Enhver tid er en brytningstid og det gjelder absolutt for tiden vi lever i. Det store buzz-ordet det siste året – og det som på nok i størst grad endrer samfunnet nå for tiden – er inntoget av KI (kunstig intelligens) på alle områder. For eksempel var det første som møtte meg da jeg åpnet word for å skrive denne teksten, et tilbud om at Microsoft Copilot kunne gjøre jobben og skrive teksten for meg. Vi har ikke merket så mye til KI i den medisinske hverdagen ennå, men man trenger ikke hete Nostradamus for å skjønne at dette vil endre seg. Det kan bli til det bedre, eller til det verre.

Tekst: Kristoffer Brodwall, Barneavdelingen Haukeland Universitetssjukehus

Siden temaet for denne utgaven av Paidos er «håp», ble jeg bedt om å ha Jørn Hoel og «Har en drøm om et ainna land…» i tankene da jeg skulle skrive denne teksten. Men jeg er redd det blir for passivt å ønskedrømme – vi må nok være mer proaktive. 

Hvem skal sette agendaen? 

Hvis ikke vi leger selv er tidlig ute med å definere hvilken plass KI skal ha i faget vårt, så vil andre gjøre det for oss. Det er viktig for alle leger, men det gjelder kanskje i enda større grad for oss barneleger. For mens alle leger lar seg diktere av politikere og byråkrater så må vi nemlig også forholde oss til en annen gruppe pårørende – foreldrene – som både er resurssterke nok og motiverte nok til å sette agendaen.

Veien til dystopi er brolagt med KI-genererte prosedyrer

Litt forenklet er det to måter KI kan påvirke vår fremtidige arbeidshverdag. Den første er som en beslutningsstøtte. Utviklingene de siste tiårene tilsier at det er denne måten som vil bli dominerende, og veien dit er brolagt med gode prosedyrer. I mine øyne er dette en dystopi, som vi bør gå aktivt inn for å hindre, eller i det minste styre. Hvis ikke risikerer vi å bli brikker i et mer og mer dehumanisert system.

Fra legekunst til kunstig lege 

For omkring 25 år siden hørte jeg om et doktorgradsarbeid som skulle definere hva som ligger i begrepet legekunst. Det vekket debatt i min omgangskrets. Mens noen mente at dette var et spennende arbeid kalte andre det for meningsløst og sa at legens vurderinger alltid skulle være forskningsbaserte og objektive, uten plass for skjønnsmessige hensyn. Denne holdningen har blitt den enerådende. Det er mange år siden jeg har hørt særlig snakk om ordet legekunst. Og det er ikke bare ordet som har forsvunnet – det er også måten å tenke på. 

Pediatriveilederne er fantastisk gode verktøy. Som alle andre barneleger er jeg en flittig bruker av dem, og veilederne er noe vi som fagmiljø kan være – og er – stolte av. Men hvis vi ikke finner en form for motvekt kan disse veilederne – supplert av haugevis med prosedyrer i lokale og regionale elektroniske kvalitetshåndbøker – bli den spaden som vi graver vår egen grav med. Logikken bak hvordan en prosedyre skrives, og leses, er nemlig veldig enkel å kopiere for et KI-program.

Sannsynligvis vil man allerede i dag kunne genere en ganske god prosedyre med ChatGPT. Fortsatt er ikke disse KI-verktøyene pålitelige nok til at man kan stole blindt på en slik KI-generert prosedyre, men det er nok bare spørsmål om tid før de blir det. Det er minst like enkelt for en KI-tjeneste å slå opp på riktig sted i en eksisterende prosedyre, hvis den blir matet med pasientens symptomer og funn. Da kan KI-tjenesten forteller oss både diagnose og tiltak. 

Beslutningsstøtte eller beslutningstaker? 

En slik KI-basert beslutningsstøtte kan fort bli en KI-basert beslutningstaker. For hvilken sykepleier, pasient eller forelder vil høre på det legen sier, hvis et KI-systemet sier noe annet? Og hva trenger vi da egentlig legen til? Kun til én ting: Å administrere de oppgavene som prosedyren sier at skal gjøres. Dette vil kunne gjelde for alle typer leger – allmennleger har antagelig allerede begynt å kjenne på det – men vi barneleger er særlig utsatt. Mens syke folk ofte er for svekkede til å bruke slike verktøy selv, vil nemlig våre pasienter ledsages av foreldre som i de fleste tilfeller er oppegående nok til at de kan fore KI-systemer med symptomer de har observert, uten vår hjelp, og dermed vil oppsøke oss med en diagnose og bestilling på tiltak i hånden.

Skal vi eller KI administrere? 

Den andre måten KI kan bli en del av vår arbeidshverdag på er som en administrativ støtte. Tidsbruken vår på dokumentasjonsarbeid har vokst og vokst, år for år, i løpet av de samme 25 årene som har gått siden jeg sist hørte en heftig debatt om legekunst. Det er nok ikke tilfeldig, for hvis det ikke er noen kunst å gjøre den jobben vi gjør, så er det bare en jobb som skal gjøres -nærmest av hvem som helst, altså administrasjonsarbeid. Vi følger oppskrifter og prosedyrer når vi rekvirerer blodprøver og røntgenbilder, når vi skriver journalnotater og resepter, eller når vi koder og takster. Å få en datamaskin til å gjøre dette for oss, burde egentlig ikke være så vanskelig. Hvis man går inn for det.

Må vi lage verktøyene selv? 

Men det skjer ikke av seg selv. Det vi kaller for KI er egentlig bare språkmodeller. Bare spør ChatGTP, hun innrømmer selv at det er en språkmodell hun er. Språkmodeller handler om å finne ord som hører sammen i en gitt rekkefølge i en tekst, basert på hvilke ord som vanligvis står sammen. Så KI er – slik det fungerer i dag – en mester på å skrive og sammenfatte tekster, men ikke nødvendigvis til å utføre alle andre logiske oppgaver. Sagt med en metafor: Hvis KI er en hammer, så er skriving av og oppslag i prosedyrer en spiker. Fremskrittene som KI medfører, er altså ikke nødvendigvis de fremskrittene vi har mest bruk for, men de som er tekstbaserte. Skal vi få verktøyene vi virkelig trenger, må vi med andre ord gjøre mer enn å vente på det som kommer av seg selv.

Baklengs inn i visittgangen – kanskje ikke så dumt

For å definere hvilke elektroniske verktøy vi trenger i fremtiden, tror jeg vi bør se litt tilbake i tid, og hvordan man da jobbet. Noen er kanskje fristet til å forklare dette ønsket som uttrykk for vår alles tendens til å forherlige fortiden, eller som et bevis på forgubbing av undertegnede. Men jeg har – i likhet med en del lesere av dette bladet – vært så heldig å jobbe på et sykehus på Zanzibar, der man fortsatt praktiserer den forhistoriske metoden som jeg nå vil romantisere: såkalte «major rounds». 

Det innebærer at hele staben går i felles følge på visitt til alle pasientene på sin sengepost. Og mens man går rundt og ­diskuterer diagnoser og legger planer, så dikterer man ut i luften hva man vil gjøre. For at dette skal fungere (som det ikke alltid gjør), må noen medarbeidere notere ned og senere utføre de planlagte tiltakene. Og det er denne oppgaven jeg ønsker meg at vi får elektroniske verktøy til å gjøre. Dette burde ikke være umulig. Det var jo tross alt en tid da man gikk rundt med en diktafon i lommen, og kunne lese inn instrukser der som en sekretær senere ville utførte. Og siden sekretærene har blitt en mangelvare på norske sykehus, er det her KI virkelig burde fylle et tomrom.

Intelligente legekunstnere – eller slaver av ­beslutningsstøtte? 

Det store spørsmålet er følgende: Vil vi bruke kunstig ­intelligens til å gi oss selv tid og rom til å utøve vår intelligente legekunst? Eller velger vi heller å bli slaver av den KI-baserte beslutninger, og løpe enda litt fortere, så vi skal rekke å gjøre alt systemet forteller oss at vi må gjøre? Vi er i ferd med å ta et ubevisst valg allerede. Men vi kan fortsatt håpe at det ikke er for sent.