Forfatter Maja Lundes ferske bok Skjerm barna tar tak i en tematikk som på kort tid har gått fra å være noe nesten ingen snakker om, til å bli et problem som stadig flere ser farene ved, nemlig at dataskjermer preger en stor del av hverdagen, også for barna våre. Smarttelefonenes inntog for omkring 15 år siden har endret oppvekstmiljøet, men det er kun de siste par årene at vi virkelig har hørt stemmer i offentligheten som advarer mot ulempene dette medfører. 

Tekst: Kristoffer Brodwall, overlege Haukeland Universitetssjukehus 

Paidos har fått trykke et utdrag (i kursiv). Forfatteren har også sagt seg ville til å gi noen utfyllende kommentarer, og vi begynner med å spørre henne om hvor lenge hun har tenkt over denne problemstillingen?

Lunde svarer: Allerede i 1998 skrev jeg mellomfagsoppgave i psykologi med tittelen «Massemedier, påvirkning og aggresjon». Senere tok jeg hovedfag i medier og kommunikasjon. Mediefaget bygger på en nøytral og ikke-fordømmende holdning til alle medier, og denne tilnærmingen gjorde jeg til min egen. Etter hvert begynte jeg å se teknologiske nyvinninger som spennende objekter for analyse, heller enn noe som automatisk burde møtes med skepsis. Måten vi nå lever med teknologien på, både jeg og de tre ungene mine, har imidlertid gjort meg urolig. Jeg har fulgt teknologidebatten tett fra sidelinjen i mange år, men i januar 2023 satte jeg ord på uroen in i en kronikk. Den ble starten på både et aktivistisk arbeide og boka «Skjerm barna».

I Skjerm barna står: ”I 1975 gjennomførte utviklingspsykolog Edward Tronick eksperimentet som kalles Still Face. Der lot han mødre interagere med ettåringen sin på vanlig vis før mødrene ble bedt om å vende seg bort et øyeblikk, for så å snu seg mot barnet igjen med et helt uttrykksløst fjes, et «stille» fjes. Og så sitte slik i to hele minutter. Eksperimentet er gjentatt mange ganger, og det finnes utallige dokumentasjonsvideoer som viser gangen i det. Disse filmene er vonde. Først er moren til stede for barnet sitt slik foreldre skal være, tuller, leker, koser, småprater. Så, da hun vender det uttrykksløse ansiktet mot barnet, starter barnets kamp om hennes oppmerksomhet. Det strever, smiler, strekker seg mot moren, forsøker alle de ulike formene for interaksjon det har i sin språkløse verktøykasse. Og da moren stadig ikke responderer, vokser fortvilelsen. Gråten tiltar før barnet vender seg vekk i frustrasjon og til slutt fullstendig mister håpet og gir opp.

Stille barn er ikke nødvendigvis snille barn. Stille barn kan også være barn som har resignert. De to minuttene er forferdelig lange. Da moren endelig får lov til å være seg selv igjen overfor barnet, viser det stor lettelse. Det er i de senere år gjort modifiserte still face-eksperimenter hvor forelderen har tatt frem en mobiltelefon. Resultatene er de samme. Den samme fortvilelsen hos barnet, den samme frustrasjonen, den samme resignasjonen. Og det samlede resultatet fra ni ulike eksperimenter på kortidspåvirkning av foreldres skjermbruk viser følgende: Skjermbruken rammer både sensitivitet, respons og interaksjon.” 

Paidos spør: Disse eksperimentene er kortvarige, og har allikevel tydelige effekter på småbarna. Eksperimenter med vesentlig lengre eksponeringstid vil ikke være etisk gjennomførbare, men har du i forarbeidet med boken din blitt kjent hvordan barn som over tid ikke få tilstrekkelig oppmerksomhet fra sine omsorgspersoner – for eksempel fordi en mobiltelefon blokkerer – vil respondere på det?

Lunde svarer: – Her må man jo først og fremst se på tilknytningsforskning totalt. Og det er nettopp denne blokkering av kontakt som er så skummelt. Barnets egen skjermbruk kan også være skadelig. Skjermbrukutvalget peker i en delrapport på sammenhenger mellom bruk av skjerm hos små barn og atferdsvansker, ADHD og autisme: «Sammenhengen kan delvis forklares av at skjermbruken er i stedet for at barnet tilbringer tid sammen med foreldrene.»

Et barn som sitter med en skjerm, deltar ikke i småprat med mamma og pappa og har heller ikke blikkontakt med dem. Ikke nok med det: Barnets egen kommunikasjon reduseres. Skjermen forstyrrer barnets evne til å uttrykke behov. Barn som er oppslukt av skjermen, gir ikke uttrykk for frykt eller bekymring – ikke engang når de er sultne. De aktiverer heller ikke den tilknytningsatferden som får omgivelsene til å respondere på barnets behov.

I Skjerm barna står: ”Skjermen har videre blitt et middel det er lett å ty til for å regulere barnets følelser. I stedet for å la barnet gråte og hyle og være «på tvers», for deretter gjennom samspill med mamma eller pappa å finne tilbake til en emosjonell vaterposisjon, stikker moderne foreldre til det skrikende barnet en avansert smokk – skjermen. Og får ro. Men barnet mister den viktige erfaringen det er å se at ting kan ordne seg. Det lærer ikke å regulere egne følelser.” 

Paidos spør: Det at skjerm kan brukes for å ro ned barn har nok mange sett på som et befriende hjelpemiddel. Vi bruker det også på sykehus, f.eks. til å distrahere barn når de må ligge lenge i ro for undersøkelser, så denne ”smukken” kan være ganske nyttig. Problemet er vel hvis det blir for mye av det. Har du noen tanker om hvor grensen går?

Lunde svarer: Barn på sykehus er i en ekstrem situasjon, som ikke kan sammenlignes med livet hjemme. Jeg tenker vel at grensen kanskje bør gå der? Men dette er jo viktige vurderinger å gjøre også for dere. Når trenger barnet distraksjonen i form av en skjerm, og når trenger det egentlig aller mest masse klemmer og omsorg?

I Skjerm barna står: ”Nok søvn gjør oss mer emosjonelt stabile. Søvnmangel knyttes derimot til aggresjon, mobbing og atferdsproblemer hos barn i ulike aldersgrupper. 85 prosent av norske tenåringer sover for lite, viser en undersøkelse fra Universitetet i Bergen. Samtidig øker bruken av sovemedisiner.”

”Vi vet at ungdommer som begynner å sove mer, i mindre grad viser symptomer på angst og depresjon. Mer søvn korrelerer altså med færre psykiske plager. I en stor amerikansk langtidsstudie av 8323 barn i ni−ti- årsalderen sammenlignet forskerne barn som fikk anbefalt mengde søvn, med barn som sov for lite, og fant forskjeller i både hukommelse, intelligens og velvære. Også psykiske helseproblemer – som depresjon og angst – ble knyttet til søvnmangel.”Hvis alle norske barn og ungdommer fikk sovet nok, ville da antallet henvisninger til psykiatrien gått ned? Mest sannsynlig. Hvorfor klarer vi ikke å få til noe så elementært som å sørge for at barn og unge sover nok? Søvn er til og med fullstendig gratis. Elektrisk lys hjelper oss ikke. Lekser og skolearbeid som spiser seg inn i kvelden, hjelper heller ikke. Evig tilgjengelighet på sosiale medier og redselen for å gå glipp av noe hjelper definitivt heller ikke. Og når mediegiganten Netflix kårer søvn til sin konkurrent nummer en om seernes tid, da har vi en sterk utfordrer. På et barnerom hvor både gaming-pc, skole-iPad og noen ganger også tv er en del av standardmøbleringen, og mobilen attpåtil får være med opp i senga, blir den livsviktige søvnen en stor taper.”

Paidos spør: Hvordan tenker du man kan hjelpe søvn­behovet til å vinne mot skjermene i kampene om nattetimene? Er det kun opp til de enkelte foreldre å ta grep og sette grenser, eller er det noe strukturelt i samfunnet som bør endres?

Lunde svarer: Vi foreldre trenger hjelp av regulering.  Dette kan ikke bare overlates til den enkelte alene.  Aldersgrenser på sosiale medier er et smart sted å starte. Aldersgrenser på smarttelefon bør også vurderes. Jeg mener bestemt at barn ikke trenger internett i lomma for å ha det bra. Og så må vi endre normene. Alle andre får lov må bli alle andre har grenser. For å få til det, må vi ha langt tydeligere råd fra myndighetene, bedre foreldreveiledning. Et sted å starte er å lære oss å bruke skjermtidsapper for å regulere teknologien. Hvis vi foreldre sørger for at mobilen stenger ned hver kveld når det er sengetid, gir vi barn og ungdommer natta tilbake.

I Skjerm barna står: ”Det at vi voksne er avhengige og bruker dingsene på en lite hensiktsmessig måte, er ikke et argument for at vi også skal la barna våre gjøre det. Snarere tvert imot. Det blir som å si at vi skal la ungene våre drikke alkohol fordi vi selv har et alkoholproblem. Det er veldig mye voksne driver med, som ikke barn får lov til. Å bruke rusmidler i ulike former, for eksempel, kjøre bil, ha sex. Denne formen for «men hva med»-argumentasjon vitner om latskap. Man parkerer alle forslag om å gjøre noe med barnas skjermbruk fordi vår egen skjermbruk er minst like ille.”

Paidos spør: Her berører du vel det som i psykologien kalles for kognitiv dissonans, der vi får problemer med å si at noe er galt å gjøre hvis vi gjør det selv. Å stå støtt i en slik dissonans, det er det ikke alle voksne som klarer. Må vi gjøre det lettere for voksne å frigjøre seg fra skjermene, for å klare å skjerme barna?

Lunde svarer: Ja, og det må også gjøre gjennom reguleringer. Vi må holde tek-gigantene i øra. Vi trenger forbud mot avhengighetsskapende design som evig scroll, streaks, likes, pushvarsler og autoplay. Tiden og personopplysningene våre er blitt varer i verdens største industri. Det må vi gjøre noe med. Jeg har svært mange forslag til regulering i Skjerm barna.

I Skjerm barna står: ”Norsk barselomsorg har tatt problemstillingen innover seg, og faglige retningslinjer for helsesykepleiere er endret. Nå er foreldres mobil- og skjermbruk og bruk av sosiale medier temaer som skal tas opp ved både fireukers kontroll og ved ny kontroll når barnet er seks måneder, to år og fire år.”  Hva tenker du at norske barneleger og helsevesen for øvrig kan bidra med, utover dette, for å adressere problemet?

Lunde svarer: Det foreldre ønsker seg er tydelige råd. Helsevesenet kan komme på banen med slike råd. Det er også viktig at barneleger og helsevesenet tar til orde for endring. Føre-var-prinsippet må styre når det gjelder barn og teknologi. Til nå har vi dessverre sett at tek-gigantene har hatt fritt innpass på barnerommet. Vi må ta barndommen tilbake og vi må gjøre det sammen. Alle som jobber med barn og unger har et spesielt ansvar.