«Hurra – vi blir ikke utryddet!» jublet palestinske kollegaer under et morgenmøte på sykehuset i Gaza. Natten hadde gitt ny rekord for antall fødsler, og hele seks barn var kommet til verden. Kan mennesker finne håp under ekstreme forhold? Ketil Størdal har reist med Røde Kors og sett det mørkeste av det umenneskeligste – og samtidig den umiddelbare gleden over barna som ble født.
Tekst: Katrine Engen
Det var forrige førjul at videoen gikk nesten viralt – og blant barneleger tilnærmet RS-viralt. Professoren og barnelegen ved Universitetet i Oslo holdt et nyfødt barn tett inntil Røde Kors-vesten, og viste at helsehjelpen ved sykehuset i Gaza innebærer mer enn grusomme krigsskader. Påminnelsen om nettopp håpet kunne neppe vært tydeligere, ektere og enklere.
Jeg tenker at en overlevelsesstrategi for alle som jobber der er hva du kan gjøre for den enkelte, der og da. Vi opplevde små eksempler hele tiden, fra gruppetrådene på WhatsApp med historier om pasienter med store skader som hadde kommet seg, til de som til og med kom tilbake og takket.
Gaza har en ung befolkning. Daglig fødes det over 150 barn. Hjemmefødsler er uvanlig, og nesten alle føder på klinikker og i sykehus. I en krigssituasjon prøver man å tilby det samme. Å jobbe med alvorlig syke og skadde og begrensede ressurser kan være en mental påkjenning. Han understreker at det gjelder spesielt de som jobber der hele tiden.
Det meste av helsehjelpen ytes av dem som bor der og er der. Vi andre bidrar i noen uker.
Barn fødes også i krig. Han tror det å bevare håpet bidrar til å bevare mening og optimisme.
– Det å se at barn ble født og den umiddelbare gleden hele familien, selv om de var bekymret for fremtiden ga håp. Det blir faktisk gitt liv – selv om liv går tapt.
Ketil, barnelege Hossam og jordmor Dina etter en fødsel.
