Kunnskap og historie skapes ikke gjennom blind enighet. Noen av våre viktigste ­medisinske oppdagelser er gjort med hendene til dem som våget å være kritiske, ­utfordrende og undersøkende. Gjennom 40 år og 130 publikasjoner har Alf Meberg vært nettopp det – og forvaltet nysgjerrigheten i norsk pediatri.

Av Katrine Engen

Under årets Jubileumsvårmøte er det hjemmeseier til Tønsberg. Det er gull på hjemmebane til familiefokusert nyfødtmedisin, hederspris til distriktenes barnekardiologi og anerkjennelse til den kliniske forskningen som grunnlag for læring og fagutvikling. Alf Meberg utnevnes til æresmedlem i jubileumsåret – og står som en bauta for dem alle.   

«Jeg har nok kanskje vært litt urokråke opp igjennom», smiler han.

Akkurat den karakteristikken synes ikke å være den generelle opinionen i foreningen. Blant alle de positive egenskapene som fremheves er det nettopp det sjeldent utholdende engasjementet som trekkes frem. Det fortelles om en kollega som systematisk og stringent har møtt kliniske problem­stillinger med en vitenskapelig tilnærming – og har stått uredd for svarene. Sammen med den store arbeidskapasiteten er det nettopp hans dedikerte arbeid for forskning og fagutvikling som har kjennetegnet hans 40 år i barnemedisinen. Det har ikke manglet på engasjerte debatter.   

«Det har vært flere diskusjoner om viktige tema opp i gjennom, for eksempel om bilirubinkurvene og om pulsoksymetriregistreringen, men de har heldigvis vært helt innenfor det akseptable. Vi som har diskutert har hatt en god tone. I blant har det faktisk vært litt humor i debattene også».

Bilirubinkurvene som skulle bli toneangivende for nyfødt­avdelingenes prosedyrer for lysbehandling var i sin tid et hett debattert tema både i Barnelegeforeningen og i Tidsskriftet. Meberg engasjerte seg i diskusjonen om hvordan kurven burde være utformet.

«Det startet med at vi i Vestfold etablerte nye kurver da jeg mente det var en betydelig overbehandling blant de ­terminfødte barna».

Diskursen ble avrundet med spørsmålet om hvorvidt han hadde satt seg på et tog som ledet ham feil vei eller ikke. Selv mente han at toget ville få ham til rett sted til slutt.

«Diskusjonen var viktig, og heldigvis endte det med en lykkelig konsensus».

I blant har det ­faktisk vært litt ­humor i debattene også

Ironisk nok er det nettopp togperrongen på Gardermoen vi møtes på. På vei til oppgaven som opponent ved en doktor­disputas på en annen kant av landet stiller han opp til intervju, fortsatt litt overveldet etter beskjeden om æres­medlemsskap. Gjennom de siste 40 årene har han opplevd store utfordringer og revolusjonerende løsninger i det pediatriske fagfeltet.

«Det var jo i starten av denne tidsperioden, i 1970-80 årene, at nyfødtmedisinen virkelig endret seg. Fra de helt minimale behandlingsmulighetene kom avansert respiratorbehandling, antenatale steroider og surfaktant. Oppbygningen av nyfødtmedisinen har vært den største faglige fremgangen jeg har vært med på».

Legeyrket var et litt tilfeldig utfall av ungdommelig idealisme. Skremt over Vietnamkrigens grusomheter hadde han et oppriktig ønske om å hjelpe mennesker. Etter treårig skolering ved Eilert Sundts gymnas i Farsund, oppkalt etter hjemstedets store pionér innen sosialepidemiologisk forskning, satt han med en meget god artium. Selv mener han det var et utslag av veldig gode lærere.

«Jeg hadde noen utrolig dyktige lektorer innenfor blant annet realfagene. De inspirerte meg til å fordype meg videre, og jeg var egentlig bestemt på å bli lektor selv».

Muligheten til å kunne hjelpe mennesker var utslagsgivende for senere valg.

«Om ikke jeg kunne hjelpe alle, så kunne jeg i hvert fall som lege hjelpe noen. Det handlet vel om idealismen i seg selv tror jeg; det å kunne gjøre noe godt for mennesker – noe godt for barn».

Han er født krigshøsten 1942 og vokste opp på Lista i Vest-Agder, et av de sørligste punktene i landet, med Nordsjøen og Vesterhavet rett inn fra hver side. Noen av hans tidligste minner handler om krig og konflikt.

«Jeg kan huske bombingen mot tyske stillinger senvinteren 1945 og at vi søkte tilflukt i kjelleren. Fortsatt tror jeg at krig, kriser og naturkatastrofer står i en egen klasse når det gjelder påvirkning av barn, og er alvorlig bekymret for de utfordringene vi ser globalt i dag».

Oppveksten var preget av frihet. Hans egen generasjon «måtte finne på ting selv», uten tilgang til skjermer eller organisert underholdning. Sørvestlandet var et miljø preget av norsk-amerikanisme, med sentrumstorg oppkalt etter Brooklyn Square og caféer oppkalt etter 5th Avenue. ­Mange i hans egen familie hadde emigrert til USA.

«Senere har jeg tenkt på innvandringsdebatten som et paradoks i vår egen tid, særlig i lys av den store inn­vandringen fra Norge til Amerika, og kanskje spesielt fra Sør- og Vestlandet».

Prisvinner for foredrag ved XI European Congress of Perinatal Medicine, Roma 1988

Prisvinner for foredrag ved XI European Congress of Perinatal Medicine, Roma 1988

Han ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo i 1963, etter et siviltjenesteår på Modum Bads Nervesanatorium i protest mot nettopp krigen i Vietnam. Studieårene var preget av 68er-bevegelsen. Det var et engasjert kull, der flere skulle komme til å ende opp som barneleger. Etter turnus, et par år i allmennmedisinen og et par ved barneavdelingen i Hudiksvall i Sverige fikk han jobb ved Ullevål sykehus i 1975 – og ble sugd inn i nyfødt­medisinen. I 1982 kom han til avdelingen i Tønsberg, og sikret nyfødtavdelingen en usedvanlig kontinuitet som seksjons­overlege i 30 år, i 11 av dem også som avdelingsoverlege. Frustrasjonen over administrasjonens ensidige fokus på økonomi møtte han med en sirlig årsmelding over aktiviteten, og et pragmatisk forhold til interesseforskjellene:

«Jeg var omtrent like lite interessert i økonomi som økonomene var i den faglige aktiviteten. Så lenge det ikke var røde tall nederst til høyre på regnskapsarket var jeg fornøyd.»

Interessen var større når det gjaldt fagutvikling. Engasjementet strakk seg muligens litt utover mandatet som avdelingssjef da han ”meldte Tønsberg inn i EU.”

«Forskningen vår på cerebral pareseforekomsten i Vestfold var medvirkende til at det nasjonale CP-registeret ble vedtatt lagt til Tønsberg i 2006. Før dette hadde jeg søkt om å få delta med våre data i det EU-baserte SCPE-prosjektet (Surveillence of Cerebral Palsy in Europe). Vi ble akseptert, og dermed meldte jeg på en måte byen inn i EU i samme slengen. Jeg fikk en del pepper av EU-motstandere i familien for dette.».

Det var likevel nyfødtmedisinen som skulle bli hans hovedsakelige fagfelt. Utviklingen gjennom 30 år beskriver han som to ulike verdener.

«I løpet av de årene så vi en enorm utvikling, der vi både fikk bedre behandlingsmuligheter, bedre over­våkningsteknologi og større forståelse for faget. Fra de harde verdiene oppstod det gradvis en dreining mot de mykere og en mer familiefokusert intensiv­behandling».

Som seksjonsoverlege var han med på å gjennomføre radikale endringer i avdelingen. Under en ombygging i 2005 fikk de laget egne foreldrerom etter modell fra Uppsala og Danderyd i Sverige. Selv mente han at tiden var helt inne for å gjøre endringer, og trekke foreldrene mer med i forløpene.

”Det var interessant å se hvordan mødrene alltid valgte å bli i avdelingen. Selv om det kunne ta måneder gikk de ikke fra barnet sitt. Informasjonsbehovet var økende og på en helt annen måte enn tidligere. Det falt seg ikke naturlig å ikke ta foreldrene inn i avdelingen».

Det å fysisk ha barn og foreldre sammen endret flere aspekter ved behandlingen. Prinsippet handlet om å trekke foreldrene aktivt inn, og full åpenhet og informasjon om barnets tilstand og behandling. Sitt siste frie foredrag under et pediatrisk vårmøte holdt han om dette temaet i Bodø i 2018.

«Til tross for uenigheter om hvorvidt resultatene nødvendigvis har vært bedre tror jeg at familierommene har vært positivt for de aller fleste, og en naturlig utvikling for å imøtekomme behovet for økende informasjon og inkludering av foreldrene».

Foreningslivet har vært det faglige engasjementets naturlige forlengelse. Norsk Perinatal­medisinsk Forening ble stiftet i 1987, med Meberg som både som både journalist, redaktør og grafisk designer for NPF-posten, og senere også som leder for foreningen. I 20 år var han sekretær for Nordisk Pediatrisk Forening. I 1997 ledet han Generalplanutvalget for Norsk Barnelegeforening og senere arbeidet med Nasjonal plan for nyfødtmedisin i regi av Statens helsetilsyn.

Med venner i Nordisk Pediatrisk Forening, København 2004. Norske deltakere er Leif Brunvand (helt til venstre), Alf Meberg og Jørgen Hurum (lengst til høyre).

Med venner i Nordisk Pediatrisk Forening, København 2004. Norske deltakere er Leif Brunvand (helt til venstre), Alf Meberg og Jørgen Hurum (lengst til høyre).

Han ser ikke bort fra at oppveksten i samme bygd som norgeshistoriens første forsker på sosiale forhold kan ha medført en underbevisst forskerinspirasjon. Sine egne kritiske spørsmål har han møtt med systematisk informasjonsgjennomgang – og ved mangel på kunnskap laget studier selv. Da Synagis ble lansert som profylakse mot RS-virus infeksjon gjorde han opp et eget materiale, og fant kun ett dødsfall hos et barn med særlige risikofaktorer.

«Jeg var kritisk til Synagis fordi studier fra USA bare fant en redusert innleggelsesfrekvens men ingen reduksjon i ­dødelighet. Preparatet var svært dyrt, og kostnadene ekstremt høye i forhold til kvalitetsjusterte leveår som ble vunnet. Ut i fra det konkluderte jeg med at man måtte være ytterst kritisk med indikasjonsstillingen».

Et annet konfliktfelt ble screening av gravide for grp B strepto­kokker. Sommeren 2006 ble det rapportert flere dødsfall av nyfødte med GBS-sepsis i Norge.

”Jeg hadde selv opplevd at nyfødte døde mellom hendene mine, og gikk inn for screening av gravide for GBS etter amerikanske retningslinjer og intra partum penicillin­behandling. Jeg skrev om dette og ble invitert som foredragsholder i fem forskjellige fagfora. Hver gang fikk jeg like mye pepper fra gynekologene – men det var moro så lenge det varte, selv om jeg ikke nådde frem .”

Fortsatt tror han på forskningen som en god kilde til læring og fordypning. Det resulterte i SpO2-studien – og konsensus for å måle oksygenmetning hos alle barn på barselavdelinger i hele landet.

«Det var en spennende studie. Hele landet var med, og vi publiserte arbeidene i 2008 og 2009 i Journal of Pediatrics og Acta Paediatrica. Vi gikk inn for screening første levedøgn. Det var derfor skuffende at Helsedirektoratets retningslinjer for barselomsorgen anbefalte screening etter første levedøgn i tråd med de amerikanske guidelines. Det ble selvfølgelig debatt om dette. Heldigvis gjør i dag de fleste avdelinger både i Norge og internasjonalt tidlig screening, og oppdager både hjertefeil og andre potensielt alvorlige sykdommer med nedsatt oksygen metning tidlig.”

Sammen med nyfødtmedisinen er det barnekardiologien som har opptatt det meste av tiden hans. Fra å være med på den første kirurgiske ductus-lukkingen i Norge hos et prematurt barn med behandlingsrefraktær RDS i 1976 har han opplevd mye nybrottsarbeid.

«Lasse-Liten ble et paradigmeskifte i norsk barnekardiologi – en gutt jeg som barnelege hadde ansvar for fra fødselen til han var godt voksen. Plutselig ble det en mulighet for å operere og gi et liv til hypoplastene, og etter hvert også i Norge».

Den vestfoldbosatte pasienten er blitt 32 år gammel og ­arbeider som personlig trener ved familiens aktivitetssenter på Nøtterøy. Som nyslått pensjonist hadde Meberg et ønske om å komme i bedre form, og treningsprogrammet til den ­tidligere barnekardiologen ble utformet av nettopp ­Lasse-Liten.

«Programmet var effektivt – jeg var absolutt fornøyd med det. Men du kan vel godt si at rollene var byttet om!»

Doktorgraden tok han på barn med medfødte hjertefeil, og disputerte på sin egen 60-årsdag. Interessen for barnehjertemedisin har fulgt ham gjennom hele karrieren.

«Jeg hadde et ønske om å beskrive de barnekardiologiske pasientene i Vestfold, et lite og oversiktlig fylke i den sammenhengen. Plutselig satt jeg nå der med noen artikler. Det å disputere var forresten en meget hyggelig vri på bursdagsfeiringen!»

Pensjonist ble han for seks år siden, med bedre tid til familien, fjellturer og yndlingsaktiviteten kanopadling. På hytta i Hallingdal har han og kona utgangspunkt for turer og friluftsliv, sammen med to døtre og fem barnebarn. Pensjonisttilværelsen har imidlertid ikke hatt nevneverdige konsekvenser for engasjementet. Det er blitt mange foredrag i ulike fagfora, medlemskap i redaksjonen for Acta Paediatrica og konsulentarbeid for Foreningen for Hjertesyke Barn. Noe av det viktigste i fremtiden tror han blir ”kampen om virkeligheten”; mot ”fake news” og ”alternative facts.” Vi må kunne ta kunnskapsbaserte beslutninger, ikke beslutninger basert på en virkelighet vi skaper for å tjene egne formål.”

«En metafor jeg synes er godt illustrerende er kunnskapens øy som stiger opp av uvitenhetens hav og lager kysten mot det ukjente enda større. Jeg tror det blir viktigere enn noe annet og mer enn tidligere å ha en vitenskapelig til­nærming i bunnen til det vi gjør».

Det nærmer seg Go To Gate og avgangstid. Før vi avslutter har han et råd til den kommende generasjonen.

«Det skjer ikke noe hvis ingen står på barrikadene. Enkelte uenigheter må vi leve med».

Jeg har nok kanskje vært litt urokråke opp igjennom

Kanopadling i Hallingdal

Kanopadling i Hallingdal