Er du pediater ­eller barnelege? – Noen betraktninger inspirert av Trygve Braatøy

Tekst: Overlege dr.med. Paal HH Lindenskov, uxlpaa@ous-hf.no, barneanestesi/intensiv, Rikshospitalet. Foto: Kristin Ellefsen, UiO (Braatøy: Johan Fr Thaulow)

«Det er mulig at drømmen om en generelt orientert barnelege er en naiv drøm fra en svunnen tid. Isåfall må jeg på vegne av flere i barneintensivmiljøet meddele bekymring», skriver Paal Lindenskov – inspirert av Trygve Braatøy.

Trygve Braatøy var profilert i mellom- og tidlig etterkrigstid som psykiater og forfatter. Med psykoanalysen som dreie­punkt skrev han blant annet bøker om samfunnsmoral og forfatterskapet til politiske motsetninger som Knut Hamsun og Arthur Koestler. I likhet med Freud var Braatøy vel skolert innenfor nevrologi og sammen med sykegymnast Bülow-Hansen innførte han psykomotorisk psykoterapi. I sin artikkel ”Psykoterapi ad modum Hitler” anbefalte ­Braatøy på ironisk vis Hitler-hilsen som behandling av lidelser i høyre skulderledd. Som skribent høstet han anerkjennelse fra toneangivende personer som Arne Skouen i Dagbladet, Odd Eidem og forlagsdirektør Henrik Groth, også kjent som essayist med klassikeren ” Samlede essays og kommentarer”. I likhet med disse var Braatøy politisk sett liberalt orientert; i tillegg var han pasifist, antiautoritær og radikal med nært vennskap til Arnulf Øverland , Erling Falk og Sigurd Hoel i den venstreradikale gruppen Mot Dag.

Fagpolitisk er Knut Braatøy etter mitt syn like aktuell i dag som da han døde i 1952, kun 48 år gammel. Braatøy var sterkt kritisk til sykehusmedisinen med dens reduksjonistiske menneskesyn sementert administrativt av Helsedirektoratet med Karl Evang som mektig helsedirektør. Kontrollert av et byråkrati med hang til detaljregulering; en hospitalpraksis dominert av laboratorieprøver, statistikk og tester; en seleksjon av medisinske studenter som preseterister i realfag og en utdannelse preget mer av pugg enn refleksjon, mente Braatøy at alt lå til rette for et fragmentarisk menneskesyn til fortrengning av et helhetlig humanistisk. Noen som drar kjensel på vår egen tid?

Hvilken relevans har så Trygve Braatøy i dag? Boken ”Pasienten og lægen” fra 1952 blir på et vis hans testamente og siste protest mot en upersonlig sykehusmedisin preget av samlebåndsmentalitet med tingliggjøring av pasienten og den byråkratiske ledelsens ønske om at leger skal opptre som lydige og servile funksjonærer. Han skriver at bare den som er glad i barn og dyr bør få lov til å bli lege. Videre forfekter han det syn at mange kan bli doktorer, men kun de færreste kan bli leger. Med dette fremholder han det humanistiske i legegjerningen høyere enn det akademiske, og at legen må nekte seg redusert til en rolle som sykehusfunksjonær.

Er det ikke rimelig å tro at et kaos av kaskader i en syk ­barnekropp er noe annet enn ­tilsvarende i en voksen kropp som ­nærmest har gått i dvale?

Så til det aktuelle: Som barneanestesilege føler jeg meg mer som doktor enn lege etter Braatøys definisjon med mitt virke i en teknisk preget hverdag med fokus på bevisstløse og til tider kritisk syke barn. I sin tid konkluderte jeg med at det var bedre å være halvstudert pediater i anestesi enn halvstudert pediater i pediatri. Med dette forstås at som spesialist i pediatri vil jeg av respekt for fagets kolossale bredde knapt ha mot til å kalle meg barnelege. Å trekke opp forskjellen på pediater og barnelege kan kanskje virke søkt for enkelte, men jeg mener å kunne se en parallell i Braatøys rolleforståelse av ”doktoren” som pediateren og ”legen” som barnelegen.

I et fag som spenner fra den immature på 400 gram til tenåringen som kunne ha prylt opp barnelegen og en spesialitet som rommer flere fagfelt enn tradisjonell indremedisin, er det innlysende et behov for at man spesialiserer seg innenfor respektive fagfelt.

Like fullt. Hva taper man på dette? Er pediatri å forstå som indremedisin i miniatyr? I så fall har vel faget endt tilbake der det startet for 50 år siden. Fagpolitisk ville jo det være en fallitterklæring, og biologisk sett er vel en barnekropp i utvikling eksplosiv sammenlignet med fossile voksne kropper som bare er i stagnasjon. Som en av mine mentorer (JE) sa til meg som pediater in spe: ”I barnemedisinen er naturen mer enn noen gang senere i livet på pasientens side”. Hvis man ekstrapolerer den intrauterine vekst til puberteten, ville vi få tenåringer på nærmere syv meter. Videre er normal utvikling imponerende i seg selv da man som toåring allerede vil ha nådd halvparten av voksen høyde og et maksimum antall synapser i CNS allerede ved åtte måneders alder. Dette fordrer en energi-omsetning som stiller en fusjonsreaktor i forlegenhet.

Er det ikke da rimelig å tro at et kaos av kaskader i en syk barne­kropp er noe annet enn tilsvarende i en voksen kropp som nærmest har gått i dvale? På et eller et annet punkt fordres vel en slags meta-forståelse av den kritisk syke barnekropp som den snevre organspesialist eller anestesiskolerte intensivist ikke kan ivareta? Slik pediaterens støttefunksjon på intensivavdelingen er i ferd med å utvikle seg, kunne man fristes til å tro at barnekroppen kun er en samling av organer uten samhandling. Polemisk formulert kan hverdagen på barneintensivavdelingen ved gjennomgang av kompliserte pasienter oppleves som å bli blåst overende av ukoordinerte haglbyger av spisskompetanse fra organorienterte pediatere. Heldigvis kortvarig som haglbyger flest fordi pediateren må fly fra de mest syke til poliklinikken – for å opprettholde sykehusets inntekt. Jeg opplever det som bekymringsfullt at vi ser ut til å ha tapt en generasjon pediatere i spennet mellom den erfarne, snevre subspesialist og den ferske utdannelseskandidat; altså den som kanskje kunne ivaretatt rollen som ”barnelegen” med breddekunnskap.

Slik pediaterens støttefunksjon på intensiv­avdelingen er i ferd med å utvikle seg, kunne man fristes til å tro at barnekroppen kun er en samling av organer uten samhandling.

Jeg har gjennom det siste tiår betraktet utviklingen av det barne­medisinske miljø i Oslo universitetssykehus fra sidelinjen, og det har til dels vært en selsom opplevelse. Det har i sannhet skjedd en ”rotvelt” av medisinske fagmiljøer som ikke uten videre har vært til barnas beste. Barneintensiv-­avdelingen på Ullevål, som i likhet med mange avdelinger i større fagmiljøer internasjonalt var et samarbeidsprosjekt mellom barneleger og anestesileger, har råtnet på rot i god OUS-ånd siden 2010 – før den nylig ble overført til anestesiavdelingen. De onkologiske barn er presset inn i en for trang bukse på ett sted, med høyt tempo og utredninger i pakkeforløp som enkelte ganger kan ha preg av at høyre hånd ikke vet om den venstre. Nyfødtavdelingen ved Ullevål universitetssykehus, et sykehus som med sine 7500 fødsler er et av de største i Norden, er i påvente av utopien ”Oslo universitetssykehus samlet under ett tak” tappet for viktige støttefunksjoner som ivaretagelse av nyfødte tiltrengende kirurgi og stedlig barnekardiologisk kompetanse. Selvfølgelig er alt dette en noe mer sammensatt problematikk enn en polemiker ønsker å innlemme, men i sum snakker vi vel knapt om faglige gevinster?

Kjære kolleger. Til de av dere som føler seg provosert og støtt av min polemikk: Skjerp dere! Til de av dere som synes dette er et malapropos og svulstig vås: Ha meg tilgitt. Til de av dere som tolker dette som et reaksjonært oppgulp så håper jeg dere fornemmer ”fragmenter av en ironisk selvbiografi”, som Braatøy også hadde som undertittel på den nevnte bok. Det er mulig at drømmen om en generelt orientert barnelege er en naiv drøm fra en svunnen tid. I så fall må jeg på vegne av flere i barneintensivmiljøet meddele et savn. Videre må vi fagpolitisk vokte oss for å ofre enkeltindividet på pakkeforløpets alter og risikere at vi i stedet for å være leger blir funksjonærer og redskap for et sjelløst økonomibasert system uten samvittighet.

Husk: Vår lojalitet til pasienten kan selv ikke ledelsen ta fra oss. Er det ikke på tide å ta faget tilbake?

God bedring!