I dag himler vi med øynene over tiden da barn måtte være innlagt på sykehus uten foreldrene sine. Hvordan ble det slik? Og hvordan kom foreldrene inn i barneavdelingene igjen?
Av Anne Kveim Lie, medisinsk historiker, Universitetet i Oslo
På 1800-tallet var det en selvfølge at mor ble med barnet på sykehus, rett og slett fordi hun trengtes til pleie av barnet. Det spredde seg imidlertid en bekymring blant tyske og franske pediatere om den økende dødeligheten de observerte på de nye barneavdelingene som ble etablert i Europa på slutten av 1800-tallet. Dette var en tid da bakteriologien hadde begynt å få gjennomslag, og pediaterne mente det var foreldrene som brakte smitten inn til avdelingen. Løsningen som ble foreslått var å begrense deres tilgang til barna så mye som mulig under sykehusoppholdet (1). Holdningen satte seg fast og holdt seg til langt etter krigen. Foreldrene måtte holde seg til strengt oppsatte visitttider, og enkelte steder nøye seg med å betrakte barna gjennom glassvinduer. Observasjoner som at barn ble urolige etter at de hadde hatt besøk av foreldrene, men forholdt seg rolig når de ikke var der, ble tolket som at dette også var det beste for barna: Holdningen var at barnet tilpasset seg sykehusmiljøet, og at foreldrenes besøk forstyrret denne tilpasningen (2).
Fra barneavdelingen i 1968. Medisinsk museum, Ullevål sykehus.
I etterkrigstiden kom forskning som problematiserte denne oppfatningen, og påpekte at den tilsynelatende tilpasningen var uttrykk for at barna beskyttet seg for å unngå ytterligere traumatisering. Fra 1950-årene og utover meldte stadig flere røster seg på i debatten i fagpresse og i avisene. På 1960-tallet tok også foreldrene opp kampen, støttet av tilknytningsteori og annen faglig informasjon om at barn tok skade av langvarig fravær fra foreldrene. På 60-tallet ble det gitt noe utvidede besøksmuligheter til foreldre, og i «enkelttilfeller» anledning for «rooming-in» av mødre (2). Dette gjaldt imidlertid bare barneavdelingene, siden de nye tankene hadde dårlig gjennomslag ved andre avdelinger hvor barn lå innlagt, som for eksempel på ØNH eller ortopediske avdelinger. Selv om pediatriens kliniske læresetning var at barn IKKE var små voksne, ble det forventet at de skulle oppføre seg som små voksne.
Hva er det vi gjør i dag som vil se galt ut om 100 år?
Ved slutten av 60-tallet, oppnevnte Helsedirektoratet et utvalg. Helene Pande representerte Norsk Pediatrisk Selskap. Innstillingen ble ferdig i 1969, og gitt ut som bok i 1971 (2). Budskapet var at barn trengte foreldrene på sykehus, og at sykehusopphold kunne skade barns helse hvis tilknytningen til nærmeste omsorgsperson ble brutt. Men vanen var vond å vende, enda så rart det kan høres ut i dag. Det krevde en stor mental omstilling både fra leger og sykepleiere å slippe foreldrene inn i sykehusene. I april 1978 kom de offisielle retningslinjer for barn på sykehus. De siste tiårene frem mot milleniumskiftet ble karakterisert av en fundamental endring av barneavdelingene i det foreldrene flyttet inn, og ble forankret i spesialisthelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven.
Avisutklipp fra avisen Demokraten i Fredrikstad, julen 1978.
Barn skal fortrinnsvis legges inn på egne barneavdelinger, de har rett til å ha minst en av foreldrene hos seg under oppholdet og rett til aktivisering og undervisning.
Det er ikke så lenge siden vi trodde at barn hadde godt av å være på sykehus uten foreldre. Snarere enn å fordømme fortidens praksis, bør vi spørre oss selv: Hva er det vi gjør i dag som vil se like rart ut som dette når barnelegeforeningens 200-årsjubileum finner sted?
Referanser
- Rowold K. What Do Babies Need to Thrive? Changing Interpretations of ‘Hospitalism’ in an International Context, 1900–1945. Soc Hist Med 2018; hkx114.
- Auestad AM. Barn på sykehus. Oslo: s.n.>, 1970.
