Unge funksjonshemmede har i prosjektet Sex som funker avdekket at fagpersoner som jobber med ungdom som har nedsatt funksjonsevne og kronisk sykdom mangler ­kompetanse om hvordan de skal ta opp seksualitet, og om hvordan de kan henvise videre til aktuelle fagpersoner. De har laget et e-læringskurs om seksuell helse hos unge med funksjonshemming, som kan være nyttig for barneleger. 

Av Karianne Tøsse, Ahus. Illustrasjon: Julia Tøsse Pihlstrøm

Kan barneleger nok om seksualitet, og snakker vi med ungdomspasientene om dette?  Leder for prosjektet, ­Anette Remme, svarer på noen spørsmål om temaet. 

Snakker barneleger nok med ungdom om seksuell helse? 

Det hadde vært spennende å gjøre en større studie for å svare på dette spørsmålet. Vi vet at mange føler seg godt ivaretatt på barneavdelingen, og at overgangen til voksenavdelingen føles brå. Det er viktig med barneleger som ser hele pasienten og forklarer ting på en forståelig måte. Likevel tror jeg at barneleger kan bli mye flinkere til å snakke konkret om seksualitet. Ungdommene vi intervjuet i prosjektet Sex som funker forteller at de sjelden får anledning til å snakke om seksuell helse. Enkelte har opplevd å ikke bli tatt seriøst og å ikke få svar når de tar mot til seg og stiller spørsmål. Flere ungdommer opplever at det blir mye fokus på diagnose og behandling, mens de selv er svært opptatt av følelser, kropp, kjønn og relasjoner. Ett av sitatene fra rapporten var: «Jeg har opplevd at man blir behandlet som en kropp, og ikke som et menneske».

Hvorfor tror du det er sånn? 

Legene og medisinstudentene vi har snakket med forteller at de har lært lite om seksuell helse. I helsevesenet er det generelt behov for mer kompetanse og trening i hvordan man kommuniserer om seksuell helse på en god måte. Det er også viktig at seksuell helse får høyere prioritet politisk og i helseforetakene, slik at det settes av ressurser til kompetanseheving og til å utarbeide gode rutiner. 

Har du noen råd til barneleger om hvordan de ta opp temaet på konsultasjonene?  

Det første rådet er å bli kjent med ditt eget forhold til seksuell helse. Hva kan du om temaet? Hvilke verdier og erfaringer har du selv? Det er viktig å ha et avklart forhold til seksualitet, og å øve på hvordan man snakker om seksualitet i en profesjonell rolle. Det er lurt å vite hva man er trygg på å snakke om, og når man skal henvise videre til andre. Så lenge man er ærlig om hva man kan og ikke kan, så aksepterer ungdom at de ikke får svar på alt de lurer på. Ved å vise at du tar seksuell helse på alvor og gi tillatelse til å snakke om det, kan du bidra til å at det blir lettere for ungdommene å snakke om seksualitet med venner, stille spørsmål på en av de mange chattetjenestene som finnes, eller oppsøke en helsesykepleier. 

Det andre rådet vil være å lytte. Ofte har ungdom mange gode refleksjoner om sin egen seksualitet, men behov for noen å lufte dem med. Ofte har de også svarene selv på hva de trenger av tilpassing og hjelpemidler. Ved å være nysgjerrig og åpen kan vi lære mye av slike samtaler. Det er viktig å huske på at det er et stort mangfold innen hvordan vi opplever seksualitet og kjønn. Det handler om å finne ut hva som passer for den enkelte. Våre undersøkelser har vist at mange opplever fordommer som en større utfordring enn det å ha en kropp og en seksualitet som bryter med normene. Derfor er det viktig at helsepersonell ikke er fordomsfulle. Prøv å ikke anta hvem som er heterofil, hvem som er seksuelt aktiv eller hvem som ønsker seg barn osv.  Still heller åpne spørsmål. 

Hvor tidlig bør vi begynne å snakke om seksualitet? 

Man bør snakke med barn om seksualitet fra de er små. WHO definerer seksualitet som en grunnleggende del av det å være menneske, og det henger tett sammen med vår psykiske og fysiske helse. Seksualiteten vår påvirker hvordan vi har det med oss selv og hvordan vi knytter oss til andre mennesker. Det handler om følelser og identitet. Legger man et godt grunnlag ved å snakke åpent om hvordan det oppleves å leve med en kropp som er kronisk syk fra barnealder, blir det også lettere å snakke om tema som pubertet, fertilitet, selvbilde, kroppspress og seksuelle problemer når de blir eldre. Det er svært individuelt hvor tidlig man blir opptatt av seksuell helse, men mange barn med kroniske sykdommer begynner å tenke på at de kanskje aldri vil få en kjæreste eller familie lenge før helsepersonell snakker med dem om seksualitet. 

Hvem syns du har ansvaret for å snakke om seksuell helse med ungdom med kronisk sykdom? Hvorfor? 

Alle som jobber med ungdom bør være gode forbilder gjennom å vise trygghet på seg selv, og å formidle at alle er bra nok som de er. Et av de vanligste spørsmålene ungdom har om seksualitet og kropp er «er jeg normal?». Alle voksne kan ta ansvar for å forklare normalitetsbegrepet til ungdom, og fortelle om det store mangfoldet som finnes. 

Helsepersonell som jobber med ungdom som har kroniske sykdommer har et ekstra ansvar for å følge opp hvordan somatisk sykdom kan påvirke den seksuelle og psykiske helsa. Barneleger har ansvar for å gi god informasjon om hvordan medisiner eller annen behandling kan påvirke seksuell lyst, ereksjon, overskudd, førlighet, bevegelighet og andre ting som er viktig for en god seksuell helse. Det er dessverre mange som tror de er alene om et problem som egentlig kan knyttes til diagnosen eller behandlingen de har, fordi de ikke er godt nok informert om vanlige plager. I tillegg kan en lege henvise videre til andre i helsevesenet. En fysioterapeut kan jobbe med bevegeligheten i kroppen for å klare f.eks. å skifte posisjon i senga. En ergoterapeut kan hjelpe til med å finne seksualtekniske hjelpemidler eller andre hjelpemidler som gir en bedre seksuell helse. Noen kan også ha behov for samtaler med en sexolog eller psykolog, mens andre kan finne god støtte i helsesykepleier. 

Kurset finner du  her: https://ungefunksjonshemmede.no/ressurser/kurs/sexsomfunker/

 

Anette Remme:

Anette er prosjektleder for seksuell og psykisk helse i Unge funksjonshemmede. Siden 2016 har hun har jobbet med prosjektet Sex som funker, en kartlegging av kronisk syke og funksjonshemmede unges erfaringer med seksuell helse, og med informasjonstilbud i helsevesenet. Prosjektet har resultert i en rapport og et e-læringsverktøy med råd til helsepersonell om hvordan de kan snakke om seksuell helse med pasienter. I 2019 jobber hun med formidling av funn fra Sex som funker, i tillegg til et nytt kartleggingsprosjekt ved navn Hva skal jeg si?. Sistnevnte ser nærmere på hvilke hjelpemidler unge med nedsatt funksjonsevne og kronisk sykdom trenger for å ha en bedre seksuell helse, og hvordan de kan finne fram til disse.