Om forståelse og handlekraft i møte med barn utsatt for vold og overgrep.
Av: Bente Brannsether-Ellingsen, Stavanger
Hvis klær kunne fortelle
Forfattere: Siri Søftestad og Øivind Aschjem
Utgiver: Universitetsforlaget
Antall sider: 132
ISBN: 978-82-15-02673-2
Utgivelsesår: 2016
Forfatterne er initiativtakere til oppropet «Reddesmå.no», et nettverk av fagfolk, politikere og privatpersoner som arbeider for en intensivert innsats i arbeidet mot barneovergrep. Denne boka er en oppfølger av to utstillinger; «Hvis klær kunne fortelle» 1 og 2, som har vært vist over store deler av Norge siden 2010. Utstillingene viser klær og gjenstander tilhørende barn som har vært utsatt for overgrep. Til hvert plagg eller gjenstand er det knyttet en historie som forteller om barnet og overgrepet – formulert som tanker, stemninger eller direkte handlinger, observert og beskrevet gjennom klesplagget eller gjenstanden.
To av kapitlene i boka er viet bilder av utstillingene og tilhørende historier. Mellom disse kapitlene kommer «Den lange reisen» – et portrett av en overlever, hvor man får følge Marius historie som barn i et hjem preget av omsorgsvikt og mishandling, via barneverntjeneste og psykiatrisk helsetjeneste inn i et voksenliv, hvor han formidler sin historie til andre. Disse tre kapitlene er de som i første rekke vekker leserens følelser gjennom stemninger og dels sterke skildringer. Noen kan kanskje tenke at de små fortellingene er trukket langt- man kan jo ikke vite at det var akkurat slik, men forfatterne er ærlige på at utstillingen forteller om hvordan det kan være å være barn i en slik situasjon. Hensikten er åpenhet rundt temaet, og å vise at det er den massive fortielsen, som er det største hinderet for at vi kommer problemet til livs. Så lenge vi ikke snakker om det, vil barneovergrep leve videre, kanskje sogar i vårt nabohus, uten at vi makter å se det og gjøre noe med det. Når «en overlever» som Marius bidrar med sin historie er dette et særdeles viktig bidrag til åpenhet, men også til å fjerne skyldfølelsen og den pålagte tausheten som mange offer for overgrep bærer med seg.
Boka starter med en kort kunnskapsoversikt; omfangstall, definisjoner, konsekvenser av barnemishandling og barns -rettigheter i vårt samfunn. Etter historiene kommer to kapitler som omhandler lederens møte med barn. Det første av disse kapitlene formidler at dette nettopp ikke er usynlige barn – de er synlige – og de er på jakt etter personer de kan betro seg til og finne trygghet hos. Spørsmålet blir om vi er våkne nok til å fange opp dette, og om vi gir disse barna nok tid til at de klarer å bli enda tydeligere for oss. Her forklares en del av de vanskene barna har med å betro seg, men også hvordan mottakers kunnskapsnivå og sensitivitet kan være avgjørende for at barna klarer å gå videre med sin historie. I kapitlet som følger, kommer en gjennomgang av redskapene man har i arbeidet med slike barn, våre reaksjons-mønstre, og strategier for å styrke faglig trygghet. Helt til slutt i boka kommer forslag til hvordan man kan bruke utstillingene eller boka som et grunnlag for videre arbeid med temaet på arbeidsplassen, i personalgrupper, i skolen for elever eller studenter, og med en liste over litteratur og filmer som tar opp temaet ytterligere.
Boka er bygget opp på en fin måte med noe bakgrunns-informasjon, tankevekkende historier ledsaget av visuelle elementer, men også praktisk faktakunnskap formidlet på en lettlest måte. Dette er en bok som jeg anbefaler alle pediatere å lese, enten man er ny i faget eller har jobbet en stund.
Jeg har arbeidet noen år med Barnehusarbeid, og jeg har sett at svært mange av de barna jeg møter i den sammenheng har vært innom Barneklinikken mange ganger – gjerne helt fra spedbarnsalder. Det kan være historier om spisevansker, om pustevansker, historier om vondt i magen, hodepine, søvnvansker, eksessiv skriking, atferdsvansker. Vi møter trolig flere av disse barna ukentlig, – hvordan kan vi våge ikke å tilegne oss mer kunnskap og årvåkenhet, vi som er garantert å møte dem.
Les iallfall denne boka, det er min oppfordring!
