Visdomsordet er et signalflagg. Det kommer fra kollegaen som i nærmere 30 år har tatt ansvaret for noen av Sørlandets sykeste barnepasienter. Ragna Stendal har gått opp behandlingsløypene og loset et uvisst antall familier gjennom de tyngste etappene i deres liv. Hennes viktigste råd er å være der de er.

Tekst: Katrine Engen, Lillehammer

«Hun gir alltid bort stolen sin hvis hun skal veilede eller forklare noen!» var svaret fra den unge kollegaen i hovedstadseksil. Den andre kunne fortelle om den alltid blide og positive overlegen med en helt uvanlig omsorg for pasienter og kollegaer, og fantastiske internundervisninger. «Det hun ikke vet er faktisk ikke verdt å vite!» var konklusjonen etter en kort rekognoseringsrunde med telefonen.

Under Pediaterdagene i Tromsø ble Ragna Stendal utnevnt til æresmedlem etter 28 år ved Barneavdelingen i Kristiansand. Selv forstår hun ikke helt hvorfor hun ble utnevnt. Det gjør imidlertid pasienter og foreldre som gjennom Barnekreftforeningen overrakte henne en stor minnebok under markeringen for overgangen til pensjonisttilværelsen. Ragna Stendal har vært tryggheten for mange gjennom tunge behandlingsløp.

Fra allmennmedisin til barneavdelingen

Medisinstudiene i Bergen var ikke helt det den språkinteresserte eleven fra Bryne landsgymnas planla. Det var heller ikke spesialisering i pediatri hun tenkte på i første omgang, men turnustjeneste og et par år som allmennlege vekket en inspirasjon for barn og unge, og for forebyggende helsearbeid. Trangen til å fordype seg mer faglig motiverte, og hun begynte på Barneavdelingen i 1991.

«Det var en veldig grei bakgrunn å ha. Erfaringen som kommunelege og med forebyggende helsearbeid gjorde at jeg valgte pediatri. Jeg likte å jobbe med barn og familier. Vi jobber jo med livet!»

Hjemvendt fra gruppe I-tjenesten ved Rikshospitalet fikk hun hovedansvar for barneonkologi- og hematologifaget, senere også for de stadig flere transplanterte pasientene og barn med immunsvikttilstander. Flere av dem har hun fulgt fra spedbarnsalderen til voksenavdeling. Selv om både arbeidsmengde og kompleksitet har vært både økende og tidvis krevende har hun alltid trivdes i rollen.

«Forutsetningen har vært et veldig godt samarbeid. Det har vært et nesten sømløst samarbeid med OUS. Jeg har alltid kunnet ringe en venn, og opplevd å bli møtt og følt at jeg har fått back-up når det har vært nødvendig. Norge er et lite land, og det bør være sentralisert diagnostikk og behandling for disse diagnosene, men det må være et tett samarbeid med de lokale barneavdelingene».

Selv om hun har hatt et klart fagfokus har den helhetlige tilnærmingen vært viktig for henne.

«Det er viktig med ambisjoner, på vegne av hele faget. Samtidig har det vært viktig for meg å ha brede faginteresser, ikke bare en smal basis».

Vekselvirkninger

Å få en alvorlig diagnose medfører en krise for hele familien. Etter at beskjeden er gitt og diagnosen et faktum skal de også takle det å stå i en behandling. Hun er opptatt av hvordan vi støtter familiene i denne perioden, ikke minst hvordan vi understøtter deres egne mestringsstrategier.

«Det handler litt om vekselvirkninger – om hvordan vi som leger møter disse familiene. Ingen familier er like, selv om de kanskje skal gjennom tilnærmet de samme forløpene, og vi må være vare for signalene deres. Familier mestrer situasjoner på ulike måter og har ulike behov. Fokus på mestring er utrolig viktig».

Det innebærer å være på bølgelengde med den enkelte familien også når informasjon skal gis.

«Du må være der de er! Når du skal starte en relasjon, et behandlingsforløp og en kommunikasjon må du lytte. De må få god og tilpasset undervisning og en forståelse for hva de skal igjennom, men alt må ikke alltid gis med én gang. Det viktigste er at de føler seg sett og respektert, og lytte til de behovene de har. Man må ta de små skrittene. Som det står i et dikt; ikke gi meg havet om jeg ber om en dråpe vann.»

Vi jobber jo med livet!

Gleden over å lære – og å lære bort

Tilbake til de innledende komparentene. Begge beskriver en kollega som virkelig illustrerer gleden over å lære noe nytt. «Hun blir oppriktig glad når vi kommer over utfordringer vi ikke helt har svaret på – da kan vi jo lese oss opp og lære om akkurat det!». Hun blir litt lattermild over beskrivelsen. Hun har brukt læringsgleden både på gode og mindre gode dager.

«Jeg er oppriktig glad i faget. Å jobbe med barn og familier, møte deres utfordringer og problemstillinger. Det å lære hele tiden, få mer kunnskap om sykdommer og behandling, det har vært en stor glede. Hvis det har vært en litt tung periode har det å kunne lese seg opp og lære gitt glede, og plutselig kommer inspirasjonen tilbake igjen. Barn er så ufiltrerte, og du får rett tilbake hvordan de har det. Det er helt fantastisk å jobbe med barn som er så umiddelbare.»

Hun har gjerne hatt med yngre leger. Under veiledninger og fagdiskusjoner har hun plassert dem i sin egen stol.

«Det føles litt konkret, det at man setter den man veileder i stolen. Det er et signal også, du er i en kontinuerlig læreprosess som lege. Faget er så dynamisk. Vi må være tilgjengelige for å få mest mulig ut av læretiden».

Hun er kjent for en enorm faglig kapasitet, men også ydmykhet. En spesiell velkomst på Rikshospitalet viste henne hvor viktig det er å være åpen for nye impulser. Daværende overlege og professor Per Finne ba henne eksplisitt om å være frimodig dersom hun observerte rutiner eller praksis hun lurte på om de burde endre på.

«Det var en fantastisk velkomst! Yngre leger har ofte spørsmål om vaner som kanskje er blitt til uvaner. Jeg har sett at det å avlære kan være vel så viktig som det å lære. Det er lett å bli i vante spor også når det er kommet nytt kunnskapsgrunnlag. Det er viktig at vi alle er lojale mot veiledere og retningslinjer, og at også erfarne overleger passer på å lese seg opp».

Brå overgang

Hun fikk en brå overgang til pensjonisttilværelsen. Etter sluttdatoen i 2019 gikk hun ut av alt klinisk arbeid. En spesiell, men varslet familiesituasjon gjorde at hun ønsket å tilbringe mest mulig tid hjemme. Ektemannen, også han lege, døde to år senere i kreftsykdom. De to årene var verdifulle.

«Vi var utrolig takknemlige for de to årene. Vi fikk tid til å dele hverdagene sammen, dele gleder, reiser og opplevelser mens han fortsatt var i stand til det. Vi fikk brukt årene på å forberede oss da vi forstod at tiden begynte å bli dyrebar».

Hun tror ikke nødvendigvis yrkesbakgrunnen fra onkologien endrer på de prosessene man går gjennom. Likevel tror hun at man i egenskap av å være lege vil trekke vekselvirkninger på kunnskapen om sykdom og risiko.

«Du har en viss forberedelse på det som kan skje, men når det rammer deg selv må du gjennom de samme følelsesmessige fasene. Det er en abstrakt situasjon når du behandler andre, men du må gjennom de fasene selv».

Det var et bevisst valg å gå av fullstendig. Det nytter ikke å være «bare litt».

Jeg har hatt verdens beste jobb! Jeg har det bra! Selv om savnet er der.

«Akkurat i dette fagfeltet kan du ikke bare være litt på jobb. Jeg snakker kun for meg selv, for det er så mange måter å være pensjonist på, men hvis jeg først skal ha disse pasientene vil jeg være på jobb, delta på undervisninger og svare når de ringer. For pasientene har akkurat denne tilgjengeligheten og kontinuiteten vært viktig. Derfor sier jeg til meg selv at nå er denne livsfasen ferdig.»

Pensjonisttilværelsen tilbringer hun med familie og venner. Tre barn har etter hvert blitt til fire barnebarn, og hun trives godt i rollen som farmor med fast hentedag i barnehagen. Litteratur og frivillig arbeid har hun også stor glede av. Hun har tro på at man må være i bevegelse for å være i balanse. Pluss takknemlighet for alt som er bra.

«Jeg har hatt verdens beste jobb! Jeg har det bra! Selv om savnet er der.»