Noen ganger trenger mørket seg på. Det kan komme som en følelse av maktesløshet når man som pårørende sitter på et venterom og håper på svar. Når man som behandler vet at ingen svar finnes. Når man som forsker ser forskning nedprioriteres slik at veien til et svar blir enda vanskeligere å se. Da kan det hjelpe å tenke på et sted der mørket er totalt; på havets dyp der ingen solstråler når. Her, hvor det alltid er natt, har dyrene utviklet en unik egenskap. De lager lys selv. 

Tekst: Ragnhild Irene Klæboe Jacobsen, Førsteamanuensis NTNU og forsker ved Moser-gruppen, Kavli Institute for Systems Neuroscience

Dette er bioluminescens, en kjemisk reaksjon som dyr utnytter for å tiltrekke seg byttedyr, skremme bort rovdyr eller finne en partner. For oss kan dette virke eksotisk; vi er sjelden vitner til dette biologiske lyset. Unntakene er oftest sankthansormer og algene som lager morild, om vi er så heldige å få øye på dem. Men i havets dyp er bioluminescens normalen. Opptil 76% av dyrene i de åpne vannmassene lyser, og av mange forskjellige grunner.

Varierende motiv 

Marulken dingler for eksempel en bioluminescerende lyspære rett ved munnen sin, og spiser de som tiltrekkes av dette mystiske lyset. Andre, som den millimeterstore, bønneformede muslingkrepsen, produserer et fyrverkeri av blått lys om den blir slukt av en fisk, og får på et øyeblikk friheten tilbake. Ikke alle muslingkrepser er derimot like heldige. Det finnes fisk som ikke kan lage bioluminescens selv og derfor stjeler de nødvendige byggesteinene fra intetanende musling­kreps. Motivet? Å dekke magen med lys slik at silhuetten deres blir vanskeligere å se for rovdyr som ligger på lur under dem. Lyset er derimot ikke alltid lumskt, det kan også være romantisk. Det hjelper potensielle partnere å finne hverandre i mørket. Men hvordan vet du om et lysglimt er en første flørt, en konsekvens av at en venn er under angrep, eller enda verre, at noen prøver å lure deg inn i en tannrik munn?

Liten skapning – unikt lys 

I det Marine Nevrovitenskapelige Laboratoriet i Trondheim studerer vi en unik, liten skapning som kan hjelpe oss med å svare på nettopp dette. Det er en type børstemark som er så gjennomsiktig at den har fått navnet glassmark. Ikke bare det, den bruker gul bioluminescens, en farge som er svært sjelden i et hav preget av blå og grønne lyssignaler. Denne særegenheten har ført til hypoteser om at de bruker denne mer uvanlige fargen til å kommunisere med hverandre. En hemmelig kommunikasjonsfrekvens andre arter kanskje ikke ser. Vi, derimot, kan fange deres lysglimt på kamera for å finne ut om det er slik de kan flørte trygt.

Bioluminescens – et hjelpemiddel i medisinsk forskning 

Vår forskning på betydningen av havets lys er fortsatt i startgropa, men vår forståelse av hvordan disse signalene lages har kommet mye lenger. Såpass langt at bioluminescens nå brukes innenfor medisinsk forskning, som små signallamper som viser hvordan en svulst utvikler seg eller hvilket av hundrevis av potensielle medikamenter som er mest lovende i bekjempelsen av bakterier eller virus.

For når mørket rår, flammer naturens lys. Vi gir ikke opp. Vi blir sittende på venterommet. Vi utforsker alle behandlings­muligheter. Vi fortsetter forskningen med de ressursene vi har. Selv om det ikke kan fanges på kamera, lyset – det lager vi selv.


Deler av teksten er oversatt fra tidligere verk av forfatteren (bidrag til Forskerforbundets Hjernekraftpris 2021, https://www.forskerforbundet.no/om-forskerforbundet/hjernekraftprisen/vinnere/vinnere-av-hjernekraftprisen-2021)

Ragnhild Irene Klæbo Johansen jobber ved NTNU som forsker i Moser-gruppen ved Kavli-­instituttet for Nevro­vitenskap og som universitetslektor ved Institutt for Biologi. Hun er også leder av det Marine Nevroviten­skapelige Laboratoriet