Kampen om Mosul blir betegnet som den verste krigen i moderne historie etter andre verdenskrig. TV-bildene har vist harde kamper og militære i strid, men de små stemme-løse har blitt forbigått i stillhet - tross enorme tap og lidelser.
Av Monica Thallinger
Krig på pulsen
Støvet fra bombekastere og artilleri fylte fremdeles luften da jeg ankom Vest-Mosul i slutten av juli. Alt rundt oss var ødelagt. Hus delt i to av luftartilleri med vegger skutt sønder og sammen, utbrente biler på hustak, rakettkratre i veiene. Tomme gater. De eneste avbruddene langs denne monotone grusveien var kontrollpostene bemannet av bryske soldater, den ene etter den andre. Utsikten på vei til sykehuset var hjerteskjærende. Kamphandlingene var nylig avsluttet, men daglig var det skuddsalver som avgikk i nærheten og byen var utrygg. IS var fortsatt tilstede.
Sykehuset
Midt blant ruinene dukket sykehusbygningen opp, anonym fra utsiden. Innsiden avslørte noe annet. Den utbrente bygningen hadde blitt forvandlet til et rent og moderne lite sykehus. Jeg var overrasket fordi jeg aldri i løpet av mine åtte tidligere oppdrag for Leger Uten Grenser har sett et så flott sykehus med grunnleggende teknologi og nødvendigheter på plass i en krigssone – så raskt etter oppstarten. Der var tilgang på røntgen og et enkelt laboratorium. Nye oksygenmaskiner, monitorer og infusjonspumper. Det mest nødvendige for å redde liv, men ingenting fancy eller intensivt. Sykehuset skulle være et traumesykehus for skadde fra frontlinjen i gamlebyen to kilometer unna, men akuttmottaket hadde raskt fylt seg opp av syke eller skadde barn og en tilnærming til pediatri var nødvendig. Jeg var den første barnelegen som ankom. Utfordringene stod i kø.
Barneavdelingen
Jeg hadde ansvar for å sette opp en barneavdeling med 18 senger, innføre protokoller, implementere hygienestandarder, og veilede de 34 ansatte på vår enhet – alt fra leger til vaskehjelper. Jeg skulle også ordne en nyfødtavdeling siden planen var å utvide fødselstilbudet. Våre 4 lokale leger var en flott gjeng med 2 barnelegespesialister og 2 ”juniorleger”. Alle jobbet på andre sykehus i Mosul, noe som gav innsikt i hva som kunne tilbys av tjenester og hvor vi kunne og ikke kunne henvise pasienter. Det meste av det offentlige helsevesenet var bombet istykker, og det lille som var igjen hadde ikke fått forsyninger av legemidler eller utstyr i årene IS hadde kontrollert byen. De ansatte hadde heller ikke fått lønninger. Vi fant fort ut at vårt lille sykehus tilbød den beste medisinske behandlingen for barn som var tilgjengelig i Mosul.
Hver dag var det en lokal lege på vakt i 24 timer. Dagene startet tidlig med visitt. Deretter ble jeg gjerne tilkalt til akuttmottaket for å se til alle de barna som ble observert der, og diskutere hvem som skulle legges inn eller hvem som kunne sendes hjem. Ofte kom det inn livstruende syke barn, og det var nødvendig med gjenopplivning eller stabilisering. De store traumene ble som regel varslet på forhånd via kontakt med ambulansesjåførene, så vi fikk litt tid til å rydde akuttmottaket og gjøre klart. Min rolle var å lede den første undersøkelsen, hjelpe de lokale legene med APLS-algoritmen, beregne medikamentdoser og væske, og sørge for at pasienten ble stabilisert og klargjort for kirurgi eller eventuell overføring til annet sykehus. De lokale ansatte var utrolig dyktige, men hadde aldri jobber med Leger Uten Grenser før. Selv om Irak ikke kan betegnes som et lav-ressurs land, var det mange kulturelle barrierer. Inntrykket mitt er at de hadde god (men ikke oppdatert) kunnskap, men manglet praktisk erfaring i behandling av en del tilstander – særlig akutte situasjoner. Det tok tid og tålmodighet i å lære dem opp i MSFs forventede standard på tjenestene. De fleste hadde jobbet og bodd i Mosul under IS-regimet. ALLE hadde opplevd vold på nært hold og at familiemedlemmer ble drept. Derfor var det essensielt å ta godt vare på dem og ikke presse dem for hardt.
Nyfødte
Medisinsk hjelp i krigsområder bør alltid inneholde akutt obstetrikk. Selv om krig, særlig urban krigføring slik som i Mosul, fører til mange skadde, er det velkjent at obstetriske komplikasjoner kan gi vel så store tap som krigen selv hvis det ikke er tilgang på keisersnitt og behandling av infeksjoner og komplikasjoner. Da jeg ankom var fødestuen allerede i gang og keisersnitt tilgjengelig. Det var imidlertid ikke noe system for oppfølging og undersøkelse av de nyfødte, identifisering av risikofaktorer eller henvisning til barneavdelingen. Første uka kom det inn en 12 timer gammel baby, født ”frisk” på vårt sykehus og utskrevet 2 timer etter. Vi klarte ikke gjenopplive ham, og han døde av septisk sjokk i akuttmottaket. Jeg startet med å utarbeide henvisningsrutiner og system for oppfølging, og underviste de 15 jordmødrene i nyfødtundersøkelse. Dette var de ikke vant til fra sine lokale sykehus. I tillegg fant jeg raskt ut at ferdighetene deres i gjenopplivning av nyfødte var svært mangelfulle. De gjorde ”avansert” behandling med hjertekompresjoner og intravenøs adrenalin, gav oksygen, men hadde ingen kunnskap om det viktigste: Maske-bag ventilering. I samarbeid med vår tsjekkiske jordmor satte vi i gang daglig trening i nyfødtgjenopplivning etter Helping Babies Breathe-systemet.
Enorm påkjenning for barna
Tre år under IS-kontroll med ekstrem kontroll av samfunnet på alle plan, mangel på alt og ni måneder med kamper der den irakiske koalisjonen har forsøkt å gjenerobre byen, har vært en enorm påkjenning for byens mest utsatte gruppe: Barna. Akuttmottaket var overlesset med syke, skrikende pasienter i alle aldre. Veldig mange barn var alvorlig under-ernærte. Mange led av komplikasjoner knyttet til kroniske sykdommer som diabetes eller funksjonshemming etter krigsskader. Hver dag hadde vi barn med epileptiske anfall, astmaanfall eller bronkiolitt, og barn med krigsskader hvor splinter og bomber hadde amputert og paralysert. Ingen oppfølging var tilgjengelig og følgetilstander som infeksjoner og enorme liggesår ble resultatet. Jeg fikk jobbe med traumer og krigsskader og var en del av traumeteamet for skadde barn i akuttmottaket. Vi fikk inn barn som hadde funnet bomber eller såkalte ”booby-traps”,- gjenlagte feller med intensjon om å drepe. Noen ble født syke.
Mangel på rent vann gjorde mange syke av diaré og oppkast. Infeksjonssykdommer som kusma, hepatitt A og meslinger var utbredt. Vaksiner hadde ikke blitt gitt under IS–okkupasjonen. Traumatiserte familier fortalte de samme forferdelige historiene om ødeleggelse, vold og tap de hadde lidd de siste årene, månedene og dagene. Å møte disse pasientene var utfordrende på en helt annen måte og krevde mye mer av meg enn å bare være barnelege.
Det var store ødeleggelser og fortsatt støv fra bombekastere og artilleri i luften da Monica ankom Mosul i juli.
Frontlinjepediatri
Krigens ansikt har mange sider og oftest får vi servert soldater i kamp, krigshandlinger og folk på flukt av media her hjemme. På baksiden, i bildet vi ikke får se, er alle de stemmeløse kvinnene og barna. I Mosul så jeg antallet syke og skadde spedbarn og barn langt overgå skadde voksne i akuttmottaket. Det slo meg gang på gang at her var det de som ikke tok plass som hadde de største tapene og de største behovene. Barn er ikke små voksne og i en krigssituasjon er tilstandene ofte komplekse – slik vårt yrke pediatri også er. Derfor trengs det pediatere på frontlinjen – for å behandle og synliggjøre de enorme medisinske lidelsene disse barna opplever – være en stemme for de stemmeløse.
