Å bli født med alvorlig hjertefeil var i pediatriens barndom en tragedie. Dødeligheten var skyhøy både i nyfødtperioden og helt opp til voksen alder.

Tekst: Leif Brunvand

Barnets liv kunne være preget av vedvarende hjertesvikt og gjentatte lungebetennelser. Barna var tynne og skjøre, og noen hadde stadig anfall med lav metning som kunne føre til alvorlig hjerneskade. Barn med pågående svikt orket ikke mye og måtte skånes. Både for barnas og familiens situasjon var man fornøyd hvis det fikk en verdig død. Det verste var kanskje håpløsheten. Det fantes jo ingen kurativ behandling. Trøst og lindring, eventuelt med morfin, var svaret pediateren kunne gi.

Et gjennombrudd 

Håp om kirurgisk behandling kom med lukking av duktus allerede i 1938. I 1944 startet man første gang med vellykket reparasjon av koarktasjon. Shuntbehandling ved Fallot ble ­introdusert samme år. Det kunne hindre de alvorlige anfallene med lav metning. Drømmen om å kunne stanse hjertet, gjøre det blodtomt for deretter ved synets ledelse å reparere feil inne i selve hjertet, var så hinsides radikal at de fleste kirurger og barneleger ville si at dette var en vanvittig og uoppnåelig tanke. Som å tro at man kunne reise til månen! 

En hyperaktiv, dristig kirurg og to hunder 

Walton Lillehei var en hyperaktiv og dristig kirurg fra Minnesota. Besteforeldre hadde migrert fra Tysnes ved Bergen i 1885. Han hadde troen på at det måtte kunne gå. Med bakgrunn i forskning på hunder utviklet han et system basert på kryss-sirkulasjon, der blodet fra en frisk hund ble ført inn i blodsystemet til en annen hund via koblede blodårer (figur). Den ene hunden kunne da fungere som en hjerte-lunge­maskin for den andre hunden. Det krevde at de hadde forlikelig blod, men antikoagulasjon var ikke påkrevet. ­Hjertet kunne stanses og åpnes. Det kunne skjæres i og sutureres uten at hunden døde. Sentrale vener måtte underbindes for å oppnå en viss blodtomhet, men med bibeholdt azygos var det fremdeles noe blod tilbake til hjertet. Etter mye utprøving ble den første pasienten operert i 1954 for en VSD (ventrikkel­septumdefekt) med sin far som donor. Gutten døde postoperativt av lungebetennelse. Men hullet var pent lukket.

Før etikkomiteene kom 

Det var ingen etisk komite ved sykehuset. Potensielt kunne metoden ta livet av både pasient og donor. Diagnostikken var svært upresis og basert på klinikk, EKG, rtg. thorax og ­eventuelt hjertekateterisering. Feil diagnose var ikke uvanlig. Barnet var underernært og i dårlig forfatning. Under operasjonen var det ingen optiske hjelpemidler. Det var ingen registrering av oksygen med pulsoksymeter. Man hadde ingen erfaring å bygge på eller noen etablerte teknikker. Det var ingen mulighet for å registrere syre-base per operativt og blodtrykk ble målt underveis med vanlig mansjett. 

Anestesien i seg selv var høyst problematisk. Det var ingen intensivenhet som kunne følge pasienten postoperativt. Risikoen ved inngrepet var ekstremt høy og foreldre måtte skrive under på samtykke før kirurgi. Motstanden mot den nye metoden var stor, også ved det aktuelle sykehuset. Selve utprøvingen på hunder ble også kritisert og av mange ment som høyst uetisk. Helen Taussig, en av datidens store barnekardiologer, mente på et møte der metoden ble fremvist at det var bedre for det hjertesyke barnet å kunne dø kontrollert i en morfinrus enn som følge av gale ideer til brutale kirurger. 

Totalt ble 45 barn operert med kryss-sirkulasjon i løpet av ett års tid. Av dem døde 17 før hjemreise og en donor fikk alvorlige hjerneskade. Metoden med kryss-sirkulasjon viste likevel at det gikk an å reparere selv kompliserte hjertefeil via åpen hjertekirurgi. Teknikken fikk mye omtale i samtiden, men var så risikabel og vanskelig at ingen andre institusjoner tok opp metoden.

Mekanisk hjerte-lunge maskin

Den amerikanske kirurgen John Gibbon var en av de første som prøvde å løse problemet med å opprettholde blodsirkulasjon under hjertestans ved hjelp av en hjerte-lunge maskin. Ett av problemene var trombosering og bruk av antikoagulasjon. I 1955 ble maskinen brukt i et klinisk forsøk på åtte pasienter der halvparten overlevde. Det var en kostbar, komplisert maskin som veide rundt 180 kg.  Samtidig kom Lillehei og DeWall ut med den såkalte boblemaskinen. Ideen oppstod angivelig over et glass øl, inspirert av bobler i glasset. 

Problemet var at små gassbobler holder seg lenge i en blodblanding. Boblene ville umiddelbart gitt infarkter og tatt livet av pasienten. Man måtte på en eller annen måte fjerne ­boblene. DeWall og Lillehei fant ut at oksygen kunne tilføres blod i et kammer i form av store bobler. De viste at store bobler fløt opp og kunne fjernes enkelt. Løsningen var overraskende enkel og effektiv og ga mulighet for en billig, lett tilgjengelig hjerte-lunge maskin.

I løpet av få år ble åpen hjertekirurgi med mekanisk hjerte-lungemaskin etablert som standard ved sykehus over hele verden. Lilleheis team opererte tilsammen 106 pasienter med Fallots tetrade frem til 1960 – med imponerende gode langtidsresultater. Første hjerte-lungemaskin kom til Norge i 1959. En ny æra i moderne barnekardiologi hadde startet.

Referanser:

  1. Lindberg H. Kirurgisk behandling av hjertefeil. Det norske hjerte. 2007; Kapittel 14:171–182.
  2. Merschel M. The chaotic beginnings of the tool that made heart surgery possible. American Heart Association 2024.
  3. Miller GW. King of Hearts – The True Story of the Maverick Who Pioneered Open Heart Surgery. New York: Times Books, 2000.
  4. Lillehei CW, Cohen M, Warden HE et al. The direct vision intracardiac correction of congenital defects utilizing a controlled cross circulation technique. Surgery 1955;38:11–29.
  5. Lillehei CW, Varco RL, Cohen M et al. The first open heart repairs using extracorporeal circulation by cross circulation: a 30-year follow-up. Ann Thorac Surg 1986;41:4–21.
  6. DeWall RA. The evolution of the helical reservoir pump-oxygenator system at the University of Minnesota. Ann Thorac Surg 2003;76:2210–5.
  7. Lillehei CW, Varco RL, Cohen M et al. The first open heart corrections of 
  8. tetralogy of Fallot. Ann Surg 1986;204:490–502.