Ola Knutrud (1919-1996) – Barnekirurgiens banebryter i Norge

Professor Ola Knutrud var pionér i norsk barnekirurgi. Han åpnet landets første barnekirurgisk avdeling i 1962 og satte barnekirurgien i Norge på verdenskartet. Knutrud var overlege og dosent ved Rikshospitalets barnekirurgisk avdeling og professor i medisin (barnekirurgi) ved Universitetet i Oslo fra 1970 til han pensjonerte seg i 1986.

Tekst: Stefan Kutzsche og Hildegunn Kutzsche , IMU Centre for Education (ICE) and Clinical Skill and Simulation Centre (CSSC), International Medical University Kuala Lumpur, Malaysia

Ola Knutrud, født 5. mars 1919 i Oslo, var det eldste barnet av fem til bankdirektør Thorleif Knutrud (f. 1893) fra Fåberg og Margit Brudal (f. 1895) fra Fredrikstad. Han vokste opp på Stabekk der han tok gymnas i 1938. Knutrud studerte medisin i Oslo under krigen, men flyktet til Hamar etter tyskernes okkupasjon av Norge. Han giftet seg med Tordis Mohn (1918-2007) fra Hamar i 1946 og de fikk to barn. I Hamar jobbet han som student og ble derfor ikke ferdig lege før i 1947. Senere fikk han stillinger som assistent- og reservelege ved kirurgiske avdelinger ved Rikshospitalet, Ullevål sykehus, Bærum sykehus og det Militære Samfunns Sykehus. Han ble spesialist i generell kirurgi i 1958.

På midten av femtitallet hadde han også to opphold på Kongeskipet med tjeneste som lege for kongefamilien, begge ganger med HM Håkon VII som konge. Kong Håkon syntes at på avstand lignet Knutrud ham i høyde og utseende.  Derfor ba kongen han om å stå på broen og vinke til folk når båten la til kai. Ved ankomst tidlig om morgenen i England var det spesielt viktig at Knutrud kunne hilse fra broen iført hans majestets frakk.

Professor Ola Knutrud på kontoret ved Rikshospitalet 1979. Foto privat.

Utdanning til Norges første spesialist i barnekirurgi

Knutrud vurderte en stund å bli spesialist i plastikkirurgi, men valgte til slutt barnekirurgi og startet en utstrakt hospitering i dette faget i utlandet. I perioden 1958-1960 hadde han flere lengre opphold ved Hospital for Sick Children ved Great Ormond Street i London. Den som har betydd mye for hans faglige utvikling var hans mentor, læremester og inspirator, professor Andrew Wood Wilkinson (1914-1995). Wilkinson var den første professoren i barnekirurgi i England. Som personlig venn besøkte Wilkinson Knutrud flere ganger i Norge.  En annen viktig person i Ola Knutruds karriere var William Hardy Hendren (f. 1926) i Boston, en av de ledende kirurger, lærere og medisinske forfattere i sin tid. Han var tidligere sjef for Hospital for Sick Children i Boston og var kjent for sin evne til å korrigere mange vanskelige anatomiske tilstander der andre måtte gi opp. Hendrens filosofi var at kunnskap og ekspertise måtte deles slik at andre kan lære og flere pasienter kan dra nytte av erfaringene. Ved slutten av 50 tallet praktiserte Knutrud i Boston, der han bodde hos sin yngste bror Thorleif som var utdannet fra MIT og jobbet for NASA.

Den tredje personen som hadde innflytelse på hans profesjonelle arbeid var den eminente irske kirurgen Sir Ian Fraser (1901-1999). Han var president av Kirurgisk Forening i England og Irland (Association of Surgeons in Great Britain and Ireland) 1952-1954. Den fjerde viktige kollegaen som hadde stor betydning for Knutrud var professor i barnekirurgi Gunnar Grotte (1920-2009) i Uppsala. Når de to reiste sammen til internasjonale kongresser ble de alltid kalt ”vikingene” pga sin høyde. Utover sine kontakter i London, Boston og Uppsala hospiterte Knutrud også ved flere barnekirurgiske avdelinger i Europa, bl.a. Paris, Stockholm, Helsingfors, København, Liverpool og Edinburgh. På denne måten bygget han et solid og velfungerende internasjonalt nettverk av barnekirurgiske eksperter. Før større operasjoner eller ved vanskelige inngrep var det ikke uvanlig at han førte lange telefonsamtaler med flere av dem. De traff også hverandre årlig på internasjonale kongresser og omtalte hverandre som en stor familie.

Etter tilsammen flere år med opplæring og praksisperioder i fagfeltet ble han i 1962 endelig spesialist i barnekirurgi og fikk stilling som overlege ved Kirurgisk Avdeling B, der først professor Bjarne Fretheim (1907-1979) og så professor Audun Flatmark (1926-2004) var sjefer. I 1970 ble Knutrud oppnevnt som professor i medisin (barnekirurgi) ved Universitetet i Oslo.

Kong Håkon syntes at på avstand lignet Knutrud ham i høyde og utseende. Derfor ba kongen han om å stå på broen og vinke til folk når båten la til kai.

Den beskjedne barnekirurgien på 60 og 70 tallet i Norge

Starten på barnekirurgi i Norge besto i 1957 av 6 senger, en lege og delt operasjonsstue og sengepost som en del av en større kirurgisk avdeling ved Rikshospitalet. Selv om forholdene ble noe bedre i begynnelsen av 60 årene med flere senger og flere stillinger var forholdene fortsatt langt fra ideale uten egen stue for barneoperasjoner og uten barnekirurgisk sengepost. Det betydde i praksis at virksomheten var spredt over mange avdelinger på Rikshospitalet. Etter operasjonen måtte de nyopererte barn ofte trilles gjennom de gamle underjordiske tunellene for å komme til barneavdelingen som lå på et helt annet sted på sykehusområdet.

Den som i 1959 innså at det var et behov for å skille barnekirurgi fra generell kirurgi var overlege Ola Knutrud. Han tok konsekvensene av denne beslutningen og definerte barnekirurgi på lik linje som pediatri som en egen disiplin. Ifølge han var det tre forhold som talte for en egen barnekirurgisk avdeling:

Barn er ikke en miniatyr av en voksen, og har organismer som reagerer på sine spesielle måter og med et sykdomskompleks som er nokså spesielt. Det gjør seg særlig utslag i kirurgi og i større og større grad i yngre pasienter. Barns utviklingsmessige forutsetninger og forståelse av sin sykdom varierer som en funksjon av barnets alder. Terapiformer som er vanlige i barnemedisin kan ofte ikke benyttes på samme måte hos barnekirurgiske pasienter. Derfor har de  forskjellige mestringsstrategier for å redusere usikkerhet og for å oppnå kontroll over situasjonen sammenlignet med medisinske barnepasienter.

En rekke av de medfødte feilanlegg eller misdannelser er såpass sjeldne i en befolkningsgruppe på ca. 4 millioner (1979) at man er nødt til å samle dette på relativt få hender for at de som driver med det skal få erfaringer og opprettholde sine erfaringer i behandlingen. I kirurgierfaringens grenseland gjelder det å flytte milepæler og til det trenges det et visst antall av de respektive sykdommer hvert eneste år slik at man kan ha noe å arbeide med og på.

Myndighetene hadde innsett at barn har et behov for å ligge på barnehospitaler, ikke bare når de trenger indremedisinsk service, men også når de trenger kirurgisk behandling. Det er mer naturlig for både barn og foreldre å utvikle et tillitsforhold til personalet når de er innlagt på et barnesykehus.

Barnekirurgiens videre utvikling

Knutrud startet nyfødtkirurgi med bl.a. korreksjon av øsofagusatresi ved Rikshospitalet i Oslo i 1961. I 1962 ble det under hans ledelse opprettet en egen barnekirurgisk avdeling. Han ledet avdelingen med fornuft og rasjonalitet eller som han selv skal ha sagt, med “opplyst enevelde”. Det var kun en sjef, og det var ham. Ved siden av enklere kirurgiske inngrep som f. eks. nyfødtbrokk opererte de sjeldne medfødte misdannelser, barneurologiske pasienter og barn med svulster. Etter at parenteral ernæring til barn ble startet i Philadelphia, initierte Knutrud og kolleger kort tid etter intravenøs lipid som del av ernæringen til kirurgiske barnepasienter i Norge.

Knutrud så også tidlig betydningen av et godt tverrfaglig samarbeide med barnesykepleiere, psykologer og pedagoger. Han samarbeidet med dr. med Hans Christian Børresen, om parenteral ernæring hos barn. Han etablerte samarbeidsmøter med kolleger fra barnenevrokirurgi, barnehjertekirurgi og barneortopedi som samlet seg i konferanser om enkelte pasienter idet de så på røntgenbilder og drøftet pasienten i plenum. I et intervju med NRK i 1979 forklarte Knutrud at barnekirurgi som eget fag trenger dedikert legepersonell og barnesykepleiere for å sikre kvalitet i det barnekirurgiske arbeide. Selv jobbet han tett sammen med spesialsykepleier Sonja Rosvold som var en viktig pådriver i arbeidet med kartlegging av øsofagusatresi i Norge og som bidro til utformingen av spørreskjemaet som ble brukt i denne undersøkelsen. Søster Sonja arbeidet ved den barnekirurgiske avdelingen Rikshospitalet i 30 år og var tilgjengelig 24 timer i døgnet, året rundt for alle pasienter med medfødte misdannelser, og spesielt for barn med øsofagusatresi.

I intervjuet i 1979 forklarte Knutrud om ulike typer inngrep, spesielt ved såkalte livstruende “anleggsanomalier”, og om viktigheten av gode anestesi- og postoperative tjenester. På 50 og 60 tallet var kirurger generelt skremte når de skulle operere barn og tvilte på anestesilegenes evne til å vekke barn etter narkose. Under ledelse av hans kollega overlege Gunnar Bø skjedde det en viktig utvikling med bedre kunnskap og praksis innen barneanestesi og postoperativ oppfølging av barn. Knutrud var av den oppfatningen at den spesialiserte barnekirurgien i Norge måtte samles på få steder. Barnekirurger skulle sette en standard for alle typer kirurgi hos barn, også for de inngrep på barn som foretas av generelle kirurger. Knutrud sa at “kirurgisk behandling av de minste er ikke vanskeligere enn hos voksne når forholdene legges til rette. Når flere nyfødte barn fikk nødvendig operativ behandling hadde de en større sjanse til å leve“.

For 36 år siden skapte kirurger ved Rikshospitalet medisinsk historie da de skilte et siamesisk tvillingpar sammenvokst fra brystet og ned til føttene (thoracopagus). Den kompliserte operasjonen ble ledet av professor Ola Knutrud og vakte internasjonal oppsikt. Ifølge VG var dette den tredje vellykkede operasjon av denne type i verden. Operasjonen på Rikshospitalet i 1980 var godt planlagt, og personellet trente i flere uker før selve inngrepet ble gjennomført. Det oppsto ikke en eneste overraskende situasjon under operasjonen. ”Vi opplevde aldri at tvillingene var inne i en kritisk tilstand”, sa overlege Ola Knutrud til VG i desember 1980.

I 1962 ble det under hans ledelse opprettet en egen barnekirurgisk avdeling. Han ledet avdelingen med fornuft og rasjonalitet eller som han selv skal ha sagt, med “opplyst enevelde”. Det var kun en sjef, og det var ham

Barnekirurgisk forskning

Med sin doktorgrad med tittelen ”Water and electrolyte metabolism in the newborn child after major surgery” initierte Ola Knutrud den barnekirurgiske forskningen i Norge. Doktorgraden ble avlagt ved Institutt for klinisk biokjemi ved Universitetet i Oslo. Mye har skjedd siden den tiden; i dag leder professor Ragnhild Emblem en barnekirurgisk forskningsgruppe som består av 13 deltagere.

Norsk Barnekirurgiske Forening

Den 7. juli 1973 ble Den Norske Barnekirurgiske Forening (NBKF) grunnlagt ved Rikshospitalet. De syv grunnleggerne var Ola Knutrud, Gunnar Schistad, Roald Bjordal, Arne Baardsen, Henrik Sommerschild, Sigmund Vaage og Brit Mohr. Knutrud var leder for NBKF i perioden 1973-1978. I 1974 ble NBKF anerkjent av legeforeningen som en egen fagmedisinsk forening. Siden 1977 har barnekirurgi vært organisert som subspesialtitet under generell kirurgi. I 1979 skrev Knutrud og kolleger generalplanen for NBKF.

Medlemskap og æresbevis

Ola Knutrud var forman i Norsk Militærmedisinsk Forening fra 1950-51 og president i den Nordiske Foreningen for Barnekirurgi. Han var æresmedlem i den Amerikanske Akademien for Pediatri (AAP), de barnekirurgiske foreningene i Brasil, Tsjekkoslovakia, Hellas og i Royal College of Surgeons of Ireland. I 1987 tildelte the British Association of Paediatric Surgeons professor Ola Knutrud the Denis Browne Gold Medal for hans livsverk i norsk barnekirurgi, en av de høyeste anerkjennelsene for barnekirurger i hele verden. Professor Ola Knutrud trakk seg tilbake fra sitt akademiske og kirurgiske arbeide i 1986. Han var stormester av Frimurerorden fra 1990 til hans død i 1996.

Takket være professor Ola Knutrud har barnekirurgi her i landet vært en egen spesialitet siden 1963 og er dermed den eldste kirurgiske spesialiteten i Norge. Fagmiljøet her i Skandinavia er relativ begrenset, og det er viktig å ha kontakt med større internasjonale fagmiljøer. I likhet med Knutrud i sin tid, må derfor utdanningskandidater i barnekirurgi i dag fortsatt få sin utdanning med praksisperioder og deltakelse på kurs i utlandet for å bli dyktige barnekirurger.