Tekst: Asborg Aanstad Bjertnæs, Barneavdelingen Lillehammer

Kiosken ved inngangsdøra er irriterende. Den kjente lukta av sukker, kanel og for tidlig hjerteinfarkt treffer snuta ved første åndedrag innen sykehusets dører. 

Den aktuelle morgenen kjente jeg irritasjonen grave i sinnarynken mellom øyenbrynene. Dagen var nemlig en dag innpakka i tett tåke. Natta hadde vært avbrutt og i korteste laget, og den ventende poliklinikklista inneholdt flest nyhenviste pasienter med plager jeg ikke helt klarte å definere som plagsomme nok. I tillegg var det dugnad i kikkerten, kalenderen på skjermen blinket ivrig og opplyste om at det bar rett på varetelling etter jobb. 

Jeg hadde imidlertid lagt en slags panisk plan. For å finne veien i tåkeheimen skulle jeg utføre et slags imaginært syvmilssteg opp til nærmeste utkikkspunkt og håpe på et overblikk over terrenget:

Jeg måtte til kiosken. 

I kiosken jobber nemlig Anne. Anne er alltid på jobb. Hun er alltid blid. Hun er bestanding lett å prate med. Hun gir av og til bonus i kaffeappen selv når man henter bonuskaffen sin. Jeg velger alltid køen til Anne når jeg kan.

Denne dagen var Anne på plass. Hun smilte og registrerte kaffen i appen. Hun spurte om helga. Om været. Vi lo litt av fotballturneringa jeg hadde sett på. 

Som vanlig løsna den uforpliktende, blide praten litt på tåka. Ga et løft som lot hjernen hvile og skuldrene løsne. 

Vent litt, sa Anne – jeg scannet ikke bonusappen din! Du trenger ikke, svarte jeg. Tror det er jeg som skylder deg. 

Kiosken får ose så mye coronarsykdom den vil. Den er helsebringende uansett.