette ble avslått av Legeforeningen. Senere har formalisert subspesialisering i liten grad vært oppe som konkrete forslag, men temaet generalist versus spesialist er fortsatt aktuelt. Motsetninger mellom små avdelinger og universitetssykehus, og nødvendigheten av bredde for å opprettholde vaktkompetanse, er også elementer i debatten.

Noen av grenene i faget vårt, som sosialmedisin og habilitering, rommer åpenbart problemstillinger som krever helhetstenkning og samarbeid med primærhelsetjenesten og andre profesjoner, mens nyfødtmedisinen har «sprengt» vaktlaget i flere avdelinger på grunn av akutt preg og høye krav. Men de sykeste nyfødte kan bli fremtidens hab-barn, og familiens omsorgsevne er sentral for barns helse uavhengig av diagnose. Å ivareta både helhet og ekspertise, distrikt og sentrum – samtidig – er en utfordring. Å finne gode løsninger i denne spagaten, er kanskje den fremste lakmustesten på om vi lykkes som forening.

«Jeg tror de vi jobber for trenger èn barnelege. En som våger å rådføre seg og lære av andre når yttergrensene av kompetansen utfordres, og ikke sende pasienten på omvisning i et oppstykket helsevesen»6 skrev nåværende leder Ketil Størdal i Paidos nr 2, 2018.

Kvalitetsarbeid
Fagutvikling har alltid stått sentralt i foreningens arbeid. Interessegruppene, eller subgruppene som de het i starten, ­utviklet seg fra slutten av 1970- årene og framover. Til å begynne med var nok noe av motivasjonen å få utviklet grenspesialiteter, men etter at denne diskusjonen «døde hen» utover i 1990-årene, har hovedfunksjonen vært kvalitets­arbeid – godt hjulpet av Kvalitetsutvalget (opprinnelig «Kvalitetssikrings­utvalget») som ble opprettet i 1992.

Utviklingen av «veiledere» har vært et stort løft. De har hatt en praktisk tilnærming til faget, bidratt til konsensus og vært nyttige hjelpemidler. Den første «Veileder i akuttpediatri» ble ferdigstilt i 1999. «Generell veileder» kom i 2006. Senere er det det gjort et imponerende arbeid med vedlikehold og revisjoner. På nyfødt-siden har sprik i praksis og lokale tradisjoner gjort det vanskelig å enes om en felles veileder, men arbeidet er omsider påbegynt, og «Metodebok i nyfødtmedisin» fra Tromsø er lagt ut på helsebiblioteket.no.

Noen saker har satt spor
Ser man på oversikter over behandlede styresaker i årenes løp, finner man et utall avgitte høringsuttalelser og oppnevnelser av deltagere til en rekke utvalg og komitéer både faglig og helsepolitisk, nasjonalt og internasjonalt. Det er henvendelser fra faggrupper, pasientorganisasjoner og andre grupperinger, initiativ fra medlemmer, og en rekke løpende saker som varierer i innhold og karakter. Forhåpentligvis – og sannsynligvis – har mange timer i møter og svetting over høringssvar og rapporter bidratt til forbedring av ­helse­tilbudet til barn.

Noen saker har skapt mer furore enn andre. På årsmøtet 22.november 1991 ble det fremmet to forslag til lovendringer fra styret: Den ene var endring av «formann» til «leder». Dette gikk smertefritt. Den andre var forslag om navnendring fra «Norsk Pediatrisk Selskap» til «Norsk barnelegeforening». Saken ble heftig og følelsesladet diskutert – utsatt – og først vedtatt på årsmøtet i Trondheim 30.oktober året etter. Om du spør en aldrende pediater, kan det hende han fortsatt humrer litt i barten over temperaturen i debatten.

Moderne tider
Nye tider kommer med nye problemstillinger – og resirkulerer de gamle. Samfunnet, og barndommen, er i endring. Hva vi vil bli husket for om 100 år, er for tidlig å si. Introduksjonen av ungdomsmedisin i pediatrien, internettets påvirkning på helse og kommunikasjonsformer og en økende internasjonal­isering i form av reisevirksomhet, innvandring og asyl­politiske problemstillinger, kan komme på lista. Kampen for en pleiepengeordning som ivaretar de familiene som trenger den mest, og strevet med å få legemiddelfirmaene til å gjøre nødvendige medikamenter tilgjengelige for barn, kan bli glemt. Finansiering til sosialpediatriske stillinger i barnehusene, omskjæring av guttebabyer, endringer i spesialist­utdannelsen, etterutdanning, gjør-kloke-valg-kampanjen og norsk standard for barneovervåkning er andre saker som har skapt engasjement i den senere tid. Om valgene vi tok var kloke, er det opp til kommende pediatere å bedømme. Vi gleder oss til fremtiden!

Fra vårmøtet i Hammerfest i 2016