Kirsten Utheim Toverud var Barnelegeforeningens første kvinnelige leder (1934-36). Hun var også en internasjonalt anerkjent forsker, dyktig kliniker og sentral for etableringen av helsestasjonsvirksomheten i Norge. Hun burde blitt Norges første kvinnelige professor i medisin, men ble aktivt motarbeidet av mannlige kolleger ved Det medisinske fakultetet i Oslo, og grovt forbigått ved ansettelse.
Av Lars Walløe, professor emeritus i fysiologi ved UiO
Kirsten Utheim Toverud cirka 1920. Alle bildene i artikkelen er private og velvillig utlånt for gjengivelse i Paidos av Kirstens barnebarn Kari Toverud (medisinsk illustratør, ja – hvis du lurte.)
Kirsten Utheim ble født i 1890, tok medisinsk embets-eksamen i 1916 og begynte straks sin spesialistutdannelse som barne-lege på Ullevål sykehus og ved Rikshospitalet. I 1919 dro hun til USA der hun studerte og praktiserte ved universitetsklinikker i New York, Boston, Baltimore og St. Louis. Ved sykehusavdelingene var hun i fullt klinisk arbeid som underordnet barnelege samtidig som hun arbeidet med forskningsoppgaver. Hun studerte særlig betydningen av riktig ernæring for normal utvikling av spebarn. I USA traff hun den norske tannlegen Guttorm Toverud som hun giftet seg med i 1922. Han ble senere professor i barnetannpleie (den første i verden) ved Tannlegehøyskolen i Oslo. I 1923 kom Kirsten Utheim-Toverud (som hun kalte seg i engelskspråklige publikasjoner) tilbake til Norge med en ferdig doktor-avhandling: «Advanced chronic nutritional disturbances in infancy». Arbeidet vakte stor oppmerksomhet internasjonalt. Det viste hvordan riktig kosthold for en gravid kvinne og for det nyfødte barnet er viktig for barnets motstandskraft mot sykdommer og generell helse senere i barneårene.
Reservelege og forsker
Kirsten Utheim Toverud ble ansatt som reservelege ved Rikshospitalets barneavdeling i 1923. I tillegg til de tradisjonelle barnesykdommene med meslinger som den alvorligste, var sykdommene rakitt, skjørbuk, tuberkulose og diabetes alvorlige for barn. Utheim Toverud arbeidet klinisk med alle disse og publiserte viktige vitenskapelige resultater. I perioden 1923-27 behandlet hun 47 sukkersyke barn med insulin på Rikshospitalet (Best og Banting oppdaget insulinet i 1921). Mange døde på tross av behandlingen. Kirsten Utheim Toverud skjønte at barna måtte overvåkes hele døgnet inntil de var så store at de selv kjente symptomene på for høyt eller lavt blodsukker. I 1935 fikk hun opprettet «Det norske hjem for sukkersyke barn» der hun hadde det medisinske ansvaret. Der behandlet hun 44 barn i løpet av 3 år. Ingen døde.
I tillegg til de kliniske oppgavene som barnelege fortsatte Kirsten Utheim Toverud sine undersøkelser over fosfor, kalsium og D- og C-vitaminers betydning for barns helse-tilstand, og overtok etter hvert ledelsen av forskningsgruppen til professor Frølich. Studiene ble etter hvert utvidet til også å omfatte gravide og ammende kvinners kost. I 1925 fikk hun Norske Kvinners Sanitetsforening til å åpne en veiledningsstasjon for gravide og i 1939 Oslo kommune til å åpne Sagene helsestasjon.
Kirsten Utheim Toverud var en internasjonalt anerkjent forsker på spedbarnsernæring, og en viktig pådriver for å opprette et system for svangerskaps- og barnekontroller i Norge. Bildet er fra Sagene helsestasjon som hun fikk Oslo kommune til å åpne i 1939.
Mistet jobben på grunn av svangerskap
I 1931 gikk åremålsperioden hennes som reservelege ut. Hun søkte om fornyet ansettelse. Én gangs fornyet ansettelse var den gangen en ren rutinesak for mannlige reserveleger. Professor Frølich støttet søknaden, men den ble avslått av Rikshospitalets ledelse med den begrunnelse at hun var gravid. Kirsten Utheim Toverud var da 40 år gammel, og dette var hennes andre graviditet. Etter 1931 arbeidet hun som privatpraktiserende barnelege, ved veiledningsstasjonen for gravide, ved Sagene helsestasjon, som hun ledet til 1947, som barnelege ved sitt hjem for sukkersyke barn, samtidig fortsatte hun sine kostholdsundersøkelser. I 1930 lot hun seg i tillegg velge som formann i Den Norske Kvinnelige Lægeforening, der hun særlig arbeidet for kvinnelige legers rett til svangerskapspermisjon. Hun ledet Norsk Pediatrisk Selskap i 1934-36, og var blant annet initiativtaker og pådriver for at foreningen engasjerte seg i arbeid med å få opprettet et nasjonalt system for svangerskaps- og barnekontroller (1). I 1939 ble hun ansatt som dosent i fysiologi ved Tannlege-høyskolen.
Fikk ikke professorat – fordi hun var kvinne
Professoratet i pediatri ved Det medisinske fakultet i Oslo ble lyst ledig i 1940 etter at professor Frølich hadde gått for aldersgrensen. Stillingen var kombinert med overlege-stillingen ved barneavdelingen ved Rikshospitalet. Det var tre søkere: Kirsten Utheim Toverud, Leif Salomonsen og Alfred Sundal. De to siste hadde medisinsk doktorgrad, men lite andre vitenskapelige publikasjoner. Kirsten Utheim Toverud hadde et stort antall vitenskapelige publikasjoner som var internasjonalt anerkjent, særlig i USA. I tillegg hadde hun omfattende klinisk bakgrunn som barnelege, både fra USA og Norge, men hadde ikke vært ansatt i en sykehuslegestilling i Norge de siste 10 årene.
Min vurdering av det som foreligger av skriftlig materiale, er at Kirsten Utheim Toverud ble grovt forbigått i ansettelses-prosessen, og at dette må ha vært grundig planlagt allerede før utlysningen. Professor i fødselshjelp Kristian Brandt var en dominerende skikkelse innenfor Det medisinske fakultet fra han ble ansatt i 1906 til han døde i 1932. Han kan karakteriseres som en fanatisk motstander av kvinnelige leger, og skal ha uttalt at han «ikke ville tåle kvinnelige leger ansatt ved sine avdelinger». Det er rimelig å anta at han var en viktig person bak at Rikshospitalet nektet å fornye ansettelsen av Kirsten Utheim Toverud som reservelege i 1931. Mange av Brandts kolleger hadde tilsvarende synspunkter på kvinnelige leger. Det er ikke usannsynlig at de innså allerede i 1931 at det ville bli vanskelig å nekte Kirsten Utheim Toverud professor-atet når Frølich skulle tre til side dersom hun fikk fortsette som reservelege i fire år til.
Legeteam på Rikshospitalet anno 1924
Hva er holdepunktene for at forbigåelsen var planlagt?
1) Professorstillingen ble først utlyst et år etter at Theodor -Frølich hadde gått av som professor og dekanus. Theodor Frølich var gjennom flere år Kirsten Utheim Toveruds mentor og medarbeider. 2) Fakultetet oppnevnte en bedømmelses-komite på fem medlemmer, to mer enn vanlig ved professoransettelser. Tre av medlemmene var professorer i København, Stockholm og Gøteborg. 3) Innstillingen fra de sakkyndige (2) er et meget omfattende dokument på 174 trykte sider, mer enn ti ganger lenger enn vanlig på den tiden. Store deler av dokumentet består av nedvurdering av Kirsten Utheim Toveruds forskningsresultater. Jeg siterer to typiske uttalelser fra de sakkyndige: «Gjennomgående savner man den kritiske sans, den objektivitet og den kliniske kontroll som må kreves som garanti for holdbarheten av hennes konklusjoner, og som må kreves av en universitetslærer i et klinisk fag.» «Mitt inntrykk av disse vitamin C arbeider er at de er mer preget av «social welfare begeistring» enn av inntrengende vitenskapelig pedantisk tenkning.» Når jeg derimot leser hennes epidemiologiske og kliniske artikler i dag, blir jeg slått av hvor godt hun argumenterer for sitt syn. Leif Salomonsens få artikler blir i kontrast fremhevet som grundige og meget betydningsfulle. Han ble innstilt som nummer en, og ansatt i 1942. Kirsten Utheim Toverud ble innstilt som nummer to.
Hvorfor?
Hva kan grunnen være til at noen oppfattet det som viktig å holde Kirsten Utheim Toverud utenfor professorstillingen? Jeg kan tenke meg fire mulige grunner:
Var hun en umulig person som ikke var egnet til å lede en klinisk avdeling eller lede undervisningen av medisinske studenter?
Var hennes interesser og forskningsaktivitet innenfor et felt som var uønsket av Det medisinske fakultet (kvinners reproduktive helse, barns helse)?
Var det fordi hun var gift?
Var det fordi hun var en kvinne som var opptatt av kvinnesak?
I det materialet som foreligger, finner jeg ingen holdepunkter for 1) eller 3), men sterke holdepunkter for 2) og 4).
Kirsten Utheim Toverud var svært skuffet over resultatet og klaget til Kirke- og undervisningsdepartementet. Departementet ga henne medhold, men siden departementet på den tiden hadde en NS ledelse (statsråd Ragnar Skancke), ble hun anbefalt av venner å trekke klagen og ikke ta imot tilbudet om stillingen. Hun fulgte rådet.
Død i ung alder
Etter krigen ble Kirsten Utheim Toverud bedt av National Academy of Science i USA om å lede en utredning om -betydningen av ernæring for barns helse. Hun dro til USA i 1948 og begynte arbeidet. Etter hjemkomsten til Norge fikk hun en kreftdiagnose. Året etter dro hun igjen til USA med mann og sine to nesten voksne barn, og fullførte arbeidet med en rapport (2) som i årene etter viste seg å bli svært innflytelses-rik. Hun døde i USA like etter at arbeidet var avsluttet, men før det var trykket.
Referanser:
1) Arbeidet ledet frem til «Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn» som kom først i 1974. Se Paidos 1-19, s. 15.
2) S. 26-200, Universitetets årsberetning for studieåret 1942-1943, A.W. Brøggers boktrykkeri, Oslo 1950
3) Kirsten Utheim Toverud: Maternal Nutrition in Relation to Health of Mother and Child, Bulletin #123, National Research Council of the National Academy of Sciences , Washington DC, 1950, 180 pp
