Kvinnene som bygde faget – og sin egen vei inn

De siste årene har andelen kvinner på medisinstudiet i Norge vært over 70%. Pediatrien har i dag en av de høyeste kvinneandelene blant de medisinske spesialitetene. Hvorfor ble det slik? Kanskje skyldes det våres formødres kamp både for å kunne bli lege og for å få delta i den akademiske utviklingen av faget. Her presenteres noen av deres historier.

Tekst: Stefan Kutzsche, Barnelege

Andelen kvinner i norsk pediatri har økt fra 39% i 2008 til bortimot 62% i 2024 (1). Kjønnsfordelingen mellom medlemmene i Norsk Barnelegeforening er 701 (60%) kvinner mot 459 (40% menn). Blant de yngste under 30 år er kvinneandelen ytterligere økt fra 70 til 88% i 2022. Likevel defineres ikke den reelle kjønnsbalansen bare ut ifra rene tall.

Kvinner blir barneleger, men ikke ledere

Pediatrien er fortsatt preget av kjønnsulikheter. Fortsatt representerer kvinner en minoritet i ledersjiktet og i høyere akademiske stillinger. Kvinner er fortsatt konfrontert med fagets stigma, ved at pediatri rangeres lavere sammenlignet med andre medisinske spesialiteter. Dette kan være utslagsgivende for lønnsforskjell og fagets innflytelse innen medisin generelt. Selv om det har skjedd betydelige endringer de siste tiårene, har kvinners stilling i pediatrien fortsatt en vei å gå innen fagets utvikling, forskning og ledelse.

Fra folkemedisin til vitenskap 

Historien om kvinner i pediatrien er unik. I antikken var kvinnens rolle i samfunnet knyttet til omsorg og bistand til de syke, og kvinner utøvde medisinsk praksis også i middelalderen. Tradisjonelt sett var kvinnenes overordnede oppgaver rundt helsespørsmål rettet mot kvinner, barn og familie. Med vitenskap og teknologi under Renessansen ble kvinner gradvis utelukket fra dette – og ble samtidig nektet adgang til universitetene. Jordmødre ble avløst av sine mannlige kolleger etter at Chamberlain-familien på 1600 tallet oppfant forløsningstangen og spesialiteten obstetrikk oppsto.

Mary Putnam Jacobi (1842-1906). Foto: Women’s Medical College of Pennsylvania Photograph Collection, Drexel University, College of Medicine Legacy Center. Gjengitt med vennlig tillatelse.

Folkehelse fikk universitetsdørene på gløtt   

Fra starten av det 20. århundre fikk kvinnelige leger igjen en viktig rolle innen folkehelse i kampen mot infeksjoner og høy barnedødelighet. 

Den amerikanske barnelegen Mary Corinna Putnam (1842-1906) var en av dem som banet vei. Putnam tok medisinsk embetseksamen ved Female Medical College of Pennsylvania i 1864 og i 1886 åpnet hun barneavdelingen ved New York Infirmary Hospital. Hun var gift med Abraham Jacobi (1830-1919), barnelegen som etablerte pediatri som egen medisinsk spesialitet i USA. Til tross for sin kunnskap og standhaftighet måtte hun kjempe mot mannlige kollegers negative holdninger og mangel på respekt. Putnam ble president i Women’s Medical Association of New York City og og åpnet dører for andre kvinner som senere tok medisinsk utdanning. 

Madeleine Alexandrine Brès (1842-1921). Foto privat eie, brukes med tillatelse

I Frankrike ble fembarnsmoren Madeleine Alexandrine Brès (1842-1921) første kvinne som tok medisinsk embets­eksamen i 1875. Også hun måtte overvinne mange hindringer i et mannsdominert samfunn og utdanningssystem. Brès arbeidet med mødre- og barnehelse på sin egen institusjon i Paris og studerte også organisasjon og ledelse. Til tross for sin store humanitære innsats døde hun i fattigdom (4).

Internasjonalt engasjement 

Nærmere 30 år senere avla Maria Montessori (1870-1952) medisinsk eksamen som første kvinne ved Universitetet i Roma i 1904. I tillegg til å være barnelege var hun forsker og en læringsreformator som ble kjent for sine den gang ­revolusjonerende pedagogiske metoder. Disse dannet grunnlaget for det vi i dag kjenner som Montessori-skoler verden over. Under fascistenes maktovertakelse arbeidet hun i India og etablerte flere Montessori-skoler der. Hun ble nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid både i 1949, 1950 og 1951.

Jamaicansk-fødte Cicely Delphine Williams (1893–1992) var med i det første opptaket av kvinnelige medisinstudenter ved Somerville College, Oxford University i 1916 og ble uteksaminert i 1920 (5). Imidlertid strevde hun med å få fast stilling, ettersom alle de mannlige legene hadde kommet tilbake på jobb da første verdenskrig var over. Williams ble utsendt til medisinsk kolonitjeneste i Ghana der hun etablerte mødre- og barneomsorgsklinikker. Til tross for begrensede ressurser gjorde hun helsetjenester tilgjengelig for fattige mennesker, ga opplæring om barns helse og forsket aktivt. Williams fikk FNs utmerkelse for sitt arbeid med verdens matproblemer i 1977.

Store samfunnsendringer 

I 1990 uttalte barnelegen Roselyn Payne Epps (1930-2014); “The future of medicine will depend on the full participation of women physicians in setting the policies and agenda for medicine.” Epps var barnelege, forsker og helseadministrator, engasjert i American Medical Women’s Association og den første afroamerikanske president i organisasjonen. Hennes sitat illustrerer nettopp historiens gang. 

Utover 1900-tallet ble kvinnelige barneleger stadig mer deltakende i utforming av helsevesen og politikk. Et fåtall fikk også lederposisjoner, deriblant Sara Josephine Baker (1873-1945) som ledet New Yorks første Divisjon for barnehygiene. Hennes livsverk var kampen mot uvitenhet og fornektelse av helseproblemene i urbane, fattige strøk, spesielt for barn og nyfødte.

Martha May Eliot (1891-1978)

En annen fremragende barnelege av samme tidsepoke var Martha May Eliot (1891-1978). Hun studerte medisin ved John Hopkins School of Medicine fordi Harvard ennå ikke aksepterte kvinnelige studenter. I 1924 ble hun valgt som direktør av US Children’s Bureau Division of Child and Maternal Health. Eliot bidro til utviklingen av det statlige Emergency Maternity and Infant Care Programme under andre verdenskrig. Hun fant sin livspartner i medstudenten Ethel Collins Dunham (1883-1969), også hun barnelege. De ble de første kvinnelige medlemmene i American Pediatric Society og hadde stor innflytelse som policymakere. Begge opplevde diskriminering, både fordi de var kvinner og på grunn av sitt valg av hverandre som livs­partnere (6).

Det er verd å nevne den filippinske barnelegen Fe del Mundo (1911-2011) – fra den andre siden av kloden. Hun ble første kvinnelige student og første asiat ved Harvard Medical School. Som humanitær foregangskvinne og helseleder bygde hun opp det moderne barnehelsetilbudet på Filippinene. Fe ble tatt som krigsfange og torturert under den japanske ­okkupasjonen av landet (1942-1945), mistenkt for å være spion (7).

Norske kvinners kamp for legeutdanning

Kvinners tilgang til medisinsk utdanning og legitimitet som medisinere har vært utfordrende også i Norge. Muligheten til å studere medisin var resultat av langvarig kamp og debatt på høyt politisk nivå. Energiske og målbevisste kvinner som valgte utradisjonelt og gikk inn i legeyrket ble aktivt motarbeidet av sine mannlige kolleger. Først i 1884 fikk kvinner lovfestet adgang til alle universitetseksamener i Norge. Før dette diskuterte man i fullt alvor hvorvidt kvinners fysikk tålte langvarig og strevsom skolegang og om de hadde helse til å studere medisin.

Kvinnesaksforkjemper og lege Edvard Hambro Bull (1845-1925), medstifter, styremedlem og senere æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening fryktet at de kvinnelige legene kunne bli ansett som en slags «finere» jordmødre og dermed bli oppfattet som konkurrenter til jordmødre og sykepleiere. Det burde derfor ikke bli for mange kvinner på medisinstudiet, mente han. I 1893 ble Helga Marie Mathilde Sofie Spångberg (1865–1942) første kvinnelige lege uteksaminert i Norge. Kanskje var det starten på begynnende likestilling mellom kjønnene i medisin og et tidlig tegn på et samfunn i endring.

Samfunnet forandrer seg 

På slutten av 1900-tallet økte yrkesdeltakelsen blant kvinner parallelt med forenkling av husholdningsoppgavene som frigjorde kvinnens arbeidskraft. De første kvinnelige legene utfordret et mannsdominert samfunn og fikk stor symbolkraft (2). Flere var kvinnesakskvinner fra middelklassen og høyere sosiale lag og hadde god støtte fra familien og samfunnet. De hadde også de økonomiske ressursene til å gå inn i en lengre legeutdanning. Sammen med Spångberg var Marie Holst (1861-1948) fra Vefsn, Johanne Cathrine Hwalmann (1864-1951) fra Bergen, Regine Stang (1865-1947) fra Hønefoss og Hanna Dorothea Jæger Jensen (1864-1925) fra Hisøya blant de første kvinnelige legene som ble uteksaminert.

«For liten seksuell erfaring» 

Louise Isachsen (1875-1932) var en av de første kvinnene som skaffet seg en internasjonal, klinisk rettet utdannelse som gjorde henne til landets første kvinnelige kirurg – et valg på bekostning av et liv med familie. 

Professor Kristian Brandt (1859-1932), en av de fremste motstanderne mot kvinnelige leger, nektet Isachsen jobb ved Kvinneklinikken på Ullevål sykehus. Hans begrunnelse for avslaget var at «hun ikke kunne få en overordnet stilling, fordi hun som ugift hadde for lite seksuell erfaring». (3) Marie Kjølseth (1870-1923), foregangskvinne for kvinners stemmerett og selv spesialist i kvinnesykdommer var en av pådriverne i protest­ene som endte i en prinsippdebatt på Stortinget.

Dr. Kirsten Utheim Toverud (1890-1949), Sagene helsestasjon.
Foto privat, gjengitt med vennlig tillatelse av Kari Toverud.

Kjønnsdiskriminerende ansettelser 

Kirsten Utheim Toverud (1890-1949) var en anerkjent forsker på spedbarnsernæring og den tredje kvinnen i Norge som tok medisinsk doktorgrad. Hun ble aktivt motarbeidet av sine mannlige kolleger ved Det medisinske Fakultetet i Oslo og grovt forbigått først ved søknad om reservelegestilling i 1931 – fordi hun var gravid.  Toverud var som formann i Den Norske Kvinnelige Lægeforening særlig engasjert i legers rett til svangerskapspermisjon.

Da hun senere søkte professorstilling etter Theodor Frölich i 1940 fikk hun avslag med begrunnelsen «… Gjennomgående savner man den kritiske sans, den objektivitet og den kliniske kontroll som må kreves som garanti for holdbarheten av hennes konklusjoner, og som må kreves av en universitetslærer i et klinisk fag.» Årsaken til at hun ble holdt utenfor var først og fremst at hennes interesser og forskningsaktivitet innenfor kvinners reproduktive helse og barnehelse var uønsket av Det medisinske fakultet, og fordi hun var opptatt av kvinnesak (8). I Norge ledet hun den første kommunale helsestasjon for mor og barn og var Barnelegeforeningens første kvinnelige leder (1934-36).

«Krev din rett – krev det umulige» 

På 1930 og – 40 tallet tok barnelege Eva Henriette Gram (1909-1995) initiativ som folkeopplyser og presenterte ulike tema om barnehelse på radio. Gram drev egen privatpraksis som barnelege i Oslo allerede fra 1954 og helt til 1975, da en ny tid var i emning. 

På 1960 og 70-tallet kom kvinnefrigjøringen inn for alvor. «Krev din rett, krev det umulige» var ropene fra Parisstudentene i 1968. 70-tallet kom med krav om selvbestemt abort og kvinners rett til utdanning, meningsfullt arbeid og barnehageplass. Samfunnet skulle revolusjoneres nedenfra gjennom kritikk, debatt og spektakulære demonstrasjoner. I det radikale 10-året var kvinneandelen blant medisinerstudenter 20%. Nå skulle det gjennomføres såkalt «moderat kjønnskvotering» ved opptak. Der søknadspoengene var like skulle kjønnet som var i mindretall tilstrebes 40% av opptakskvoten.

Universitetet pådriver for likestilling 

Etter hvert ble også kvinnelige barneleger ansatt i høyere universitetsstillinger. Som prorektor ved Norges teknisk-­naturvitenskapelige universitet (NTNU) markerte barnelege og professor i onkologi Rigmor Austgulen (1949-2018) seg som en sterk pådriver for å bedre likestillingen innen teknologiske fag. En rekke viktige likestillingsprosjekter ble gjennomført, mange av dem senere modeller for likestillingsarbeidet også ved andre utdanningsinstitusjoner. For dette arbeidet ble hun tildelt likestillingsprisen i 2002. Hun bidro også sterkt til å øke rekrutteringen av medisinere til forskning ved å etablere forskerlinjen som en del av medisiner­utdanningen.

Ann Mari Brubakk ble første kvinnelige professor i pediatri i 2001. Senere har flere kvinnelige barneleger blitt ansatt i professorater.  I dag er det flere kvinnelige pediatere i ledende akademiske stillinger ved Universitetene både i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Veien videre 

Legeyrket byr på faglig utvikling, men er gått inn i en tid med mindre autonomi. Det påvirker også rekrutteringen til pediatri­faget (9). Kvinnelige barneleger har ikke alltid mot til å se utfordringene de har. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at kvinner, på lik linje med alle andre, har en arbeids­hverdag som er forsvarlig. Høy arbeidsbelastning og balanse mot familieliv er utfordringene som må tas på alvor.

Økende kvinneandel i medisinen bidrar muligens til at færre søker seg til vakttunge fag som pediatrien og enkelte subspesialiteter, for eksempel nyfødtmedisin (10). Barnelegeforeningens strategidokument sier ikke noe om hvordan kvinnelige legers behov for tilrettelegging rundt barn og familieliv kan spille inn i utviklingen av pediatrien. Hvordan kan det tilrette­legges for at kvinner kan påta seg vaktbelastende arbeid, vitenskapelig arbeid eller ledelsesoppgaver?

Tidene har endret seg og det må arbeides for at kvinner i ­pediatrien blir likestilt på arbeidsplassen og innpasses for fullt i arbeidslivet. Tiden er inne for at det settes vitenskapelig fokus og at kvinner kan rekrutteres til ledelses- og viten­skapelige stillinger; professorater, instituttledelse og dekanat (11). Ledelsesutdanning for kvinner bør bli et satsingsområde ved institusjonene. Tiltak må skje på individuelt, organisasjons- og strukturelt nivå for å forebygge «burnouts» og styrke kvinners profesjonelle identitet. Det bør satses på veilederrollen og det må arbeides for å skape trivsel, et støttende miljø og forutsigbarhet på arbeidsplassen.

En stor takk til Professor ved Rikshospitalet/ OUS Drude Fugelseth for å dele sin kunnskap, gjennomlesning av manuskript og hennes konstruktive innspill underveis.

Litteratur:

1. Dnlf Legestatistikk 2024 https://www.legeforeningen.no/om-oss/legestatistikk/ [lest 8.4.2025]
2. Arentz-Hansen C. Kvinder med begavelse for lægevirksomhed. Del 1 Frigjøring: side 110. Cappelen Damm 2024
3. Torodd Kvaale (16.6.1993). «Boknyheter (boken Kvinnemedisin)». NTB.
4. Kutzsche S. How Madeleine Brès (1842-1921) paved the way for female paediatricians in France. Acta Paediatr 2024;113(5):858-860. doi: 10.1111/apa.17134. 
5. Khoo EJ, Kutzsche S. How Cicely Williams (1893–1992) accelerated progress in maternal and child health during the 20th century. Acta Paediatr 2024; 113(9):2028-2030. doi: 10.1111/apa.17251. 
6. Overholser B, O’Toole JK, Spector ND.  Stories of early leaders/early days of women in pediatrics In: Spector ND, O’Toole JK, Overholser B (eds). Women in Pediatrics The Past, Present and Future. Springer Switzerland 2022 side 6-7
7. Kutzsche S. The humanitarian legacy of Fe del Mundo (1911-2011) who shaped the modern child healthcare system in the Philippines. Acta Paediatr 2019;108(8):1382-1384. doi: 10.1111/apa.14842. 
8. Walløe L. Kirsten Utheim Toverud (1890-1949) – en foregangskvinne i norsk pediatri 2019. Paidos Tidskr Nor Barnelegeforen; 2:100-102
9. Stadig færre menn tar legeutdanning: – Vi vil ikke bare ha damer Nettavisen https://www.nettavisen.no/nyheter/stadig-farre-menn-tar-legeutdanning-vi-vil-ikke-bare-ha-damer/s/12-95-3424126977 [lest 8.4.2025]
10. Lang A. Rekruttere og beholde leger i barnemedisin – dagens utfordringsbilde. Overlegen 2022;4:51
11. ibid; Women in pediatrics side 123