Livet er fullt av dårlige nyheter - store og små. Å fortelle barna sine at mamma og pappa skal skilles. Å si nei når barnet vil ha sjokolade midt i uka. Å si til 16-åringen at hun ikke får dra på interrail med en venninne. Helsevesenet er også fullt av dårlige nyheter. Barnet trenger en ny venflon. Dere må være innlagt en dag til. Den legen dere kjenner best er ikke på jobb i dag. Og i ytterste enden av skalaen: Barnet ditt har en alvorlig sykdom, vi vet ikke om hun overlever. Hvordan kan vi som helsepersonell kommunisere dårlige nyheter på en best mulig måte for pasienten og pårørende? Og hvordan håndterer vi følelsene det utløser? Det finnes nemlig en metode.
Av Elisabeth Holmboe Eggen, barnelege, Anestesiavdelingen Ahus. Illustrasjon: Julia Tøsse Pihlstrøm.
Det som er sikkert når du gir noen en dårlig nyhet, er at det kommer vonde følelser. Smerte, skuffelse, sorg, fortvilelse, frykt. Andres vonde følelser kan være ubehagelig fordi det kan vekke negative følelser i oss selv som vi ikke er komfortable med. For mange er negative følelser så skummelt at vi gjør alt for å unngå det.
Du har helt sikkert både sett eksempler på det og gjort det selv – mange ganger:
- Avlede med å forte seg å snakke om noe annet (gjerne gi masse medisinsk informasjon, fordi der er vi på trygg grunn).
- Unnvike det ubehagelige ved å ikke egentlig si det rett ut («Vi har funnet forandringer i prøven»).
- Forsøke å sukre pillen («Det kunne vært verre»).
Vi blir stresset og keitete. Det er ubehagelig for pasienten. Ofte må pasienten ta ansvar i samtalen og ivareta legen, i stedet for motsatt.
Derfor bør du lære deg å gjenkjenne og tåle følelser, og å stå i dem. Pasientenes og ikke minst dine egne. Det er så lett som det er vanskelig – og livet ditt vil bli mye rikere og enklere. Det blir mye lettere å få til gode samtaler med pasientene. Du blir tryggere som lege. Og du blir et bedre medmenneske for dem rundt deg.
Så hvordan skal man gjøre det da? Oppskriften er verdens enkleste, egentlig.
En stjernefortelling
Klokka er 1445. Jeg har gått visitt på en jente innlagt med diffuse smerter i et ben. MR-svaret har kommet, og det er mest sannsynlig et sarkom. Jeg vet at moren er veldig nervøs for svaret. Fordi jeg bare er LIS, ønsker jeg at barneonkologen på avdelingen skal fortelle det. Han har aldri møtt pasienten eller moren og er egentlig på vei hjem, men blir med meg. Vi går inn til dem, hilser og setter oss ned. Så sier han ”Det jeg skal si nå gjør utrolig vondt å si». Deretter trekker han pusten, før han sier: «MR-bildene viser det vi tror er en kreftsvulst i skjelettet”. Det er så vidt stemmen bærer. Så samler han seg og tar en pause, før han sier noen setninger om den umiddelbare planen videre, og runder av. Han og jeg drar hjem til våre friske familier, mens mor og pasient har fått livet snudd på hodet. Det er det råeste jeg har sett, og det er akkurat sånn det skal gjøres. Og det tok cirka fem minutter.
- Forbered deg
- Hopp over smalltalken
- Koble deg på emosjonelt
- Gi et forvarsel
- Si det du skal formidle kort og tydelig
- Ta en pause, vis og kjenn empati
- Rund av samtalen når du har ivaretatt pasientens ølelser og reaksjoner.
Den stille tiden – tålmodigheten, følelsen pasienten får av at du kan sitte der stille hele dagen og være tilgjengelig for det som måtte komme. Den tiden kan ganges med tusen og veies i gull.
Being with
Etter du har sagt det du skal si rett ut, kort og tydelig, så vær stille og empatisk. Hvordan viser man empati?
Det kommer ofte en trang til å bli aktiv, gjøre noe eller si noe. I nære relasjoner er vi vant med å gi en klem eller å ta på den andre. Med pasienten er det mye god empati i å reise deg og finne et papir de kan tørke tårene med. Resten må du gjøre inni deg. Med tankene, pusten og kroppen din.
Empati er medfølelse som du kjenner i din egen kropp. Det fordrer at du har kontakt med dine egne følelser. Din egen tristhet, skuffelser, frykt, savn og sorg.
Du kan fokusere på å være rolig i kroppen, puste (dype pust holder parasympatikus aktivert) og holde deg åpen og varm. Kjenne at alt som nå kan komme av reaksjoner er ok for deg. For nå må du vente helt til pasienten sier noe. Den stille tiden – tålmodigheten, følelsen pasienten får av at du kan sitte der stille hele dagen og være tilgjengelig for det som måtte komme. Den tiden kan ganges med tusen og veies i gull. Pasienten kan bli fortvilet, sint, lei seg, stille, eller bli veldig aktiv og stille spørsmål. Nå er det er pasienten som skal stake ut kursen videre i samtalen.
Det kan skje at du venter lenge og ser at pasienten er klar til å gå videre, men ikke vet hva de skal si. Da bør du ha et par setninger klare for å hjelpe dem videre, uten å begynne å bable. For eksempel ”Hvordan går det med deg?” eller ”Nå har du sikkert mange tanker og spørsmål, hvor vil du begynne?”. Husk da å stoppe på nytt og puste. Det kan være veldig uvant for pasienten at legen stopper opp på denne måten. Men bare stå rolig. Så vil de etter hvert forstå at du ikke har noen travel agenda. At dette er pasientens tid. Du bare er der med dem i deres følelser. Med dine egne følelser. Being with heter det på fagspråket.
Når du er emosjonelt tilstede kan det hende du begynner å gråte. Det er helt normalt, og empati på sitt beste. Faren til en av jentene som mistet livet da de ble påkjørt med ponni og vogn for noen år siden, skrev i sin bok Pass på liten og på stor:
Å oppleve at også de profesjonelle hjelperne felte fortvilte tårer, ble for meg uttrykk for den største solidaritet og medfølelse. Legene og pleierne rygget ikke for min smerte, men ble stående sammen med meg der jeg hadde det som vondest. De og jeg, like hjelpeløse da døden krevde sitt. At legene kunne sitt fag, var jeg trygg på.
At de også ville gå den ekstra milen med meg inn i smerten, kom – det må jeg med skam innrømme – som en overraskelse på meg. Det var imidlertid den beste medisin som var å oppdrive for det knuste pappahjertet.
De dårlige nyhetene er der. Du kan ikke unngå hverken dem eller de vonde følelsene. Følelser er ikke farlige, de er bare følelser. Lær deg å elske følelsene, de er ditt viktigste verktøy i kontakt med pasienten.
Sitatet fra boken Pass på liten og på stor er gjengitt med tillatelse fra forfatteren Jostein H. Sandsmark.