Det var en gang for lenge, lenge siden, da pediatrien fortsatt var ganske liten. Før surfaktanten hadde kommet og Lushkoen hadde gått. Den gangen luftambulansen var 330-skvadronens Sea King helikopter over Vestfjorden med en assistentlegefersking i femdelt vakt. Det var en gang en medisinerstudent som flettet hår, leste eventyr og fikk skjenn av strenge oversykepleiere for å være «for snill» med barna – og som nektet å høre på dem.
Tekst og foto: Katrine Engen, redaktør Paidos, legespesialist Lillehammer og PhD-stipendiat
Det er et ukjent antall barn, foreldre og kollegaer evig takknemlige for. Resultatet skulle bli kompromissløs omsorg gjennom fire tiår i nyfødtmedisinen. Selv kaller Inger Elisabeth Silberg dem «et eventyr».
Epilog
«Der er alle lysene på Galtvort!»
En liten glassdør innfelt i bærekonstruksjonen på kjøkkenet har tatt vare på de originale teglsteinene og trebjelkene som Fredrikstad er kjent for. Det knappe ti centimeter dype «Eventyrskapet» i huset bare et par hundre skritt fra togstasjonen fungerer som et bittelite utstillingsmonter, aller mest for barnebarnkunst. Spredt innimellom ligger noen små gaver og påminnelser om takknemlige møter gjennom 40 års doktorliv.
Hun hadde tenkt på den en stund. Den modnet gradvis i takt med vinteren, med våren og vindusutsikten fra 05.38-toget til Oslo. Avslutningen måtte komme før sommeren, ikke i mørketiden. Hun visste at den ville bli vemodig nok i seg selv. Etter førti år i «verdens beste jobb» er det uunngåelig med noen tårer. De er svar nok på min naive spørsmålsåpning om hvordan det har vært å jobbe på Rikshospitalet.
«Det har vært 40 år! Og jeg har vært helt fantastisk heldig!»
Hektiske dager på Rikshospitalet!
Innledningen
Det finnes ikke et fnugg av tvil om samtykkekompetansen hennes. Likevel er det innhentet komparentopplysninger fra Bodø til Fredrikstad, fra 1982 og tilbake igjen. Fra kollegaen som begynte å gråte da hun forstod at hun ikke skulle henge i frakken hennes mer, til han som ikke kan fatte at det er nesten 40 år siden det startet. Det er fortellingen om et doktorliv viet til nyfødtmedisin og barnekardiologi, og om fremveksten av et helt fagfelt. Det er beretninger om en «fantastisk kliniker» og om en kollega som «nesten tror litt for godt om mennesker». Om hedersbetegnelsen «hel ved», og om en ufattelig raushet og omsorg. Det er historiene om en ustoppelig dedikert fagperson med beundringsverdig evne til å sette seg inn i komplekse problemstillinger – og som aldri uttaler seg før hun er sikker på dem. Om det å se pasienten med «mormorbriller» og en unik evne til å kommunisere med mennesker som har det vanskelig. Aller sterkest er spontanreaksjonen fra de to som savner «mor» på kontoret sitt.
Begynnelsen var det klisjéfylte «for lenge, lenge siden». Hun startet som pleieassistent like før medisinstudiet, da «gamle dager» på 60-tallet ble avløst av det hakket mer barnevennlige 70-tallet. Barna på Sophies Minde lå der i måneder og evigheter, immobilisert i hoftegips og ortopediske strekkapparaturer. Foreldre hadde visittid to timer i uka. De fleste bodde ikke i Oslo.
«De hadde jo som regel ingen valg disse barna. De var låst, bokstavelig talt, til det som ble bestemt over dem.»
Det var lite populært å la barna velge noe som helst, i hvert fall ikke farge på nattskjortene, og slett ikke om det resulterte i gutter i rosa nattskjorte. Dramatisering av helter fra Barne-TV var definitivt ikke godtatt. Spesielt ikke det å hoppe rundt og gestalte Romeo Clive og Kanutten.
Hun er født i 1951, oppvokst i Horten og var et pliktoppfyllende, lærevillig barn som tidlig forstod hvilken yrkesretning hun ønsket. Ekstrajobben som renholder på barsel gled raskt over i oppgaven med å stelle alle barna før mødrene fikk dem inn for amming etter datidens normerte firetimersintervaller. Veien gikk videre til medisinstudium i Oslo. Det var ikke det vanligste.
«Jentene var færre den gangen, vet du!»
De ble som regel utdannet til såkalt «mødrevennlige» yrker, videre til mødre – eller til hissige formidlere av ukeskriftet «Sirene» eventuelt. Selv opplevde hun fotformsoldatene i Blinderns Sigrun Berg-uniformerte kvinnebevegelse litt i overkant hissige.
«Kvinnekampen var utrolig viktig, men formidlingsmetoden var veldig sint! Akkurat det passet ikke for alle. Noen av oss ville utdanne oss på helt jevnbyrdige premisser og holde på med faget på like vilkår.»
Det gjorde hun utvilsomt. Hennes første barn ble født tre uker før embetseksamen. Turnus i Bodø og spesialisering til henholdsvis pediater og voksenkardiolog tok hun og mannen på omgang. 16 radikale permisjonsuker var oppfunnet først da nestemann kom i 1983. Barnehage og SFO eksisterte knapt.
«Vi lagde vår egen barnehage. Etter hvert ble det til SFO som kommunen overtok senere. Det var nok hakket mer samhold i disse ordningene enn i dag».
Det var solidaritet med sykehusarbeidende foreldre fremfor bøtelegging av forsinket henting. Yngstesønnen (ironisk nok anestesiolog) ble på et tidspunkt hentet i barnehagen av ambulansen da hun stod fast på nyfødt intensiv.
Det har vært 40 år! Og jeg har vært helt fantastisk heldig.
Eventyret om barns beste
Det startet med et forsiktig bank på døren til avdelingsoverlege Helene Pande. Forespørselen om hvorvidt hun forstyrret avstedkom et kontant og ærlig «JA!» Muntlig assistentlegesøknad måtte gjentas uken etter før vikariatet i Bodø var et faktum. Det var ingen som spurte om man var klar for actionfylte hentinger av dårlige nyfødte med Sea Kingen. Over transportkuvøsen hang skiltet; «Ta det med ro! Dette har du gjort før!» Dessuten hadde man vakt.
«Jeg våget vel egentlig ikke å bli nyfødtmedisiner – men vi hadde jo ikke noe valg! Vi var mange timer unna Rikshospitalet, og det ble født unger på fødestuer langs hele nordlandskysten. Jeg tenkte at dette er jeg nødt til å lære meg, ellers kommer jeg til å dø av skrekk!»
Nyfødtmedisinen var boble- CPAP med vannslanger i tåteflasker og ett pulsoksymeter på deling. De andre barna fikk oksygen til fargen tilsvarte det barnet som hadde det på seg. I Bodø ble man flink. Man ble trodd og fikk backing på vanskelige vurderinger, og det manglet ikke på dem. 1980-tallet var akuttpediatri slik dagens pediatere knapt har sett det.
«Meningokokksepsis. Det var helt forferdelig. Babyer! 3-4 åringer! Søskenpar! Mange døde. Og som oftest var de transportert fra langt utpå kysten et sted, slik at tiden hadde gått. Tiden jobbet jo mot oss.»
Barn med leukemi døde. De man ikke kunne transportere ble forsøkt behandlet der de var, og Bodø opererte diafragmahernier helt til langt utpå 80-tallet. Hun lærte seg de kliniske mønstrene – og ble kliniker.
«Det etablerte vel en gjenkjennelse av symptomer, funn og mønstre. Når det har skjedd noe inni hodet ditt, noe som sier at det ikke er i orden, da må det bare fortsette – for da er det ikke i orden!»
Etter ett år våget hun å melde seg inn i daværende Norsk Pediatrisk Selskab. Et personlig brev fra leder Alf Meberg ønsket velkommen; «i fellesskapet for barns beste!». Gradvis flyttet nyfødtmedisinen grenser.
«I Bodø var det forbudt å legge barn under 1000 g på respirator. Hasse Bangstad og jeg jugde. Vi la fingeren på vekta til det ble 1010. Det skled over. Når du først har gjort det er det jo ingen som tar den av igjen. Det kunne jo komme kommentarer; er den der over 1000 gram??»
Actionfylte Sea King-netter over Vestfjorden bar definitivt frukter. Etter åtte år i nordlendighet ble 130 flyavhengige mil litt for langt fra familie og venner. Kriteriet for bosted ble «kaffebesøkavstand», i ordets relativt vide definisjon. Familien landet i Fredrikstad. Ultimatumet var kort vei til sykehuset og kort vei til togstasjonen. Hun visste at hun en eller annen gang ville jobbe i Oslo. Etter noen år ved daværende Fredrikstad sykehus, på nyfødtavdeling og med pasientansvar for samtlige av Østfolds hjertebarn landet hun endelig – på Rikshospitalet.
«Det var en slags utviklingstid i nyfødtmedisinen. Faget vokste frem og det kom helt nye muligheter som nødvendigvis gjorde at faget måtte satses på. Curosurf! Prostaglandin! Hjertekirurgi! Det var helt fantastisk»
Rikshospitalet lå fortsatt i Pilestredet de nettene de første barna fikk Curosurf. Hun husker de første vaktene med nyvinningen.
«Curosurf var nok det største. Det var virkelig helt fantastisk! Ola Didrik Saugstad lagde forskningsstudien Curosurf IV, der flere lokalsykehus var med i en multisenterstudie. Det betød at surfactantbehandling kom raskere ut på sentralsykehusene enn det ellers ville ha gjort».
Uten den ville det sannsynligvis tatt lenger tid. Nyvinninger må oftest utprøves sentralt før det før det blir etablert behandling. Det samme gjaldt Prostaglandinet.
«I starten var det litt sånn at dette var noe man bare trengte på Rikshospitalet. Det er selvfølgelig feil – de hadde jo kirurger!»
Hun er ikke i tvil om at faget gjennomgikk et paradigmeskifte. Konsekvensene er blitt et annerledes fag å jobbe med for kollegaene som kommer etterpå. På godt og vondt.
«Det er blitt mye mer glede! Vi har mye mer å tilby. Samtidig er det blitt tøffere, vet du! Det er mer fokus på erstatningssaker, man er reddere for å gjøre feil. Det er blitt mer administrasjon og større avstander til de som bestemmer. Før var det litt mer sånn at dersom man trengte noe til avdelingen, så fikk man det.»
Hun har aldri klatret opp på en eneste barrikade, men agert klart og tydelig på vegne av pasientene. Rikshospitalets noe vel i overkant «arealeffektive omgivelse» ble for få år siden supplert med noen enerom, primært tenkt brukt som isolater, etter kraftig påtrykk fra henne og kollegaene.
«Sånne tiltak krever mye. Det er ikke sånn du får for DRG og sånt – det tar lang tid for de som bestemmer å skjønne det, og gi handlingsrom til å gjøre det. Da må du ha pådrivere, og det har vi vært til tider. Hvis du sier ting med grundig dokumentasjon så blir du hørt».
Til dags dato har de ikke stått ubrukt. Hun håper nyfødtmedisinen dreier i mer familiefokusert retning, og erkjenner at faget er blitt mer komplekst og sammensatt. Det å komme seg ut er en stående anbefaling. Datterens studietid i Australia ble bro til fire måneder på nyfødtavdelingen i Sydney. Senere dro hun til Philadelphia, utelukkende for å lære mer om BPD og pulmonal hypertensjon, fremdeles en alvorlig komplikasjon til prematur fødsel. Hun har tro på å komme seg ut av landet for å lære.
«Det trenger ikke nødvendigvis være så langvarig, men det må være strukturert. Man bør ha en plan for det, og et konkret mål».
Eventyret har gitt møter med mang en skjelven assistentlege i gruppe 1-tjeneste foran sin første natt med respiratoren. Minst like mange skjelvende bakvakter har møtt den rolige mormorstemmen gjennom telefonen.
«Hvis noen ber om hjelp – så skal de få det!» Man skal ikke sitte der ute og kjenne på at man maser eller klager eller ikke er flink nok.»
Det å jobbe med unge kollegaer har inspirert henne – og både rekruttert og stressvaksinert førstereisdoktorer på Rikshospitalet.
«Det å få dem i siget, til å glede seg over noe, til å få dem flinkere, tryggere og gladere – det er jo det som er hele målet! Ikke minst er det kjempeviktig å få flinke folk til å ville ta med seg kunnskapen hjem igjen og til å jobbe utenfor Oslo. Jeg har hatt veldig glede over å se at andre får ting til. Det å se at de mestrer, blir tryggere og gleder seg over det. Å ha en LIS på hver side, å jobbe med unge mennesker – det har vært stimulans fra verden!»
Hun har ingen ambisjon om å henge i et horn på veggen.
«Det skal ikke merkes at man er borte! Kunnskapen må formidles. Hvis du bare kan få gitt det bort er målet oppnådd! Du kan ikke gå og håpe på at det ikke skal komme unger som ikke puster på din vakt. Det du er redd for må du øve deg på
Det gnistrer litt i øynene.
«Man kan ikke oppdra folk, men du kan kanskje smitte dem?»
Hun mener selv hun bare har møtt flotte mennesker
«Alle mennesker er mer enn det du ser! Alle har flere sider. Også må vi lete etter de gode!»
Engasjementet har hatt vesentlig R-faktor ikke bare i jobbsammenheng. Tre av tre barn er leger, henholdsvis ortoped, allmennpraktiker og anestesilege. De er grundig innprentet at de skal lytte til foreldrene, at friske barn spiser maten sin og har lyskepulser. Verken hun eller mannen har promotert legeyrket i nevneverdig grad, men hun tror de har observert at hun har trivdes. Egentlig har hun ikke pendlet, hun har bare «bodd i Fredrikstad og jobbet i Oslo» – med den togtimen det innebærer med strikking, lesing eller bare grubling hver vei. Hun har elsket det.
«Fellesskapet for barnets beste har vært der! Det har de aldri fått administrert bort, de som bestemmer.»
Jeg tenkte at dette er jeg nødt til å lære meg, ellers kommer jeg til å dø av skrekk!
Avslutningen
Pensjonistsommeren startet på Gardermoen, med fottur i Spania – deretter sykkeltur med ivrige barnebarn langs Kattegatsleden. Innen høsten var den gradvis glidd over i større og mindre prosjekter. Hun er mormor med duploklosser på gulvet og sprinkelseng på stand-by. I mellom slagene har dukkehuset i hagen blitt både materielt og symbolsk oppgradert, med et bittelite vindu hentet fra det gamle Rikshospitalet i Pilestredet. Donasjonens opphavsmann skal forbli unevnt, i hvert fall i dette intervjuet. Fortsatt henger engasjementet igjen. Noen rutiner vil ikke helt slippe taket, selv med vissheten om at vaktcallingen er avlevert – for siste gang.
«Jeg våkner fortsatt hver morgen kl. 05 og hører toget kl. 05.38. Og sover videre».
Gode kollegaer på nyfødt
