Hilchen Sommerschild regnes som barnepsykiatriens mor i Norge. Hun er også mor til en søskenflokk på fire. Sønnene Harald og Jørgen har et subjektivt utgangspunkt for å skrive historien om Hilchen og barnepsykiatrien. Det er en historie om mestring og tålmodighet. Om å lytte, og om å være god nok. Les og bli klok – og rørt.

Av Harald og Jørgen Sundby. Foto: Torhild Aukan og privat.

Som to personer som har stått professor emeritus i barnepsykiatri Hilchen Sommerschild nær gjennom det aller meste av hennes yrkeskarriere, er vi bedt om å skrive om hennes rolle som faglig pionér. Det synes vi er inspirerende.

Vi som skriver er en nevropsykolog i Tromsø og en fastlege i Trondheim. Dessuten er vi brødre, og har således samme mor: Hilchen. Vi antar at mange da vil tenke på det med eplene og stammen, og da tenker de rett. (Vi er forresten en hel eplekurv. Søstrene våre, Hilchen jr. og Johanne, er henholdsvis lærer og lærebokforfatter, og fødselslege og global samfunnsmedisiner.) Det vi ønsker, er åfortelle noe både om Hilchens faglige vei og den faglige arven hun etterlater, men vi er også glad for denne muligheten til å uttrykke sønners respekt og kjærlighet både for yrkes-Hilchen og hjemme-Hilchen. Hva har vi lært av henne i vår egen yrkesvei?

Lytt til barnet og familien.
De vet hvor skoen trykker.

Hilchen spiller på lur på hytta i Hemsedal.

Kjøkkenbordakademiet

I samarbeidet om denne artikkelen er vi blitt bevisstgjort at vi som fagfolk tenker og handler overraskende likt. Faglig forbrødring. Skulle tro at vi er utdannet ved samme læreanstalt? Og det er vi. Nemlig det evig pågående seminar om helsepolitikk og hjelpekunst rundt kjøkkenbordet hjemme. Det var ikke bare Hilchen som var seminarleder. På andre siden av bordet satt førsteopponent Per Sundby. Vår far, og professor i sosialmedisin. Dobbel dose. Arv og miljø.

Vi vil påstå at mor på 60- og 70-tallet etablerte et eget fag. La oss kalle det ”Hilchenologi”, en pragmatisk og praktisk variant av barnepsykiatri. Hun hentet ideer og teorier fra ulike perspektiv, og var hele veien åpen for åevaluere hva som fungerte. Sammen med pasienter og kolleger. Et av mors faglige credo var: ”Lytt til barnet og familien. De vet hvor skoen trykker”. Det kan høres selvfølgelig ut? I såfall ikke minst takket være Hilchen og de faglig nytenkende og åpne miljøene hun var med åbygge opp i velferdsstatens barne- og ungdomsår. Hennes etterundersøkelse på 60-tallet av barn som hadde vært til utredning ved Barnepsykiatrisk klinikk ved Rikshospitalet på 50-tallet, var unik for sin tid. Brukerne ble ikke bare tall i tabeller, men kom til orde selv med betraktninger både om hva som hadde vært problemet, og hva som hadde hjulpet og ikke hjulpet.

Liv og lære: Hjemme-Hilchen med to barnebarn i sitt favorittelement Bulidalen
båtbyggeri. Hun har alltid lagt til rette for mestring, både på jobb og i familien.

Tålmodighet varer lengst

Mor tydeliggjorde noe alle som jobber med mental helse og bedringsprosesser må innfinne seg med. At ting tar tid. Hun fant at ”gjennomsnittlig lidelsestid for ekte angstlidelse hos barn er rundt 6 år.” Der et av moderne medisins mantra

er ønsket om faglig handlekraft og rask feiloppretting, har Hilchens budskap vært ydmyk handlekraft, samarbeid, men også tålmodighet. Og kjærlighet. Forsøke å få til empatisk innlevelse i de hjelpesøkendes perspektiver, og ut fra dette generere forståelse på et mer overordnet nivå.

Som barnepsykiater maktet mor å integrere naturvitenskapelige, sosiale og dynamiske perspektiv. Det hun kaller eklektisk tilnærming. Ensidig fokus kan gjøre mer skade enn gavn. At ”pasienten er vår læremester” var for Hilchen en ledestjerne i alt klinisk arbeid, såvel som i hennes forskning

Hilchen var god til å formidle. Hun brukte vignetter og kasuistikker. Fortalte historier. For eksempel om “Petter Ekorngutt” (ADHD), “Engstelige Ellen” (angst og depresjon), “Rampete Ronny” (atferdsvansker). Disse barna og flere til kan man også lese om i ”Lærebok i barnepsykiatri” som mor var redaktør for. Mange er de kolleger vi har møtt gjennom de siste 40 årene som har sagt i begeistring: ”Er du sønnen til Hilchen Sommerschild? Vet du, det er ikke mange forelesninger jeg husker fra studietiden, men Hilchen sine… ”

Salutogenese

Mor var tidlig ute med begrepet mestring. Hun skriver utfyllende om sin egen vei til mestring som styrende begrep i boka «Mestring som mulighet» i 1998. En etterundersøkelse av barn på Rikshospitalet på 50-tallet satte henne på sporet. Tross lidelser som små, hadde halvparten av de 144 pasientene blitt friske som voksne. Mange hadde fortsatt symptomer, men bare et fåtall pasientstatus. Hun beveget seg fra patogenese til salutogenese. Hva er det som gjør at mange klarer seg rimelig godt på tross av objektivt sett store vansker? Hilchen skolerte seg i oppvekst-, stress- og katastrofestudier, og ble særlig influert av den israelske professor i medisinsk sosiologi, Aron Antonovsky: «Åleve er å møte alle livets gjenvordigheter. Mestring er åkunne forsøke åforstå situasjonen, ha tro på at det går an åfinne løsninger og finne mening i åforsøke». Mor anvendte dette perspektivet i sitt doktorgradsprosjekt ved Frambu Helsesenter på 80-tallet. Der intervjuet hun foreldre til funksjonshemmede barn, og spurte hvordan familiene fant mening og livslykke tross stor omsorgsbyrde og betydelige hverdagsutfordringer. Arbeidet gjorde hun sammen med medisinsk antropolog Benedicte Ingstad. Samarbeid over faggrenser har alltid vært «Hilchenologi”.

 

Tilknytning

Hilchen var også banebryter for det evolusjons- og samspillsorienterte begrepet tilknytning. Barn har et naturgitt behov og en iboende evne til åknytte seg til sine omsorgsgivere. Vise versa med foreldrene. Tilknytning kan anta mange former, men også bli skadet ved deprivasjon i formative barneår. Her lærte mor av internasjonale pionerer, som John Bowlby og Michael Rutter. Sistnevnte betegnes som barnepsykiatriens far i Storbritannia. Vi har lest mors spennende faglige korrespondanse med Rutter fra 60-årene. Han var også gjest ved kjøkkenbordakademiet. Hun smiler godt når vi leser brevene høyt for henne i dag.

”Godt nok” er Hilchenologisk kjernepensum. Utilstrekkelighetsfølelse er normaltilstanden for gode foreldre.

Artikkelforfatterne Harald og Jørgen Sundby sammen med sin mor,
Hilchen Sommerschild. Bildet er tatt i januar 2020.

Såre sinn, modig poet

Mors vei inn i barnepsykiatrien var påsett og vis smertefull. I oppveksten fikk hun selv krevende utfordringer som satte spor, og gav sterk indre kraft til åvære med åforebygge at barn skulle ha slike vilkår. Du kan lese mer om dette her: https://tidsskriftet.no/2012/10/intervju/marlene-og-mumimamma

Nettopp forebygging er også et Hilchenologisk adelsmerke. Det låunder alt hun tenkte og utviklet, men var på sitt tydeligste i hennes bidrag til fagutvikling på helsestasjonene. Det forebyggende helsearbeid med familier burde også inkludere mentalhygiene, mente mor. Legge til rette for at utsatte familier fikk støtte og redskaper før problemene hos barna utviklet seg. En flerfaglig dugnad mellom helsesøster Olga Storvik, psykolog Birgit Bogen og barnepsykiater Hilchen resulterte blant annet i to boktitler: ”Helsestasjonen i støpeskjeen” og ”Helsestasjonen alltid i støpeskjeen”.

Hilchens egne livserfaringer har også funnet andre formidlingsformer. Hun debuterte som poet som 72-åring med diktsamlingen “Såre sinn”. Vi må medgi at det var mer til tross for enn på grunn av støtte og bifall fra barna at hun gjennomførte dette prosjektet. Da vi stolte var på plateslipp på Blåi 1999, forsto vi at vi hadde vært ignoranter. Den kvelden debuterte mor, 73 år gammel, som rockepoet. Anne Lorentzen gav ut albumet ”Såre sinn”. 88 år gammel ga hun ut diktsamlingen “Gamle sinn” med nye dikt og ordspill fra alderdommens perspektiv.

Per Sundby og Hilchen Sommerschild, seminarlederne ved kjøkkenbordakademiet.

”Good enough”

Inn i denne faglige storfamilien ble vi altså født. I perioder var det litt krevende ågjennomføre egne tilknytningsprosjekter i barndommen, siden mor drev med tilknytning både hjemme og på jobb. Men selve hovedprosjektet hennes er familiebygging. Hvordan hun har greid åbalansere dette mylderet av faglig mot, engasjement og nytenkning, kjøkkenbordseminarene og oppfølging av 4 barn, svigerbarn, barnebarn og barnebarns barn, er en gåte som vi ikke helt har knekt. Men ”godt nok” er et Hilchenologisk kjernepensum. Utilstrekkelighetsfølelse er normaltilstanden for gode foreldre. Hvis barna trives mer enn de mistrives kan man senke skuldrene. “Good enough parenting”.

Såtakk til mor og hjemme-Hilchen for den kjærlige ballasten du gav oss da vi var små, og takk til yrkes-Hilchen for de faglige føringer vi har fått. Vi har nytt godt av begge deler som voksne fagfolk og familiefedre. Du har vært en klok veileder om såvel faglige problemstillinger som personlige utfordringer. Integrasjon av teori og praksis. Kjærlighet. Nåer du blitt veldig gammel og rollene er snudd. Det er ”pay back time”. Vår tur til åvise omsorg og gi hjelp til mestring av aldring og helseutfordringer. Vi vet at det først satt langt inne, men er glade for at du nå tar imot. Rommet på sykehjemmet preges av fred og takknemlighet som går begge veier. Bedre blir det ikke.

 

Evaluering

 

Hvis du er glad i målinger
så kan du måle neser
den er litt lang på svenskene og kort på en kineser

 

Men vil du prøve målinger på gleden i et sinn
så får du ikke gjort det
for du slipper ikke inn

 

Du kan nok komme uten mål
for det kan hjertet tåle
men når du slik har bedt deg inn så kan du ikke måle…

 

(Hilchen Sommerschild: Såre sinn, Oslo 1999)