Forestill deg en arbeidsplass med ørten kopier av deg selv. Kjedelig! Uten variasjon, ingen evolusjon.
Tekst: Kari Holte, Sykehuset Østfold Kalnes og Paidos-redaksjonen
Jeg sitter på morgenmøtet og titter rundt på kollegaene mine. De er her alle sammen. Vakthavende med sovesveis og morgenfjes. Den bråkjekke cowboyen i tilbakelent posisjon med beina på nabostolen. Han slurper når han drikker kaffe. Hun lille forsiktige som må stå på krakk for å legge navlevenekateter. Han med krøllene som er så sympatisk og klok. Hun pene som klarer seg uten somalisk telefontolk.(1) På papiret er vi like. Vi deler en turnus, gjør den samme jobben på skift.
En gjennomsnittlig spesialist i pediatri er en 53 år gammel hermafroditt med grumsete øyefarge, 2.19 egne barn og litt kunnskap om det meste.(2) Hen kan fritt plasseres i den posisjonen som behager avdelingsledelsen og vil alltid gjøre en middels god jobb. I virkeligheten er vi like ulike som pasientene våre, det har enhver LIS erfart. Spesialistutdannelse i pediatri er ikke bare en øvelse i å mestre alt fra fødselsasfyksi og forstoppelse til diabetisk ketoacidose og rusa tenåringer. Det er også et kurs i doktorologi. De som ikke raskt lærer hvilken overlege de må spørre for å få svaret de vil ha, risikerer økende frustrasjon etter hvert som egne synspunkter vokser frem.
Barnelegeforeningens veiledere er laget for å hjelpe oss til å ta gode, evidensbaserte avgjørelser og gi riktig medisin i rett dose. Gjør kloke valg flagger smarte råd for å unngå overdiagnostikk og overbehandling. Likevel gjør vi ting forskjellig. Noen er rammet av sebra-paranoia og ser sjeldne tilstander bak hver hest. Andre ser an og ser an, helt til vaktskiftet der nestemann ut tenker “Shit – kanskje det er meningitt?!” – Dårlig vaktkarma, sier du kanskje. – Det skjer alltid så mye når jeg er på jobb. Men kanskje hender det ikke mer på dine vakter? Kanskje er det du som får ting til å skje?
Lik behandling for samme tilstand uavhengig av bosted og sosial klasse er et ideal. Men pasientene kommer ikke med diagnosen i panna. Små nyanser kan være alt som skiller det kliniske bildet ved hjertesvikt fra sepsis. Tvil er en hverdagslig sak. Sære kjepphester hos toneangivende leger og sedimenterte tradisjoner kan påvirke praksis i en hel avdeling.
Pasientene våre kan være bitte små, men faget er digert. Vi blir stadig mer subspesialiserte, ingen kan alt. Vi trenger flere egenskaper enn èn person kan romme, noen å søke råd hos, lære av hverandre. Når det brenner på dass, ringer jeg på cowboyen. Hun pene er super til å spinalpunktere. Når jeg trenger en som kan lytte, kommer hun med krakken.
Har du tenkt på at ulikhet er en forutsetning for fremgang? Han med krøllene forsker på slikt. Legekunst handler om å navigere i usikkert farvann, ta avgjørelser basert på kjent kunnskap, og justere kursen underveis. Hvis alle alltid gjør alt likt, blir det umulig å finne ut om et alternativ er bedre enn et annet. Evidensbasert praksis er tuftet på systematisk undersøkelse av forskjeller. Det er sjelden mulig å få to streker under svaret, ingen av studieobjektene passer perfekt i modellen. Men sakte vokser ny viten frem som gir grunnlag for endring i retningslinjer og veiledere. Det gjelder å følge med på den medisinske evolusjonen. Vi trenger ikke å gå inn for å være ulike. Det skjer helt av seg selv. Det er ikke normalt å være gjennomsnittlig.
(1) Legene som beskrives er fiktive, og enhver likhet med reelle personer kan være tilfeldig.
(2) Tallene er beregnet etter finger’n-i-lufta-prinsippet og justert med Jenk’s metode.