Oppgavedeling kan både svekke og styrke utdanningen av barneleger

Det må tas høyde for hvordan endring i hvem som gjør hva påvirker utdanningen av barneleger. Slik kan man unngå at kompetansen til fremtidige barneleger svekkes, og frigjøre tid til utdanning.

Tekst: Thea Vinge, Barneavdelingen Levanger og leder i FUBU

Mangel på nok kvalifisert helsepersonell reiser spørsmålet om hvem som skal gjøre hva, og utgjør kjernen i begrepet oppgavedeling. Legeforeningen og Helsepersonellkommisjonen er enige om at oppgavedeling ikke kan stå i veien for utdanning av helsepersonell (1), men delegering av medisinskfaglige oppgaver fra lege til annet helsepersonell kan ha uheldige konsekvenser for LIS-utdanningen.

Sykepleierstyrt poliklinikk kan være en læringsarena. Dette gjenspeiles i læringsmålene i pediatri for eksempel ved at hospitering hos uroterapeut er en egen læringsaktivitet. Et eksempel fra kollegaer i oftalmologi ble presentert på årets Faglandsråd (2). LIS i oftalmologi deltok på opplæring i intravitreal injeksjon av et spesifikt medikament, sammen med sykepleiere som skulle ta over denne oppgaven. Slik lærte LIS-ene prosedyren, og kunne deretter gi den fra seg til fordel for andre oppgaver.

Sykepleierstyrt poliklinikk kan svekke LIS-en sin kompetanse. Et eksempel til advarsel fra kollegaer i ortopedi er at delegering av gipsing fra lege til sykepleier gjør at mange LIS-er ikke lengre lærer å gipse (2).

For å kunne det må man lære det

Nedleggelse av ventrikkelsonde er en praktisk ferdighet som LIS i pediatri skal kunne gjennomføre selvstendig, men som flere steder gjennomføres av annet helsepersonell. I FUBU sin spørreundersøkelse fra 2025 (3) oppgir omtrent 25 % at de i stor grad føler seg trygge på å legge ned ventrikkelsonde, og omtrent 10 % oppgir at de ikke føler seg trygge på dette. Årsakene til dette kan være mange, men overdelegering av praktiske prosedyrer til annet helsepersonell kan også i pediatri svekke kompetansen til fremtidige barneleger.

Videre kan opplæring av annet helsepersonell til legeoppgaver være tidkrevende (4), og det er uheldig hvis denne tiden går på bekostning av tid til daglig supervisjon og oppfølging av LIS. Hvis andre yrkesgrupper overtar en legeoppgave, kan rollen som LIS over tid endre seg fra å være en studentrolle til å veilede andre yrkesgrupper i medisinskfaglige oppgaver.

Hvem er jeg, og hva skal jeg kunne som barnelege?

LIS i pediatri utdannes til å bli generalister. Delegering av medisinskfaglige oppgaver til andre yrkesgrupper kan heller bidra til at man blir økende spesialisert (4). På sikt kan dette gi utvanning av legens profesjonelle identitet, og gi utfordringer rundt kompetanse på vakt. Dette reiser et overordnet spørsmål: Hvilken kompetanse skal en barnelege inneha?

Hvilke oppgaver bør delegeres?

De oppgavene som delegeres må frigjøre tid til utdanning, og ikke gi tap av kompetanse. Da bør man starte med å delegere de oppgavene som kan utføres av annet helsepersonell.

Det er et paradoks at LIS i pediatri har for lite tid til utdanningsaktiviteter, samtidig som vi gjør mange oppgaver som ikke krever medisinskfaglig kompetanse. LIS i pediatri rapporterer for lite tid til fordypning, til å lage internundervisning og til å øve på praktiske prosedyrer (3).

Samtidig gjør vi en rekke oppgaver som bør delegeres til annet helsepersonell, slik som å takste, forordne timer og prøver, hente kaffe til morgenmøter, gå med skittentøyssekker, måle vitale parametre, føre lister over vakansvakter, omvisning og opplæring av nyansatte i datasystemer, og så videre. I tråd med Helsepersonellkommisjonen og Legeforeningens innspill til denne (1), som slår fast at oppgavedeling må starte nedenfra, foreslår jeg at vi identifiserer hvilke oppgaver andre yrkesgrupper bør overta, og starter med å delegere disse. Dét vil frigjøre tid til utdanning og slik styrke kompetansen til fremtidige barneleger.