Hun er best kjent som den man ringer til når nyremedisinske spørsmål dukker opp på norske barneavdelinger. Professor og overlege Anna Bjerre har hatt fagansvar for barnenefrologien i Norge i flere assistentlegegenerasjoner. Med et sjeldent omsorgsfullt engasjement har hun tatt ansvar for noen av de mest kompliserte pasientene ved Barneklinikken på Rikshospitalet - og for utdanningen til minst like mange unge leger. Det siste tiåret har engasjementet også handlet om hva slags planet de skal vokse opp på.

Tekst: Katrine Engen

– Du vokser jo opp med en måte å leve på! Kultur betyr mye for hvordan man tenker rundt miljøet og hvordan man tar vare på det.

Hun har mer enn nok grunnlag for å uttale seg. Få kollegaer kan skilte med oppvekst på tre kontinent og barndomsår fra Egypt til Argentina. Anna Bjerre vokste opp som datter av en sjømannsprest. Barne- og ungdomsårene ble tilbrakt blant annet i Antwerpen, Alexandria og Buenos Aires. Det var som tenåring i Argentina at en gryende miljøbevissthet våknet. Gymnaseleven hadde skrivebord ved vinduet, og kunne skrive bokstaver i svevestøvet som la seg på ruta.

– Familien bodde midt i byen, i nærheten av havnen. Svevestøv og forurensning gjorde at alt av overflater ble helt svart. Det vekket noe i meg.

Det var minimal avfallshåndtering i byen, og en helt annen kultur for det å kaste søppel. Det samme kjente hun igjen fra barneårene i Egypt.

– Søppelet fløt overalt. Det var en grunnleggende ukultur, der man bare kastet fra seg det man ville bli kvitt der man stod. Skulle man kaste noe åpnet man bare vinduet, og i gatene fantes det store søppelfyllinger.

Likevel var det ikke oppvåkningen til noen rebelsk klimaaktivist. Anna Bjerre har aldri vært opprørsk. Til tross for sekstiåttergenerasjonens politiske oppvåkning og aktivisme var hun ikke politisk engasjert i den forstand og slett ikke i nærheten av noen miljøaksjonist med lenker og megafon. Miljøengasjementet våknet gradvis, på sett og hvis som en forlengelse av valg som kom helt naturlig. Livsstilen under Flower Power-tiden gjorde at både hun og de fleste andre studenter på 1970-tallet levde nokså i takt med miljøet likevel. Fenomenet shopping var foreløpig ikke internalisert i befolkningen. Det å reparere, bruke om igjen, arve og kjøpe brukt va

r en automatisert handling for de fleste, heller enn et bevisst valg.

Vi må bevare naturen. Det handler også om vår troverdighet som leger.

– Vi levde miljøvennlig i forhold til i dag. Vi hadde dårlig økonomi generelt og kjøpte ikke ting. Shopping var ikke en aktuell aktivitet, for å si det sånn! Jeg har alltid vært sparsommelig, og du vokser jo opp med en måte å leve på.

For Anna tok miljøengasjementet en mer bevisst og konkret retning for 10 år siden under en kongressreise til Kina. Innflygningen var et deja vu til tenårene i Argentina. Smogen lå som et teppe over byen. Hun syntes det var skremmende.

– Det var rett og slett urovekkende å oppleve hvor langt forurensningen var gått. Fastboende utlendinger tok med mat fra hjemlandet når det hadde vært på reise. De våget ikke å gi sine egne barn maten som var produsert lokalt under den forurensningen som var der. Lokalsamfunnet var hardt rammet.

Om ikke det var en oppvåkning var det i hvert fall en bevisstgjøring. Fra en relativt internalisert miljøvennlig livsstil oppstod et mer aktivt engasjement og en godt voksen, om enn nokså lavmælt, miljøaktivist. Anna er aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon, og i de siste årene også Legenes klimaaksjon. Begge organisasjoner er opptatt av hva slags planet vi etterlater til den kommende reaksjonen. Familien er alle involvert i engasjementet, om enn deltakende i variabel grad. Noen av dem synes kanskje det kan bli litt mye. Barnebarnet har imidlertid konstatert for lenge siden at mormor «ikke liker plastikk». Hun har flere råd til dagliglivet.

– Jeg er absolutt ikke militant, men alle kan gjøre noe! Vi sitter jo alle i glasshus egentlig. Det handler om de daglige valgene som i sum utgjør hva slags livsstil vi velger. Det å kjøpe mindre klær, reparere og bruke ting lengre og å bruke mindre vann er alle resultat av de små, daglige valgene. Jeg prøver å resirkulere det jeg kan og prøver å påvirke der jeg kan. Vi påvirker hverandre i handling og i hvordan vi tenker. Man skal være ganske dum for å skjønne at ikke ting skjer!

Legenes klimaaksjon har rettet fokus på hva helsevesenet kan gjøre som aktør i klimakampen. For Anna er miljøengasjementet mer enn en personlig sak. Klimaendringene angår også leger i egenskap av å være leger. Hun ser en naturlig forlengelse også inn i pasientbehandlingen – ikke bare for miljøets del, men også som kloke livsstilsvalg. En miljøvennlig livsstil er vel forenlig med en sunn livsstil, både for folkehelsen og for nyrepasienter.

– Mange av rådene vi gir er miljøbevisste tiltak. Sunt kosthold og fysisk aktivitet, kortreist mat og et hovedsakelig plantebasert kosthold er gunstig for alle, uansett hvilken grunnsykdom man måtte ha. I motsetning til hva man kanskje tidligere har trodd kan et vegetarisk kosthold være sunt, også for nyresyke. Plantebasert kosthold med et høyt innhold av kalium virker kanskje ulogisk ved nyresykdommer, men kalium er også positivt for karene.

– Vi stilles ovenfor nye utfordringer, nye sykdomstilstander og sammenhenger. Parasittinfeksjoner endrer utbredelsesområder med klimaendringene. Konsekvensene av flom, tørke og så videre endrer også sykdomsbildet. De helsemessige miljøkonsekvensene kommer til å gjøre vår måte å jobbe på annerledes.

Hun er klar på at vi alle er ansvarlige for de endringene som skjer og de valgene vi velger å ta i møte med dem. For henne griper ansvarligheten også over i legegjerningen.

– Vi må bevare naturen. Det handler også om vår troverdighet som leger.