En praktisk modell
Barn skal ikke utsettes for straffbare handlinger. Men de skjer – og vi har fortsatt vakt. I en ideell verden er det rutinerte etterforskere ved Barnehusene som skal sikre at barnets fortelling kommer frem – og at potensielt fatale fallgruver unngås. Ledende spørsmål, utilsiktet planting av informasjon eller minner og bekreftelsessøkende spørsmålsstil er eksempler på slike. I jusen kalles de «justisfeil». Asbjørn Rachlew har doktorgrad i nettopp dem – og har skrevet bok om det å gjennomføre den profesjonelle samtalen. Han forstår at også barneleger har behov for en metodisk tilnærming til det å innhente informasjon fra barn.
«Det er forsket ganske mye på dette. Prinsippene og kunnskapen som ligger til grunn for hvordan vi gjennomfører et profesjonelt intervju er etter hvert blitt satt opp i en praktisk modell».
De færreste Barnehusene er døgnåpne. Det er imidlertid barneavdelingene. I blant er det en nervøs vakthavende barnelege som fører den første samtalen – med ansvaret det innebærer. Barn kan være lette å lede, og etablering av sannheter, falske minner og forståelser kan fort skje dersom man ikke er varsom. Rachlew har selv erfart hvordan en metodisk tilnærming kan forebygge alvorlige feil med risiko for rettssikkerheten, og hvordan mangel på en metodisk og kunnskapsfundert tilnærming kan utløse det motsatte. Han har gransket flere av de største justisskandalene i norsk kriminalhistorie – også der avhør av barn har vært sentralt.
Bekreftelsesfellen
Egentlig var det drapsetterforsker han var. Time etter time øvde han på det han trodde og fikk beskjed om at var veien til målet om å bli best – nemlig erfaring.
«Vi spurte jo de som hadde vært lengst på avdelingen og fikk råd, ikke sant – for å bli god, så må du gjennomføre masse avhør! Det var jo litt sånn det var; den mest erfarne var ansett som den beste.»
Det er ikke alltid lett å forholde seg til eksperten.
«Hvis den retorikken ikke møter noen motstand, i form av forskning og kunnskapsfunderte metoder, øker risikoen for beslutningsfeil. I dag forstår vi viktigheten av å gå metodisk til verks, i stedet for å gå inn i intervjuet og lete etter informasjon som bekrefter hypotesen vår.»
Parallellene til legeyrket er slående. Også undertegnede gikk dedikert inn i de første anamneseopptakene med en tillært, godt gjødslet innstilling om at hvis man bare øvde nok, så ville man bli god til slutt. På legestudiet handlet det om kroppsspråk, impliserte følelser og å avsløre vikarierende symptomer på livskriser. I politiet var det tilståelsen som skulle innhentes.
«Vi brukte jo metoder den gangen som senere ble kraftig kritisert. Idet vi gikk inn i avhørsrommet var det sannheten som skulle frem, men vi hadde ofte en mening på forhånd om hva den var».
Vi har vel alle vært der. Henvisningen virker krystallklar på papiret. Mer eller mindre ubevisst, eller som tillært effektivitetsmiddel i en hektisk legehverdag, serverer vi halvlukkede spørsmål for å hekte den mistenkte ICD-koden og avsi diagnosen. Rachlew advarer mot å gå i bekreftelsesfellen.
«Det gamle Sherlock Holmes-spørsmålet Hva kan dette bety? er et godt utgangspunkt – men det er ikke nok! Du må også spørre deg hva annet kan det bety?»
Asbjørn Rachlew
Han presiserer viktigheten av å være bevisst på en hypotesetestende tankegang – og å ha en metode for å sikre den. Det å teste ut og utfordre en hypotese er en ekstremt viktig komponent i et intervju der hensikten er å få frem informasjon.
«Når det har gått galt, for eksempel i saker med uriktige domfellelser, er det ofte bekreftelsesfellen som er den underliggende årsaken. Disse ubevisste, kognitive forenklingsstrategiene er mye sterkere enn vi aner!»
Kunnskapen om intervju- og avhørsteknikk ble i økende grad forskningsbasert utover 1990- og 2000-tallet. Fra å være et rent erfaringsbasert fag ble metoder gransket kritisk og utfordret på vitenskapelig grunnlag. Først i England, så i Norge. Medvirkende var flere tragiske eksempler på justisfeil, noen av dem aktualisert i media også i nyere tid.
«Etter hvert som vi forstod at det var der det gikk galt i etterforskningen ble kunnskap fra beslutningspsykologi viktig. Vi forstod at de ubevisste bekreftelsesfellene ledet oss inn i et tankesett der vi starter å lete etter informasjon som bekrefter den opprinnelige mistanken vår, eller en formening om hva som har skjedd – da er det veldig lett å finne akkurat den informasjonen og samtidig overse eller bortforklare informasjon som ikke passet inn.»
Å skape tillit
Med en vitenskapelig fundamentert modell fulgte også en mer metodisk tilnærming til selve samtalesituasjonen. For politiets del innebar det også en mer human måte å snakke med den pågrepne på. Fra en bekreftelsessøkende, til tider autoritær innstilling, fokuserte man i større grad på å etablere kontakt gjennom etablering av profesjonell tillit.
«Tidligere var kontaktetableringen mer preget av individuelle stiler. Hver og en hadde sin teknikk, og de kunne inneholde alt fra manipulative teknikker der man fremstilte seg som vedkommendes beste venn, til andre personlige metoder. Men det er fullt mulig å etablere profesjonell tillit uten å manipulere situasjonen!»
Det å møte et menneske på en human og respektfull måte er ikke ensbetydende med en uformell, vennskapelig samtale. Det er fortsatt et profesjonelt intervju. Kunnskapen viste seg å være overførbar til flere andre profesjoner. Medisinen er en av de mest nærliggende.
«Med noen relativt enkle grep øker man sannsynligheten for at vedkommende får tillit og en reell opplevelse av å bli tatt på alvor. Ved å poengtere innledningsvis i samtalen hvem man er, hva som skal skje og på hvilken måte samtalen skal foregå oppstår trygghet. Det skaper forutsigbarhet og stimulerer kommunikasjonen for resten av samtalen.»
Informasjon og tillit er særlig viktig i samtaler der maktforholdet er ujevnt. Barnelegekonsultasjonen har noen særegne maktforskyvninger. Legen er voksen, ekspert, og barnet har i de fleste tilfeller ikke kontroll over situasjonen. Barnet er som regel tatt med til oss. Få situasjoner skaper et maktforhold der asymmetrien er så stor. Rachlew presiserer viktigheten av å redusere asymmetrien.
«I gamle dager kunne vi bygge på den, for opprettholde autoritet og befeste vår egen posisjon. Det virket jo bare fullstendig mot sin hensikt. Ved asymmetriske forhold er behovet for informasjon enda viktigere. Invester i den innledende kontaktetableringen!»
Gjør det enkelt!
Sammen med Geir-Egil Løchen og journalist Svein Tore Bergestuen er Rachlew forfatter av boken «Den profesjonelle samtalen». I tillegg til vitne- og beslutningspsykologi tar boken utgangspunkt i kommunikasjonsteori, og setter opp en praktisk orientert modell for alle som gjennomfører profesjonelle samtaler, uavhengig av profesjon. Han viktigste råd er å holde det enkelt.
«Klarer du å etablere en profesjonell tillit, lytte til barnet og gi noen gode introduksjoner til en fri forklaring – da har du gjennomført et profesjonelt intervju. De beste spørsmålene er egentlig ikke spørsmål, men oppfordringer til å fortelle”.
Han erkjenner at det ikke alltid er enkelt.
«Noen ganger må vi stille hensiktsmessig lukkede spørsmål. Det kan være oppklarende eller bekreftende spørsmål for å forsikre at man har forstått riktig. Det kan være nyttig å ta opp igjen nøkkelord, gjenta siste setning: «Det gjorde vondt sa du: Fortell mer om det». Slik viser en interesse, noe som stimulerer barn til å fortelle mer om tema de selv har bragt inn i samtalen. Problemet er jo nettopp at hvis vi ikke stiller spørsmål overhodet kan det være like skjebnesvangert for barnets rettssikkerhet.»
Det går likevel et vesentlig skille mellom lukket og ledende spørsmål.
«Ledende spørsmål kan være fatalt. Vedkommende kan begynne å rote med sitt eget minne, eller man kan havne inn i en historie som ikke var sann. Justisfeilen kan forplante seg.»
En treningssak
Flere vil være enige i at kommunikasjon er blant det vanskeligste vi gjør som leger. Kommunikasjon med barn er intet unntak. Når det i tillegg er snakk om potensielle konsekvenser for rettsikkerheten og bevisførselen i en straffesak blir kravene til objektiv og korrekt informasjonssikring forsterket. «Boken vi har skrevet prøver å tilby et profesjonelt rammeverk. Men det fungerer jo ikke sånn at vi etter å ha lest en bok eller hørt et foredrag bare kan bestemme oss for at greit, på mandag skal jeg bare stille åpne spørsmål. Det blir omtrent som å si at på mandag skal jeg bli en god fotballspiller! Det fungerer jo ikke sånn. Det er en ferdighet som må trenes opp.»
Han tror det er lurt å trene systematisk i kollegiet, og å bevisstgjøre hverandre i metodikken. En metodisk tilnærming på papiret er ikke nok – det kreves også et system for å sikre at den følges. I politiet har de hatt nytte av strukturert trening med tilbakemelding på videoopptak.
«Det har åpnet en ny verden i både dette med å gi tilbakemeldinger – og dette med å se seg selv. Det handler om å trene så mye som mulig, på oppfordringer og åpne spørsmål. Men enkelt er det ikke!»
Avslutningsvis trekker han frem en annen arena for regelmessig kommunikasjonstrening. Han tror venner og familie i de fleste tilfeller vil sette pris på enda mer åpen og lyttende kommunikasjon, og ser ikke bort fra at flere vil ha glede av å fungere som «treningsmateriale.»
«De blir jo sjelden feil å møte kone og barn med åpne spørsmål – og ikke minst å lytte!».
Parallellen trekkes med glimt i øyet. «Akkurat her er det lov å ta med jobben hjem, forteller jeg mine kolleger!»
