Pionéren – intervju med Gyro Herder

Hun tilhører generasjonen som måtte pionérdykke ned i et fag som ikke fantes. Til tross for avskrekkende nordnorske helikopternetter med styggakutt nyfødtmedisin valgte hun å dykke videre – ned i de uunngåelige komplikasjonene. I en tid der barnehabilitering ikke fantes, fantes en ung og idealistisk Gyro Herder. Med to hender og et hav av omsorg.

Tekst og foto: Katrine E. Engen

”Du får spørre gamlesjefen min Helene Pande, hun husker mye bedre enn meg!”, erklærer hun ettertrykkelig, samtidig som hun smetter opp på den vinglete barkrakken. Gyro Aas Herder gestikulerer ivrig, nordvest over Damplassen, i retningen der Bodøbarnelegenes 90 år gamle Mater Familias holder til – etter sigende med bedre hukommelse enn det 74 år gamle, nyslåtte æresmedlemmet.

Det trengs ingen 7.far i huset-runde i Ullevål Hageby. Nøkternt, ærlig og usminket formidler Gyro historien om barne­avdelingen i Bodø. Det er fortellinger om begynnelser. Ikke bare om Nordlandssykehuset, men om pionérvirksomhet i hele den moderne barnemedisinen. Det er fortellingen om hvordan transportmedisin plutselig gjorde nyfødtmedisinen mulig, uløselig knyttet til det faktum at et hjertesykt, prematurt nyfødt barn ved hjelp av transportmedisin, teknologi og kliniske ferdigheter ikke lenger var dødsdømt på lokalsykehuset, men kunne komme levende til Rikshospitalet. Det er fortellingen om hvordan funksjonshemmede gikk fra sentralinstitusjoner til sykehus – og fortellingen om hvordan tidligere bortgjemte barn fikk en plass i barneavdelingen.

”Det var ganske primitivt da vi startet, det må jeg bare si. De delte vel ikke soverom disse foreldrene, men de delte bad, kjøkken og stue alle sammen, både tre og fire familier. Men det var et etterlengtet tilbud, og familiene var fornøyde! De var takknemlige nettopp for å kunne dele kveldene sammen, utveksle erfaringer, frustrasjoner og råd med hverandre i en tid der de ikke hadde så mange andre muligheter til å treffes.”

Hun snakker om Barnehabiliteringens spede begynnelse, den gangen det utgjorde noen få rom, i tett tilknytning til resten av avdelingen. Funksjonshemmede barn hadde få, om ingen, lokale medisinske tilbud. Gyro Herder ønsket å bygge den opp lokalt og som del av barneavdelingen. 40 år senere er nettopp tilbakeføring av habiliteringstjenesten blitt satsningsområde for Norsk Barnelegeforening. Selv forstår hun ikke helt hvorfor hun beæres.

”Det er jo så mange som har prestert så utrolig mye mer. Jeg skjønte faktisk ikke hvorfor i all verden jeg skulle få dette æresmedlemsskapet!”

Vi leger trenger også trøst – helt enkelt! Og det blir vel ikke annerledes i framtida, heller?

Gyro er glad i sykkel, ski og tur. Her i bunad på 17.mai. Mannen Odd bak.

Omsorg for alle

Det er det imidlertid mange som skjønner. Til tross for at det ikke finnes fnugg av bekymring for hukommelsen hennes, er det innhentet komparentopplysninger uten samtykke. Utover egenskapene som en usedvanlig engasjert og dyktig kliniker, opptatt av høy faglig standard, attesteres hun for en ”enorm arbeidskapasitet” med ”omsorg for alle”, og beskrives som et ”fantastisk unikt menneske» som alltid har bidratt til sosiale arrangementer og husket på andre. Pensjonisttilværelsen fordeler hun mellom familie, frivillighetsarbeid for Røde Kors’ bruktbutikk, flyktningevenn for samme organisasjon, og et ikke ubetydelig antall skiturer på fjellet.

De siste dagene har hun vært ledsager for mannen som får behandling på Ullevål sykehus og barnevakt for et nyutskrevet, appendectomert barnebarn. Perforasjon og peritonitt til tross; i besteforeldrestil har hun unnlatt å oppdage litt forsiktig, sårt etterlengtet snikhopping på trampoline, antakelig stikk i strid med barnekirurgens forordninger.  ”Det går vel helst bra med det og”, smiler hun.

En sølvskje ”For Flid og Forhold”

Nettopp uselviskheten og den dedikerte omsorgen for andre trekkes frem i begrunnelsen for æresmedlemsskapet hun ikke forstår tildelingen av. Imidlertid vedgår hun at hun nok var et ganske snilt og omtenksomt barn.

”Jeg tror nok jeg var veldig snill, og ganske skoleflink. Da jeg gikk ut av det som den gang het Folkeskolen fikk jeg en inngravert sølvskje husker jeg, med teksten ”For Flid og Forhold”. Jeg har aldri skjønt hva det betydde!”, ler hun.

Hun vokste opp på gård en halv mils vei fra Røros som den mellomste av tre søsken tripp-trapp-tresko i alder, og som datter av snille, omsorgsfulle og knallhardt arbeidende gårdbrukere. Høyet ble fortsatt hesjet og geitene melket for hånd.

Det var tilfeldigheter som tok henne til Bergen og medisinstudier i 1963, fremfor den planlagte veterinærmedisinen. Sammen med ektemannen Odd var hun del av det ­første kullet som fullførte hele studiet i ­Bergen. Turnustjenesten ble delvis avbrutt av to barn i rask rekkefølge. Distriktstjenesten var formelt stasjonert i Sandnessjøen. I praksis var den fordelt mellom diverse ubemannede distriktskontorer langs Helgelandskysten. Hun klaget ikke.

”Jeg hadde en flott turnustid! Vi var unge, og det var helt greit med hyppig vakt. Det var vel en del å gjøre, men et utrolig godt miljø blant turnuslegene. Dessuten var det fantastisk spennende å få oppleve så mye av Helgeland!”.

Luciatog

Livskvalitet, sortering og ansvar

Til barneavdelingen kom hun i 1976. Engasjementet for barnenevrologi oppstod tidlig, og bare halvannet år senere fikk hun jobb ved Berg gård, datidens sentralinstitusjon og tilnærmet nasjonale senter for cerebral parese. Etter fullført gruppe I-tjeneste fortsatte hun som lege i fylkesteamet for HVPU-reformen, parallelt med tilsynslegestilling ved Vensmoen institusjon for psykisk utviklingshemmede. Det var en tid for debatt og reformvilje.

”Det var en ganske heftig periode, mye preget av ideologi. Funksjonshemmede skulle overføres fra sentralinstitusjonene tilbake til kommunene. For noen av dem var det nok helt klart en forbedring. Andre ble plassert i kommuner der de tilfeldigvis var født, uten å ha verken familie eller nettverk.”

Omsorgen for enkeltmennesket og familiene deres var også utgangspunkt for et vitenskapelig engasjement, om enn i begrenset grad. Det var få muligheter for å kombinere klinikk og forskning. Det ble med noen få, mindre publikasjoner. Imidlertid har hun vært med på å brøyte vei for flere senere doktorgrader med utgangspunkt i Bodø. Det er en annen hverdag for de som har kommet etter, blant annet takket være et tett samarbeid med Universitetet i Tromsø.

Selv omtaler hun sine få epidemiologiske publikasjonene som ”skriverier”.  Det startet med et møte med en veldig hyggelig psykolog.

”Livskvalitetundersøkelsen gikk ut på å kartlegge livskvalitet til foreldrene til barn med cerebral parese. Det ble en artikkel i Psykologtidsskriftet”. Senere tok hun initiativ til var en ­studie om økt forekomst av barneautisme i Nordland, sluttført av en annen psykologkollega og publisert senest i 2017.

Det er kort vei mellom refleksjoner om livskvalitet til diskusjonen om leveverdighet – og i forlengelsen av den; debatten om sorteringssamfunnet. Hun er redd for at valgmulighetene bidrar til en streben etter noe elitistisk vi ikke ønsker.

”Jeg tror det er helt vesentlig at man kjenner situasjonen til barnet godt. Det er vanskelig å komme inn i historien til et alvorlig sykt eller funksjonshemmet barn i en intensivsetting og skulle mene noe om livskvaliteten. Det betyr alt å virkelig sette seg nøye inn i situasjonen til familien og å lytte til foreldrene.”

Likevel er hun krystallklar når det gjelder ansvarsfordeling: ”Foreldre skal aldri stå ansvarlige for å avslutte behandling. Det skal være legen som tar avgjørelsen og står inne med ansvaret for den. Slik skal det være! Slik må det være!”

Tredelt vakt

Det er ikke bare barnenevrologien og de kronisk syke barna som har engasjert henne. Pediaterlivet i Bodø var tre- og ­periodevis todelt vakt, uforutsigbart – og i blant med ­bankende hjerte bak i et helikopter.

”Vi gjorde så godt vi kunne! Det var noen skjellsettende erfaringer. Vaktene var så variable; og noen helger var knallharde. Vi kunne stå alene med premature tvillinger eller bli kalt ut til elendige hjertebarn. Alt handlet om å få dem levende til Trondheim eller Rikshospitalet – hvis vi klarte det. Vi gikk nok ganske raskt fra vanlige sykehusleger om dagen til actiondoktorer om natten. Alltid beredt. Vi hadde ikke noe valg!” Hun legger ikke skjul på at nettene i uvisshet, alene med kritisk syke premature var nervepirrende.

”Selvfølgelig kjenner du på en viss uro når du står med dårlige barn der du ikke aner hvilken vei det går! Særlig de veldig premature var utfordrende å stå med mer eller mindre alene på vakt. Det ble jo på sett og vis en psykisk belastning til slutt; jeg opplevde flere ganger å ha vondt i magen gjennom vakthelga. Det tror jeg er en ganske allmennmenneskelig følelse”.

Mange av dem var virkelig dårlige. Alvorlige meningitter og sepsisforløp var slett ikke uvanlige innleggelseskasus på 1980-tallets barneavdelinger. All iherdig innsats til tross; ikke alle overlevde, og blant overleverne ventet ikke nødvendig­vis friske, sequelefrie liv.

”Den følelsen, av å stå der gjennom en hel helg og gjøre alt, men å ikke få den ungen igjennom… den er helt forferdelig. Du kan være profesjonell og samlet utenpå, men bunn fortvilet inni. Døden er forskjellig, og noen ganger er den bare fortvilelse. Jeg har vært med mange barn å dø – og for noen har døden også vært en lettelse.”

Gjennom yrkeslivet har hun kjent på både stress og opplevelsen av samvittighetskonflikt, i det å bli dratt mellom jobben og egne barn. Hun tror støtten i gode kollegaer og det å kunne snakke åpent om vanskelige hendelser er helt uvurdelig. Selv har hun opplevd det å kunne komme hjem til noen som forstår som verdifullt. Ektemannen er psykiater og ”strengt tatt forpliktet til å være god til å lytte!”, ler hun.

”Det å kunne snakke med noen, møte forståelse og få trøst og omsorg – det tror jeg er helt nødvendig. En prat med en god kollega, det kan være helt uvurdelig!”

Trøst

Det nærmer hentetid på AKS. Ettermiddagen skal benyttes til besteforeldretid med tvillingbarnebarna på 6 – og sannsynligvis litt innskjerpet trampolinekarantene. Før hun må gå rekker vi å diskutere frykten for det elitistiske sorteringssamfunnet enda litt nærmere. Vi rekker en prat om den uoppnåelige perfeksjonismen – og om den skremmende, tilsynelatende økningen av unge leger som opplever å nesten knekke under sin egen perfeksjon, samvittighet og opplevelse av utilstrekkelighet. Hun rekker å hamre inn at ingen kollega skal måtte være alene etter en vanskelig hendelse, og viktigheten av å ta vare på hverandre.

Kaffemaskinen lager stengelyder i kolonihageidyllen, men siste setning henger fortsatt igjen i veggene idet hun små­løper ut døra. Uten at hun vet det er det forklaringen på hvorfor nettopp pionérvirksomhet i kollegialitet, empati og omsorg mer enn noen gang fortjener ærespriser; vel så mye som banebrytende vitenskap.

”Vi leger trenger også trøst – helt enkelt! Og det blir vel ikke annerledes i framtida, heller”.

Foreldre skal aldri stå ansvarlige for å avslutte behandling. Det skal være legen som tar avgjørelsen og står inne med ansvaret for den. Slik skal det være! Slik må det være!