Det finnes tre professorer fra Østfold. Den ene tok Arnulf Øverland til retten på blasfemiparagrafen*. Den andre har forsket på banning og gitt ut banneordbok *. Den tredje har forsket frem bilirubinkurvene til nyfødte og hjulpet frem den kliniske etikken i nyfødtmedisinen. Professor Emeritus Thor Willy Ruud Hansen tror på å alltid fremme det gode, å forsvare de svake - og å ikke dømme.
Tekst: Katrine Engen, Redaktør Paidos
«Bestefar tok ikke betalt for brødet av dem som ikke kunne».
Da staten vedtok at hvem som helst kunne dra i gang sagbruk startet festen for Exit-gutta fra 1800-tallet. Med massiv utbygging av «bruk», «verk» og fabrikker med fellesnevneren «helseskadelig» sikret de Plankebyen og omegn sosial nød av Dickenske dimensjoner. 150 år senere er Østfold fylket med flest herregårder i landet – og høyest andel permanent barnefattigdom. Fremveksten av industrien var brutal og blottet for sikkerhetsnett. Frem til etterkrigsårene var sosial trygghet og velferdsordninger prisgitt veldedige organisasjoner, mange av dem organisert gjennom ulike kirkesamfunn. Menighetstradisjonen står fortsatt sterkt i fylket. Han vokste opp i en generasjonslinje av bakere og konditorer, med tilhørighet i Metodistkirken.
«Far var legpredikant på Kjølberg utenfor Fredrikstad. Jeg husker så vidt torget på Sellebakk der vi bodde, men jeg var ganske liten da vi flyttet».
Fargerike streker og formidling
Thor Willy Ruud Hansen er professoren som har lært «halve» barnelege-Norge å intubere – og samtidig reflektere. Gjennom 40 år i nyfødtmedisinen har han vært med på etableringen av et helt fagmiljø; både innen neonatologi og klinisk etikk. Han er arkitekten bak de praktiske nyfødtteknikkursene som har sendt hundrevis av kollegaer tilbake til hjemsykehusene som langt tryggere utgaver av seg selv. Tidligere kollegaer forteller om et utrolig engasjement og en sjelden formidlingsevne. «Hvor skal jeg begynne?» smiler en av dem på spørsmål om innsatsen for nyfødtfaget.
«Han lærte oss ikke bare hvordan vi gjorde det, men også å reflektere over hvordan – og om».
Bak begreper som «rød strek», «blå linje» og et skjema som nesten kan fremkalles feilfritt i bakhodet på mange ligger 30 års forskning på bilirubin og nevrotoksikologiske forandringer. Sikkerhetsmarginen i de fargede strekene har vært med på å nesten utrydde den fatale kjerneicterusen i Norge. Selv oppsummerer han yrkesvalget ganske entydig.
«Jeg har elsket å være barnelege!»
Delt hjemstatus
Hjemstedsstatusen til Thor Willy Ruud Hansen må deles raust med hovedstaden. Han flyttet som tolvåring. Far var bakermester og ble leder av kooperasjonens landsomfattende bakerikjede, Goman, med kontor i Oslo. Han vokste opp på Grefsen, den gang midt mellom øst og vest, der alle hadde det Gerhardsensk og helt greit. Medisinkullet anno 1951 var det første som kunne søke om studielån i Lånekassen.
«Det var jo det som hadde vært hinderet for mange før. Mitt kull fikk mulighetene fra velferdsstaten. Derfor hadde vi kanskje et mer variert og interessant kull også. Da vi møttes på 50-årstreff var vi enige om det; at vi var heldige».
Tilfeldigheter på pauserommet
Legelivet startet med syv måneder på Legevakten i Oslo sentrum, senere Kirurgisk avdeling A.
«Konklusjonen var vel at jeg likte kirurgifaget, men ikke datidens kirurger».
Løsningen dukket opp i form av et «grått» assistentlegevikariat på Barneklinikken. Tilbudet ble formidlet i en pause på Skadelegevakten av sykepleieren, tilfeldigvis gift med overlege Eirik Monn. «Grå vikarer» var de som ikke fantes, men tok de forefallende vakansene som måtte dukke opp og jobbet til det ikke var mer ledig. Resten er historie.
Systematisk opplæring
Det var lite opplæring før første vakt, uansett farge på vikariatet. Bakvakten dro hjem kl. 17. Helgevakt var fra lørdag til mandag.
«Man fikk høy stjerne for å være teknisk flink, men det var ganske primitivt det vi kunne tilby dem. Skallevenenåler, «Butterflies», med litt sukker og salt holdt liv i dem».
Det var virkelig en annen tid. Det fantes ikke 800 g hjertebarn på respirator. Intervensjonsgrensene var annerledes. Ernæringsbehandlingen var «treogførr-sju»; 43 deler sukker og syv deler saltvann. Flere stilte spørsmål ved om behandlingsbegrensningene fortsatt holdt. Det var et etisk spørsmål som åpnet neonatologien for ham.
«De lå jo der, disse småttingene, og hadde kanskje like gode prognoser etter hvert som noen av hjertebarna. Hvorfor skulle de være annerledes bare fordi de var små? Hvorfor skulle vi avstå fra å gjøre noe for disse utover å gi dem en verdig død?»
Etikkspørsmålene skulle bli mange utover 80, 90 og 2000-tallet. Nyfødtleger, kirurger og intensivister flyttet grenser – til scenarier man ikke kunne forestille seg i 1976. Han forsøkte å holde seg til den samme overordnede rettesnoren.
«Jeg var oppdratt til at dersom jeg kunne hjelpe med noe – så skulle jeg forsøke å hjelpe. Og om jeg kunne dele noe, om så det var kunnskap – så skulle jeg dele det»
Fra Rikshospitalet til borgerkrig
Svaret ga derfor seg selv da spørsmålet fra den lokale kirkelederen kom ett år ut i barnelegekarrieren. Et borgerkrigsherjet Angola hadde desperat behov for hjelp. Han tok tropemedisinkurs i Liverpool, lærte seg brukbart portugisisk og etter hvert å improvisere frem det som ikke fantes. Han var første doktor på mange år. Mye lå i ruiner etter krigen og infrastrukturen var ødelagt etter at de tidligere koloniherrene dro.
«Vi hadde ikke strøm eller rennende vann. Ikke noe laboratorium. Vi hadde vel et røntgenapparat fra gammelt av, men vi hadde jo ikke noe strøm til å drive det.»
Det var opptil 60 pasienter hver morgen og få verktøy utover egne hender, stetoskop og øyne.
«Du behandlet det du trodde var mest sannsynlig ut ifra de medisinene du hadde. En del medikamenter hadde vi jo ikke tilgang på».
Insulin var ett av dem. Ellers friske ungdommer fikk plutselig livet prisgitt appeller til myndighetene om å forsøke å skaffe injeksjonene de trengte. Han gjennomførte alt fra infeksjonsbehandling til hudtransplatasjon. En dieseldrevet landrover uten batteri som måtte dyttes i gang var fremkomstmiddel. Han parkerte konsekvent i nedoverbakke og kom som regel i gang.
«Jeg lærte at selv det enkleste du kan, kan være til hjelp. Bare det at folk skjønner at du bryr deg om dem betyr mye. Men selv 40 år senere sitter det fast i sjela, den følelsen av å ikke kunne hjelpe dem du vet at kunne vært reddet».
Spesialist i grå vikarfrakk
Etter to og et halvt år, pluss et kort intermesso som skipslege på cruisebåt, ventet ny runde som gråvikar. Med unntak av fem måneder som fast ansatt reservelege på slutten ble han ferdig spesialist i grå assistentlegefrakk – uten formell ansettelse. Premature hadde en liten fløy i 8. etasje i Pilestredet. Transcutan oksygenmåler kom tidlig på 80-tallet, men bare overlegen kunne gjennomføre den intrikate prosessen å bytte membran på den. Oppgradering til membranskifter var en tillitserklæring.
«Det er sånne små oppturer som former deg litt. Når de som er eldre og klokere gir anerkjennelse. Det bidrar til gi tro på at dette kan jeg få til».
Fingerferdigheten kom til nytte i doktorgradsarbeid på Pediatrisk forskningsinstitutt – og omvendt. Han startet med forskning på dyremodeller.
«Det kan jeg si deg; at har du lagt intravenøst på 150 våkne rotter, så blir du drivende god på å legge intravenøst».
Klinisk forskning var ikke enklere, og frustrasjonene heller ikke mindre. Det skulle bli timesvis i kjelleren på nevrofysiologisk institutt. Det resulterte i en doktoravhandling om bilirubinets effekt på hjernen.
«Jeg hadde vel som de fleste doktorgradskandidater en naiv illusjon om å finne svar på gåten. Etter 40 år har jeg fortsatt ikke funnet svaret».
Et kurs for mestring
Forskningsarbeidet hadde ringvirkninger utover kunnskap om bilirubinets konsekvenser. Arbeidet med dyremodeller avstedkom etter hvert et ganske etterlengtet kurs i nyfødtmedisinske teknikker. «Nyfødtteknikkurset», senere supplert med «bakvaktskurset» er smidd over samme lest; å sikre realistisk trening på dyremodeller og sende deltakerne tilbake til hjemsykehusene – litt tryggere på neste vakt.
«Det har hendt at jeg har fått e-post fra kollegaer som har vært med. Det er alltid like gøy å høre om han som gruet seg, men som intuberte på strak arm forrige helgevakt».
Seksti senger og femdelt vakt
Både forskning og erfaringsbasert læring lokket ham til USA. Ved nyfødtavdelingen tilknyttet Brown University fikk han lære faget fra bunnen av. Avdelingen hadde seksti nyfødtsenger, tosifret antall respiratorer og «fellows» i femdelt vaktlinje.
«Vi jobbet i rimelig høyt tempo. Og vi lærte vanvittig mye!»
Han lærte om oscillering av en pedagogisk «respiratory therapist». Kunnskapen ble videreført da han kom tilbake i 1991. Utstyret manglet. Ved å skru ut en ventil og flikke litt med et y-stykke og tommelbevegelser kom de i nærheten av noe. Han har fortsatt bilde på kontoret av den første pasienten som overlevde.
«Vi ventilerte jo i hjel noen av disse ungene! Vi skrudde opp trykket og skrudde opp trykket – men vi stilte ikke det jeg i dag vil kalle betimelige spørsmål. Det tror jeg at jeg må ha lov til å si om oss. Vi var nok grepet av suksessen, og stilte ikke spørsmålet; men skal vi?»
Konsensuskonferansen på Soria Moria i 1998 besluttet en grense – på papiret.
«Vi reiste vel på konferansen alle sammen med hver våre stedbundne bagasjer. Jeg tror ikke det egentlig skjedde så store endringer i praksis.»
Etikkemissær
Spørsmålene kom hyppigere utover 2000-tallet. I 2003 ble han medlem og senere leder av Klinisk Etikkomité på Riks-/Radiumhospitalet. Han lærte å se det kliniske med andre briller.
«Det første var vel at faget dreide dit at det er vanskelig å sette en fast grense mellom liv eller død. Vi spurte oss heller skal vi ikke se barnet først?»
Sammen med engasjerte sykepleiere, sykehusprester og andre profesjoner har han lært utrolig mye av arbeidet. Klinisk etikk som profesjon har fått en mer systematisk tilnærming; med de enkle prinsippene å ville vel, å gjøre godt, autonomi og rettferdighet.
Han våger seg ikke ut på noen debatt om hvor grensene går.
«Historien er full av skråsikre menn som har sagt skråsikre ting.»
Han ser ikke bort fra at menighetslivet har gitt nyttige erfaringer også i formidlingsarbeid. Han ble utfordret til vervet som nestleder og dermed senere leder av Barnelegeforeningen i 2007, og tok valget mellom å «klappe igjen kjeften» eller «ta ansvar». Noe av det han trakk veksler på var struktureringen av frie foredrag på møtene.
«Jeg hadde jo erfaring med haugevis av møter i kirka der jeg irriterte meg grønn over predikanter som aldri ble ferdig! Hvorfor kunne vi ikke jobbe litt med disiplinen rundt tidsrammene?»
Frie foredrag gikk fra å være opp mot 30 minutter lange for de mest ordrike, til 10 minuttersformat med hensikt å inspirere og motivere yngre kollegaer til forskning i hverdagen.
«Det var utrolig flott å gjøre en innsats for Barnelegeforeningen. Flotte og engasjerte kollegaer som ville noe for faget vårt. Opplevelsen av et kollegium som var meningsfylt bare vokste».
Professor Emeritussete
I 2013 fikk han Kongens Fortjenestemedalje for sin innsats for norsk barnemedisin. Seksjonsoverlege på Nyfødt intensiv var han i ni år. Han stod i bakvakter til han ble 65.
«Jeg hadde bestemt meg for det at jeg ikke skulle jobbe lenger enn at jeg var komfortabel med det selv og at de rundt meg var det. Jeg ville ikke komme dit at noen måtte be meg tre tilbake».
Det må presiseres at det absolutt ikke var noen som gjorde det. Han ble pensjonist fire år senere. Tilværelsen ga rom for andre oppgaver, og mer familieliv. Sammen med kona har han tre barn og ett barnebarn.
«Ja, hva gjør man når man er pensjonist? Jeg henter i barnehagen, blant annet»
Barnebarnet har det til felles med alle andre barnebarn at han, etter sigende, er «verdens skjønneste skapning». Det er en ny og viktig syssel. En røff start på barseltilværelsen åpnet for å bli godt kjent med vidunderet – som bakkemannskap og nattarbeidende bestefar. Overlegen som før gikk fra null til nasaltube på noen sekunder sang og gynget seg gjennom nettene med en urolig nyfødt. Han ville ikke vært en natt foruten.
Et spontant smil følges av et knapt synlig tilløp til fuktighet i øyekroken.
«Når du har tilbrakt mye av livet ditt på Nyfødt intensiv og er så heldig å bli bestefar i en alder av 74 år er det lov å bli litt emeri-tussete».
*Ole Hallesby fra Marker var professor ved Menighetsfakultetet på 1950-tallet. Han holdt flere omdiskuterte prekener i radio.
*Ruth Fjeld fra Aremark er Professor ved Institutt for Nordiske språk, UiO. Hun er forfatter av Norsk Banneordbok med over 1000 uttrykk fra hele landet.
