Elisabeth Helland Larsen er sykehusklovn, barnebokforfatter og mamma. Paidos utfordret henne til å skrive en tekst til oss barneleger om humor i pediatrien. Den endte med å handle like mye om tillit. Hva kan en barnelege lære av en klovn?
Tekst: Elisabeth Helland Larsen, sykehusklovn og forfatter • www.allnoses.no Foto: Anders Nilsen og Ida Brekke
Alle utøverne i Sykehusklovnene er profesjonelle scenekunstnere som har spesialisert seg innen faget sykehusklovning. Sykehusklovnenes mål er å mobilisere barn og unges værekraft i møte med helsevesenet. Vi ønsker å skape positive opplevelser sammen med foresatte og ansatte. Klovnene blir brukt mer og mer i tverrfaglig samarbeid på sykehusene og bidrar blant annet til å redusere frykt, og bruk av bedøvelse og tvang i enkle prosedyrer. Vi kan ikke gjøre noe med barnets situasjon, men vi kan gjøre noe med opplevelsen av å være på sykehus. Hver eneste dag ser vi at gode opplevelser kan skape gode ringvirkninger for alle involverte. Etter atten års drift teller vi i dag over tredve sykehusklovner fordelt over hele landet. Ved siden av å videreutvikle vårt eget fag har vi også opparbeidet oss en bred kompetanse innen kommunikasjon med barn og unge som vi gledelig deler med andre.
For man trenger ikke å være verken skuespillerutdannet eller klovn for å skape gode møter mellom mennesker. Det fantastiske er at de aller fleste av oss er født med gode sosiale antenner og en dose kreative evner. Vi har alle en stor verktøykasse med lek, fantasi, humor, musikalitet, undring og poesi inni oss som vi burde tørre å hente frem litt oftere. I møte med barn og unge er det viktig at vi som voksne våger å gi litt av oss selv. Vi mister verken faglighet eller troverdighet ved å vise at også vi er sårbare og villige til å le litt av oss selv når det trengs. Bivirkningene av både humor og lek er utelukkende positive! Med senkede skuldre er det også lettere å hente frem livsgnisten som kan hjelpe til med selvregulering.
For meg trengs det bare ett ord for å beskrive god kommunikasjon; tillit. Et godt møte handler om tillit, enten du har på deg klovnedrakt eller hvit frakk. Tillit får vi om vi bruker de ekstra minuttene det tar ”å tune inn” på de vi skal møte. Tillit vinnes med ærlighet og gjensidig respekt mellom mennesker, uansett størrelse. Små mennesker helt fra babystadiet legger sine liv i våre voksne hender. Dette er allerede tillit på aller høyeste plan. Så er det vårt ansvar som voksne å se hvert enkelt barn og finne broene som skaper trygghet mellom oss.
Kroppsspråk, stemmebruk, øyekontakt, pust, plassering i rommet er alle viktige faktorer i tilnærming og kommunikasjon. Samhandling med de yngste barna handler ofte om undring, musikalitet og fantasi. Tillit kan åpenbare seg gjennom et smil, en high five eller en ball som blir tatt imot av små hender. I møte med eldre barn og ungdom har man muligheten til å dykke ned i all slags kreativitet og oppfinnsomhet og veksle mellom både humor og alvor.
Noen ganger kan tilliten mellom barn og voksne brytes selv om man tror at man handler i beste hensikt. For noen år siden var jeg hos en barnelege som var spesialisert på allergi sammen med min datter på fem. Han fortalte pedagogisk hva han skulle gjøre i forkant av alt han utførte og hun kvitterte med å være pliktoppfyllende. Hun gjorde det han ba om fordi han behandlet henne som en likeverdig – inntil den aller siste undersøkelsen. Da sa han bare: ”Kan du gape høyt og stikke tungen frem?” Datteren min gjorde som hun fikk beskjed om og legen fortet seg å stikke tungespatelen ned i halsen på henne uten forvarsel. Femåringen fikk kvelningsfornemmelse og tårene rant nedover kinnene hennes selv om hun fortsatt ikke protesterte høylytt. ”Det var ikke noe godt” utbrøt jeg i sjokk. ”Det var en grunn til at jeg gjorde dette helt til slutt” smilte han.
Jeg tenkte masse på denne episoden i ettertid og hadde lyst til å skrive et brev til denne barnelegen som møter hundrevis av barn hver uke. Hadde han forberedt min datter på den siste ubehagelige undersøkelse, hadde hun knyttet de små nevene sine og forberedt seg hun også. Så kunne vi snakket om det før og etter, og kanskje avsluttet med en positiv opplevelse før vi gikk ut døren. Slike tillitsbrudd kan skape en generell skepsis mot både leger og voksne generelt.
”Vi har ikke tid til å leke eller bruke tiden på tull,” tenker kanskje mange i en presset arbeidssituasjon. Men noe vi alle vet er at når kommunikasjonen ikke fungerer mellom barn og voksne kan en prosedyre ta evigheter å gjennomføre. Et besøk på sykehus skal ikke ha samme effekt som et besøk på sirkus, men oppnår man gode førstemøter kan man legge solide grunnsteiner i en kontakt som skal vare livet ut.
Etter å ha jobbet med barn og unge i unntakstilstand på sykehus, i flyktningeleirer og på asylmottak i 25 år har jeg hatt et behov for å skape noe konkret ut av alle møtene som forsvinner i nuet. Resultatet ble de tre billedbøker: ”Jeg er Døden”, ”Jeg er Livet” og ”Jeg er Klovnen”. Ambisjonen med bøkene var å virvle opp store temaer slik at vi kan tilnærme oss både livet, døden og klovnen (som et symbol på mennesket) på en ærlig, varm og leken måte. Dette er også tre av hovedingrediensene i sykehusklovnenes tilnærming til mennesker: Ærlighet, varme og lekenhet. Kanskje kan vi som går litt på kryss og tvers i korridorene inspirere andre som jobber med mennesker til å leke litt mer og tørre å bruke humor på jobben! Som vår ungdomsambassadør Max uttalte da han var syk: ”Plutselig kan alle trenge en klovn!” Vi i Sykehusklovnene blir i alle fall inspirerte av alle de flotte og dyktige menneskene som jobber i norsk helsevesen og er takknemlige for å få være med å gjøre hverdagen for barn og unge på sykehus litt lettere.
Tre av hovedingrediensene i sykehusklovnenes tilnærming til mennesker er: Ærlighet, varme og lekenhet. Foto: Ida Brekke
