På allergipoliklinikken møter jeg ofte barn og ungdommer som er engstelige. Slik som hun som sitter foran meg i dag. En tenåringsjente som reagerte på peanøttsmør da hun var 2 år. Hun husker det ikke selv, men har flere ganger hørt historien om hvordan hun fikk utslett over hele kroppen og leppene hovnet opp. Om at hun ble hentet av ambulanse. At hun kunne ha dødd (det sa de på legevakta). Etter dette har hun aldri hatt uhell med peanøtt. Hun går alltid rundt med adrenalinpenn og synes det er greit at det er forbudt med nøtter på skolen. Problemet nå er at frykten for uhell med peanøtter gjør at hun ikke lenger vil gå på café eller restaurant. Hun vil ikke dra på cup med fotballaget og overnatter ikke hos venninner. Og hun vil ikke fly.

Tekst: Håvard Trønnes, Haukeland universitetssjukehus

Mange barn med matallergi har nedsatt livskvalitet. En britisk studie viste at barn med peanøttallergi scoret lavere på livskvalitet og hadde større frykt for uønskede hendelser enn barn med insulinavhengig diabetes1. Dette er vanskelig å forstå. Livet med diabetes krever daglige rutiner og stikk og det er alltid en viss fare for føling og ketoacidose. Peanøttallergikere trenger bare å la være å spise peanøtter.

Det er flere måter å forklare dette på. Allergiske reaksjoner kommer uventet og gir ubehagelige og skremmende symptomer. Slike reaksjoner er skumle for pasientene og virker dramatisk for foreldre. I løpet av sekunder kan utslettet spre seg over hele kroppen. Man kan få kløe i munn og tunge, kanskje heshet og hoste. Lepper og øyelokk svulmer opp. Det skal ikke så mye fantasi til for å forestille seg hvordan luftveiene blir blokkert hvis slike hevelser utvikler seg like raskt i strupe eller luftrør. Ofte blir barn dårlig etter å ha spist en liten bit av det de er allergiske mot. Hvis en liten bit gir slike symptomer, hvor ille kan det bli med en større mengde? Hvis foreldrene tror at barnet deres vil dø ved et uhell med peanøtt og minner barnet på det gjennom oppveksten, så er det naturlig at barnet blir engstelig og får dårlig livskvalitet.

Matallergi som årsak til død

Heldigvis er det ekstremt sjelden at barn dør av matallergi. Så vidt vi vet har det ikke vært noen registrerte dødsfall på grunn av matallergi hos barn i Norge de siste 30 årene. For et barn med peanøttallergi er risikoen for å dø på grunn av anafylaksi beregnet til 1:500.000 pasientår.2 Dette er sjeldnere enn risikoen for å dø på grunn av brann eller drap, noe de færreste er redde for i det daglige. Til sammenligning er risikoen for død hos barn med diabetes 1-2:3.000 pasientår, altså 150-300 ganger hyppigere.3 Denne kunnskapen er nok lite kjent blant oss leger og til og med blant oss allergologer.

Med denne kunnskapen burde det være enkelt for oss helsepersonell å berolige barn og foreldre. Fastleger og barneleger er vant til å berolige bekymrede foreldre. Dette gjør vi ved feberkramper, falsk krupp, bronkiolitt, epilepsi og astma. Men gjør vi det ved matallergi? Jeg hører ofte historier fra barn og foreldre om hvordan de har blitt skremt av helsepersonell. Noen har blitt fortalt at de vil dø hvis de får i seg det de er allergiske mot. Andre har fått beskjed om at de er «hyperallergiske». Noen leger skriver rutinemessig ut to adrenalininjektorer – i tilfelle den ene ikke er tilstrekkelig. Kan det tenkes at vi også blir skremt av de raske reaksjonene og at vi lar vår egen fantasi løpe løpsk? Alle definisjoner av anafylaksi inneholder uttrykkene «livstruende» eller «potensielt livstruende». Det kan passe bra for voksne pasienter med anafylaksi på grunn av narkosemidler, men dårlig for barn med matallergi. Man pleier i hvert fall ikke å presisere overfor foreldre at et feberkrampeanfall eller en bronkiolitt kan være dødelig, selv om det i ytterste konsekvens er sant. Gitt at dødeligheten ved matallergi er så lav, burde man kanskje omtalt anafylaksi som en kraftig allergisk reaksjon i stedet for en livstruende reaksjon?

Illustrasjon: Carina Saunders

Overdiagnostisering?

Norsk veileder i praktisk anafylaksihåndtering har definert anafylaksi til å være en allergisk reaksjon med «symptomer eller funn fra to eller flere organsystemer».4 Dette betyr at et barn som får utslett og vondt i magen etter å ha spist egg kan bli diagnostisert med anafylaksi. Denne forenklingen av definisjonen har bredt om seg og fører til overdiagnostisering av anafylaksi, som igjen uroer foreldre. De fleste definisjoner av anafylaksi – inkludert den i Akuttveileder i Pediatri – krever alvorlige symptomer som pustevansker, sjokk og persisterende oppkast.5

Hvis en allergisk reaksjon oppfattes som en anafylaksi, fører dette ofte til forskrivning av adrenalinpenn. Intuitivt skulle man tro at dette vil berolige pasient og pårørende, men en slik forskrivning kan også øke engstelse. Det å ha adrenalinpenn understreker et alvor ved tilstanden som kanskje ikke er reell. Foreldre er usikre på når og hvordan de skal bruke pennen, for ikke å snakke om andre omsorgspersoner i familie, barnehage og skole. Adrenalinpennen er lett å glemme og går ofte ut på dato. Alt i alt lager en adrenalinpenn en hel del stress rundt barnet, som påvirker barnet og øker engstelsen for allergien. Det er sannsynligvis derfor barn som får utskrevet adrenalin autoinjektor skårer dårligere på livskvalitet enn barn som ikke har fått det, selv med justering for allergiens alvorlighetsgrad. 6

Nøttefrie skoler?

Nøttefrie skoler kan også virke som et fornuftig tiltak, men er med på å øke angst og redusere mestring. Studier har vist at anafylaksi på grunn av nøtter skjer like ofte på nøttefrie skoler.7 Nøttefrie skoler hindrer barnet i å lære å passe på seg selv og leve i et miljø der andre spiser nøtter. Dette kan bidra til at barnet blir utrygt i miljøer der det ikke er nøttefritt, det vil si alle andre steder enn skole og hjemmet. Peanøttstøv lukter sterkt, men gir ikke kraftige allergiske reaksjoner. Det er derfor viktig å fortsette å argumentere mot allergenfrie skoler og ikke skrive attester som kan brukes til å innføre dette.

Pasienten min er vanskelig å overbevise. Med rolig stemme vil jeg først prøve å berolige med nøktern informasjon og statistikk, deretter motivere Jeg pleier å si til slike pasienter at det å ha henne for et provokasjonsforsøk med peanøttstøv. Foreldrene kan kanskje overbevises om at hun ikke trenger matallergi er som å gå adrenalinpenn på bakgrunn av en vanlig allergisk reaksjon. Hvis man ser seg for, så går det så å til slike pasienter at det å ha matallergi er som å gå i trafikken. Hvis man ser seg for, så går det så å si alltid bra. Ofte når jeg ikke frem, og av og til må jeg henvise til barnepsykiater for behandling av angst.

Det er alltid trist når gode intensjoner bidrar til å gi økt sykelighet hos barn og unge. Myten om at matallergier hos barn er livsfarlig er vanskelig å endre. Selvfølgelig skal matallergier tas på alvor og behandles raskt som enhver akutt tilstand. Men det er ikke behov for å skremme eller sette inn tiltak som er angstdrivende. Vi bør heller si som til foreldre av barn med feberkramper: heldigvis er det ikke så farlig som det ser ut som. Med korrekt diagnostikk, god informasjon og forskrivning av riktige allergimedisiner kan vi bidra til at matallergikerne forstår at mat ikke er så farlig som man tror.

Referanser:

  1. Avery et al. Pediatr Allergy Immunol 2003
  2. Umasunthar og medarbeidere Clin Exp Allerg 2013
  3. Dahlquist Diabetes care 2005
  4. Norsk veileder i praktisk anafylaksihåndtering. https://www.legeforeningen.no/contentassets/ede4275911c447979a93f42d1a04cbfd/norsk-veileder-i-praktisk-anafylaksihandtering.pdf
  5. Akuttveileder i pediatri. Anafylaksi. https://www.helsebiblioteket.no/pediatriveiledere?menuitemkeylev1=&menuitemkeylev2=6538&key=151207
  6. Saleh-Langenberg et al. The compliance and burden of treatment with the epinephrine auto-injector in food-allergic adolescents. PAI 2015
  7. Bartnikas et al. Impact of school peanut-free policies on epinephrine administration. J Allergy Clin Immunol 2017