Grunnmureren

I 1999 måtte han ”hemmat” til Toten. 16 år etter at han forlot sjefsstolen ved ­Barneklinikken på Haukeland legger Trond Markestad fortsatt stein til grunnmuren i norsk pediatri – og hevder at han egentlig ikke er så flink med unger.

Tekst: Katrine Engen, Katrine.E.Engen@sykehuset-innlandet.no

Torstein Vik og Trond Markestad ble utnevnt til æresmedlemmer i Norsk barnelegeforening på Vårmøtet i Drammen. Vel fortjent! Paidos gratulerer!

I juni ble han utnevnt til æresmedlem av Norsk Barne­legeforening. Trond Markestad er mannen bak læreboken i pediatri som brukes ved de fleste norske fakultet. Han er også den vi som er født siste halvdel av 80-tallet kan takke for at vi er en generasjon med flatt bakhode. Selv mener han at han bare gjennomførte det enkleste forskningsprosjekt i verden.

– Gjennombruddet kom med at jeg sendte et spørreskjema til alle overjordmødre om når avdelingen rutinemessig begynte å legge nyfødte på magen. Ved å trekke piler mellom dette og frekvensen av krybbedød var sammenhengen frapperende, forteller han.

”Systematiker av rang”, ”beundringsverdig analytisk” og ”grunnleggende dedikert” er karakteristikkene som dukker opp i forarbeidet til intervjuet med Trond Markestad. En telefon til en venninne som lærte pediatrien under kateteret hans i Bergen ender lattermildt med at jeg må love henne å fortelle historien om ”den hengslete, gamle mannen som kom inn og demonstrerte hvordan unger lærer seg å gå”. Allerede der aner jeg hvorfor han nærmest konsekvent har vært nominert til prisen for beste foreleser i Bergen – og vunnet den en gang.

Han er født på julaften det året krigen tok slutt, oppvokst som gårdbrukersønn uten odelsrett – og med en arbeidsmoral bare onnene i Innlandet kan gi deg.

– Jeg og bror min arbeidet fullt på gården i travle perioder omtrent fra 6-årsalderen. Ett år blei det så fullgæli at læreren kom hjem og fortalte mor og far at det faktisk var skoleplikt i Norge!

Det er liten tvil om at de hadde nok å ta seg til. Fra kjøkken­bordet skuer vi utover 470 mål dyrket mark, og i følge Markestad selv den seneste kornhøsten han noensinne har opplevd. Her har fire søsken bygget hus og etablert seg i hvert sitt hjørne av tunet.

Engasjementet om krybbedød startet som veileder. Psykolog Elin Hordvik fikk forskningsstipend fra Nasjonalforeningen for folkehelsen etter TV-aksjonen i 1987. Egentlig skulle hun studere foreldres opplevelser av å få barn innlagt Nyfødt Intensiv, men hverdagene ble preget av krybbedød. Markestad fikk foreldrene til å fylle ut et omfattende spørreskjema, blant annet om sovestilling. Med ett unntak var alle de vel 20 første barna funnet på magen med ansiktet ned.

– Jeg intervjuet flere hundre foreldre om hvordan de hadde lagt barna til å sove de siste 20 årene, men opplysningene fra fødeavdelingene var avgjørende for at jeg gikk ut offentlig om at barna ikke burde sove på magen. To engelske patologer hadde publisert en artikkel i The Lancet i 1982 om at krybbedød var sjelden i Hong Kong, og de hadde observert at spedbarna der lå på ryggen og på samme rom som foreldrene. Det var en viktig inspirasjon – og førte etter hvert til en internasjonal diskusjon om sovestilling.

Den dag i dag står hans enkle råd om å legge babyen på ryggen som det viktigste tiltaket for at færre foreldre opplever tragedien å finne et livløst barn i vuggen – og en annen hverdag for dagens barneleger. Det var annerledes i hans egen assistentlegetid.

– Avdelingen så vel omtrent to tilfeller av krybbedød i måneden, forteller han stille. ”Jeg gikk ut med rådet i november 1989. Det året døde 144 barn i krybbedød, men allerede i 1990 var tallet halvert. I dag dør det mellom 10 og 15 i året”.

Til tross for knallhard innsats får jeg ikke forledet ham inn i ”sånne elendighetsbeskrivelser fra gamledager”. Selv om han bekrefter at krybbedød, meningitt og livstruende astmaanfall var vanlig vaktmaterie for en barnelege på 80-tallet, mener han dagens medisinstudenter sitter på en imponerende kunnskap, og trass sin manglende erfaring slett ikke ligger tilbake for den foregående generasjon

– Jeg tror læreboken må være det jeg setter høyest av å ha prestert. Det og undervisning av medisinerstudentene i Bergen. Jeg er glad i å undervise og holder foredrag for mange slags grupper. Det har mest vært pediatri og profesjonsetikk, men de siste årene har jeg vært opptatt av kommunikasjon.

Så engasjert har han vært at han var med på å lage et etter­utdanningskurs i kommunikasjon og mestring som opplevde stor deltagelse av erfarne barneleger

– Dette var noe de hadde savnet! Senere har jeg deltatt i kommunikasjonskurs for studentene i overgangen mellom preklinikk og klinikk. Jeg tror at kommunikasjon i stor grad kan læres, bare man blir bevisstgjort. Dagens studenter er imponerende flinke til dette.

Markestads lærebok i pediatri er en problemorientert bok. Det var også det som var den opprinnelige hensikten med den.

– Jeg ville lage en bok som fokuserte på de faktiske problemstillingene vi møter. Studentene utsettes gjennom studiet for en ”curriculum overload”. Jeg ville skrelle bort det unødvendige, konkretisere og redusere det. Samtidig har vi i den siste utgaven lagt større vekt på kommunikasjonsbiten. Her er studentene atskillig bedre enn sine forgjengere. Selv har jeg aldri vært noe sånn veldig flink sosialt med unger.

Selv valgte han konsekvent de korteste pensumbøkene som student – men leste dem grundig. Hele barndommen gikk han sammen med sin litt eldre bror, født i samme årskull, helt frem til de skilte lag etter datidens ”annen real”.

– Jeg begynte på veterinærstudiet, og hadde aldri planer om å bli lege. Vi var 30 stykker på kullet, hovedsakelig bygde­ungdommer uten odelsrett, smiler han.

Det var broren som hadde odelsrett til gården. Fødselsdatoen trumfet det faktum at han hadde så sterk atopi at han måtte sendes til sætra hver sommer. Da han tok over tok Markestad et oppgjør med hva han ønsket å bruke livet sitt på

– Jeg fant ut at jeg aldri kunne jobbet et helt liv med bare katter og bikkjer. Det var jo bygdeveterinær jeg ville bli, og den veterinæren var i ferd med å forsvinne.

I stedet for smådyrspraksis ble det overgang til medisin­studiet. Med fire års veterinærmedisin i bagasjen fikk han innpass på 2. året, men snek seg inn på 3. året og fullførte til cand.med. allerede i 1973. Han visste at han skulle bli barnelege. Ferdig­utdannet reiste han – til Amerika og til nyfødt­medisinen – i følge ham selv, det mest nærliggende ­fagfeltet til ­veterinærmedisinen.

– Det var noe med holdningen, noe med hvordan de løste ting der borte. I stedet for å fortvile over mange pasienter og dårlig tid var de takknemlige for at folk hadde valgt nettopp deres avdeling. Foreldrene ble møtt med akkurat den holdningen, og de følte seg heller ikke i veien.

80 – 110 timer per uke stod han med livene til de aller minste mellom hendene. Likevel opplevde han seg ikke overarbeidet.

– Det var en logistisk effektiv måte å arbeide på. Legene gjorde det de skulle, pleierne det de skulle, og det var ingen tidstyver rundt omkring. Det har jeg i større grad kjent på i Norge i nyere tid.

Det skulle bli en bratt læringskurve. Som 3. års assistentlege i 1978 hadde han ansvar for samtlige onkologiske barnepasienter på Haukeland. Det var en annen tid – uten sentrale venekatetere. Selv kaller han det ”et helvete”.

– Overlevelsen var nok omtrent like bra for leukemibarna den gangen, tror jeg. Men det fantes verken CVK eller prosedyrer for å legge venefloner under anestesi. Vi stakk og stakk – mange av dem altfor mye. Det var ikke noe annet valg.

Gjennom mer enn 20 år på Barneklinikken, Haukeland er det hovedsakelig nyfødtmedisinen som har engasjert ham. I tillegg tok han doktorgraden i 1984 på Vitamin D-mangel hos spedbarn. Forsøket på overgang til samfunnsmedisiner på Toten fra 1999 endte som delambulerende innlands­pediater – til stor glede for både Gjøvik og Lillehammer sykehus. Etter 2007 har han pendlet annenhver uke mellom Toten og et professorat i Bergen – og han har aldri angret.

– Je måtte hemmat! Det var ikke tvil om annet.

De tre barna er alle etablert i Bergen, samtlige frarådet fra å gå inn i legeyrket. 8 barnebarn er kommet til, og til tross for at han er varsom med å fungere som familiepediater er det ikke til å unngå at både barn og barnebarn synes det er godt å ty til ham.

– Det hender jo at de spør om hva et utslett er for noe og sånt. Da svarer jeg stort sett ”vet ikke!”

Da gir han heller praktisk bistand med hus- og hyttebygging. Yngstesønnen bygger hytte, og Markestad har brukt sommeren til å sette opp grunnmuren. Det er ikke første gang. Sin egen hytte på Tysnes utenfor Bergen bygget han og kona mer eller mindre for egen hånd.

– Slik kontrakta var da broren min tok over garden skulle jeg få tomt her på Toten og tømmer til et hus. Det var i 1986 og vanskelig å få tak i hånd­verkere, så da dro jeg tømmeret med meg og tenkte; greit, da smeller jeg opp hytta sjæl! Jeg har vel aldri tjent så mye penger på så kort tid, tror jeg.

Hans store sorg i livet er at han aldri ble bonde. Traktor har han kjørt siden ­12-årsalderen, og fortsatt bistår han broren i skuronna.

– I fjor kjørte vi den vel egentlig aleine, jeg og bror min. 470 mål dyrka mark. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Jeg må love å ikke ramle i trappen når vi rusler opp til skrive­stua han har bygget i høyloftet på låven. Kona Gunvor har hintet flere ganger allerede om at det begynner å bli mørkt. Både skrivestue og utsikt over kornåkeren beundres i skumringen.  Enkelt utstyrt til tross er det liten tvil om at han befinner seg i komfortsonen. Innen vi runder av har vi vært gjennom immaturitetsdebatten, oppfølging av premature og erfaringene fra Rådet for legeetikk. Han har lært meg trinn for trinn om hvordan man kan gjøre beinmargsaspirasjon tilnærmet smertefritt – og stein for stein hvordan man bygger en grunnmur. Og han har spurt meg oppriktig om hvordan jeg egentlig har det på jobb, og fortalt meg om den gangen han gjorde en stor, medisinsk feil. Jeg har fortalt ham at jeg tenker på Semmelweiss når han forteller om krybbedøds­forskningen – og han har rødmet bittelitt, nesten helt usynlig og avvist analogien.

– Jeg har nok jobbet mye, men det er viktig for meg å presisere at vi har vært to om det. I år feirer Gunvor og jeg gullbryllup, og det er en god anledning til å fortelle at jeg aldri hadde kunnet ture fram på denne måten uten støtten i tunge stunder og «grasrot­servicen» fra henne.

Skumring er blitt til høstmørke innen han delvis støtter meg ned trappen jeg lovte å ikke falle i, men han virker på ingen måte sliten. Strengt tatt synes han ikke at det er så veldig sent heller. Han er vant til å avslutte dagen med en runde på avdelingen som den naturligste ting i verden. Det er han vokst opp med.

– Far gikk i fjøset før han la seg. Jeg gikk på nyfødt intensiv.