Hvordan kommuniserer barneleger med ungdom som kommer til kontroll etter kreftbehandling? Dette har Anneli Mellblom, psykolog og forsker ved RBUP studert. Her deler hun noen av funnene sine, og gir nyttige råd om hvordan vi kan ha gode konsultasjoner med ungdom.

Av Karianne Tøsse, overlege Ahus og Paidos-redaksjonen.

Kan du beskrive din forskning på kommunikasjon med ungdom?
– I samarbeid med barnepoliklinikken ved Rikshospitalet har vi forsket på kommunikasjon mellom barneleger og ungdomspasienter som kommer til rutinemessige kontroller etter kreftbehandling. For å undersøke hvordan legene snakker med sine ungdomspasienter og deres foreldre har vi filmet over 100 samtaler. Deretter har vi analysert disse opptakene og sett på hvordan legene plukker opp og responderer på bekymringer som ungdommene og deres foreldre kommer med, og hvordan legene prater om og informerer om seneffekter etter kreftbehandling. Videre har vi utviklet «7 huskeknagger for kommunikasjon med ungdom» om hva som er lurt å tenke på når man har en ungdomspasient foran seg, og på bakgrunn av huskeknaggene hatt kommunikasjonstrening for barnelegene.

Hva har din forskning lært deg om legers kommunikasjon med ungdom?
– Det er veldig mange svært dyktige leger der ute som gjør en formidabel jobb når det gjelder oppfølgingen av disse ungdommene, men det er noen gjengangere bland utfordringene de møter:

Jeg har sett at det er vanlig å ha utfordringer med å få fram ungdommens bekymringer, særlig når foreldrene er til stede. Bekymringer kommer oftest frem når legen aktivt spør etter dem, det er sjeldent at ungdommen tar eget initiativ til å utrykke sin bekymring. Det er også en utfordring å forholde seg til både ungdommen og deres foresatte samtidig, og det kan være vanskelig å for eksempel be foresatte om å gå ut en del av konsultasjonen. Det er også ofte vanskelig å tilpasse informasjonsmengden som legen gir til ungdommen. Det blir fort gitt litt for mye informasjon uten at forståelsen av denne blir sjekket.

Var det noen overraskende funn?
– Jeg ble overrasket av at nesten alle ungdommene (87%) hadde foreldrene med seg inn på kontrollene, og at det ofte ikke var et tema om de skulle gå ut. Etter kommunikasjonstreningen endret dette seg, og 65% av ungdommene var helt eller delvis alene med legen. Det var også litt overraskende at det i stor grad var opp til hver enkelt lege hva innholdet i disse samtalene skulle være. Et positivt overraskende funn var at når en ungdom kom med en bekymring, så fikk hun eller han i stor grad (76% av tilfellene) rom for å prate mer om den bekymringen. Dette er mye oftere enn når man sammenlikner med voksenleger, som gir rom for å prate mer om pasientens bekymringer i ca. 50% av tilfellene.

Har du noen gode råd til barneleger som skal kommunisere med ungdom?
– Vær alene med ungdommen i deler av konsultasjonen, det gir deg mer aktive ungdommer samtidig som det forbereder dem til å ta ansvar over sin egen helse. I tillegg ser vi at ungdommer som er alene hos legen forteller mer om symptomer som de ikke forteller om hvis foreldrene er til stede. Årsaken til dette kan være at de ikke vil forårsake unødvendig engstelse hos sine foreldre. Men ikke la det være opp til ungdommen å sende ut foreldrene. Si at det er rutine ved deres praksis å snakke litt alene med helsepersonell når man har blitt ungdom.

Noe annet jeg vil fremme er å aktivt spørre etter hva ungdommen bekymrer seg for gjennom å være nysgjerrig med åpne spørsmål, og å lytte, fasilitere og anerkjenne bekymringen uten å nødvendigvis forsøke fikse problemet med en gang. Et siste råd er å sjekke pasientens forståelse av sykdommen og behandlingen, dette gjelder særlig for de som har blitt diagnostisert som barn. Det kan det hende at de ikke husker hva som skjedde, de trenger å bli reinformert. Når man har sjekket dette er det mye lettere å gi tilpasset informasjon som ungdommen trenger for å ivareta sin helse.

Skal du fortsette å forske på kommunikasjon med ungdom?
– Jeg kommer å fortsette ha fokus på kommunikasjon med ungdom i spesialisthelsetjenesten gjennom undervisning på medisinstudiet, men også i forskning i førstelinjetjenesten så som i skolehelse gjennom RBUP, der jeg nå jobber som forsker.

Bekymringer kommer oftest frem når legen aktivt spør etter dem, det er sjeldent at ungdommen tar eget initiativ til å utrykke sin bekymring.