Det er etterdønninger av fredsfest og en nasjon i ukuelig ­fremgangstro høsten 1945. Men det var fortsatt smalhans og rasjonering. Og noen var rammet av krigens følgesvenn tuberkulosen. Pågangsmotet var ikke mindre blant ­pasientene på avdelingen Båtshaugen ved Mesnalien Sanatorium som tilfrisknet gradvis i den klare luften mellom innlands­fjellene. Blant dem var den 17 år gamle gymnasiasten Helene Pande. Gjennom et mikroskop på laboratoriet skimter hun syrefaste staver. Da skrev hun i dagboken: Dette ­Helene, dette er fienden! Denne må du kjempe mot!

Av Katrine Engen

Foreningens 90 år gamle æresmedlem har invitert til tidlig middag mellom ukentlig bridgespill og besøk av slektninger fra USA. 30 stillestående varmegrader i Ullevål Hageby er ingen hindring. «Du får skrive at du intervjuet et gammelt fossil som serverte pizza og skrøt av seg selv,» smiler hun.

Det angivelige selvskrytet, en gul ringperm med avisutklipp og artikler fra 50 års legeliv fremstår nøkternt formidlet og trumfes glatt av attester fra tidligere kollegaer. Oppsummert beskrives hun som «en foregangsperson innen norsk barnemedisin» – «en dedikert advokat for barnas beste» med en «enorm faglig kapasitet, intuisjon og vilje til å kjempe for det hun tror på». Videre på ringerunden beskrives en «myndig, omsorgsfull og dønn rettferdig avdelingssjef». Det fortelles om en «sjelden stor faglig bredde og en imponerende evne til å holde seg oppdatert som pensjonist». «Bare et helt fantastisk menneske» lyder den spontane reaksjonen fra en tidligere assistentlege.

Vi var 10 jenter av et kull på 100 og vi var nok litt Pippi Lang­strømpe-jenter alle sammen.

Det skulle bli en kamperklæring mot tuberkelbasillen som ledet henne inn i legeyrket. En velvillig sykepleier tok den ­læringshungrige gymnasiasten med på laboratoriet. Skjebnens ironi var den utløsende årsaken; aktivt freds­engasjement og arbeid for Røde Kors.

«Jeg fikk bli med i Røde Kors allerede i januar 1945 da jeg fylte sytten år, mens det fortsatt var pågående krigs- og sabotasjehandlinger i Oslo. Vi lærte oss litt av hvert, blant annet påfallende meget om samband, og da freden kom ble vi tydeligvis regnet for å være inn under Milorg».

Ungdommene ble satt til sivile oppgaver i maidagene 1945. For hennes egen del innebar det pleie av svært syke russiske krigsfanger smuglet inn på Ullevål sykehus. Nøyaktig to inkubasjonsmåneder senere hadde hun senkning på 102 og halvannen liter pleuravæske. Det ble 6 uker på Lillehammer sykehus og deretter 8 måneder på Båtshaugen.

«Det var helt fantastisk å bli pleuratappet første gang, for endelig kunne jeg puste igjen! Også lærte jeg litt om innstikkssteder. Det har jeg i hvert fall hatt nytte av selv, etter å ha opplevd det.»

Hun er født i Oslo i januar 1928. Mor kom fra Sveits og ble med far tilbake fra utenlandsstudier i Zürich til norsk landsbyliv uten alpin fjellkontur i mils omkrets. Det var en tid da Snarøya var Distrikts-Norge, lærerne i Oslo klaget over «de landsens ­skolene» i Bærum – og ikke bare enkelt å komme til byen som 8-åring. Etter avbrutt gymnas og rekonvalesensopphold manglet hun to poeng på realartium for medisinstudiet. Natten før andregangseksamen lå hun litt søvnløs, men kom så på at der var noe om en isklump – og repeterte fysikkens dertilhørende regulativer en siste gang. Det lykkebringende innfall slo til da oppgaven ble delt ut. Det ble S og holdt til medisinstudium i Oslo.

«Vi var 10 jenter av et kull på 100 og vi var nok litt Pippi Langstrømpe-jenter alle sammen. Hele kullet var etter hvert en fantastisk sammensveiset gjeng».

Veien gikk videre til turnus i Porsgrunn, og et lite lerret av ulike assistent- og reserve-legejobber. Selv kaller hun det «Norgesmesterskap i underordnet tjeneste»; fra kirurgi i Hammerfest til Kvinneklinikken på Rikshospitalet, med hud, ØNH og indremedisin i mellom. Spesialist ble hun i 1964, etter pediatritjeneste i Porsgrunn, Bergen, på Rikshospitalet og Ullevål. I 1967 kom det rop om hjelp etter kvinnelig pediater i flyktningeleirene i Jordan under Seksdagerskrigen. Det var egentlig ingen av de 7-8 andre kvinnelige barnelegene i landet som kunne slippe fra nattevakter eller småbarn og hun fikk 1 måneds kontrakt “med lommepenger”. Manglende avløsning førte til nesten 4 måneders tjeneste. Det ble et lærerikt kulturmøte.

Fra flyktningeleir i Jordan under Seksdagerskrigen i 1967.

«Vi så ikke rent sjelden forferdelige komplikasjoner av omskjæring i ukyndige hender, med alvorlige infeksjoner og bløtvevsskader».
Fortsatt er det en av hennes kjepphester.

«Jeg understreker at jeg har en enorm respekt for religion! Men dersom inngrepet skal gjøres bør det gjøres under kompetente forhold, mens barnet fortsatt er nyfødt. Jeg støtter ikke omskjæring av eldre gutter eller inngrepet ut i fra noen medisinsk profylaksegrunn, men jeg tror at ved å nekte totalt åpner vi for potensielt svært skadelige ­alternativer.»

Et av avisutklippene fra en rikholdig, gul ringperm. Jordanbrev fra Helene Pande, trykket i Aftenposten 29/9-1967

Hjemkomsten ble isolasjons­avdelingen på Ullevål sykehus – 10 kilo lettere og ute av stand til å gå opp trappen etter en seiglivet og hissig GI-infeksjon. Det skremte henne ikke fra å reise til Nigeria i 1971.

Kampen mot egen tuberkulose er ikke den eneste Helene Pande har kjempet. Verken kravet om barns rett til å ha foreldre hos seg hele tiden på sykehus eller Credes profylakse ble vunnet etter en omgang – eller ett kritisk spørsmål til omgivelsene. I 1971 var hun medforfatter av boken «Når barn må på sykehus». Visittiden var den gang en til to timer et par ganger i uken, eller ikke i det hele tatt Det var grusomt å se avskjedene. Hun nektet å tro at barna “glemte” at foreldrene forlot dem – og at forglemmelsen slettet alle spor i barnehjernen. «En ting var de litt større barna som til en viss grad kunne forklares ting. De jeg virkelig var bekymret for var ettåringene – resignasjonen i øynene deres. Hvordan de ga opp da de skjønte at mamma og pappa faktisk ikke kom tilbake».

Hospitering i England var grobunn for overbevisningen om at det er farlig å skille barn fra foreldrene sine på syke­hus. Erfaringene etter Blitz-krigens barneevakueringer begynte å vise seg, og resultatene var konsistente. Barna som ikke ble evakuert til sikkerhet og nok mat på landet, men som i stedet gjennomgikk sult og krigsherjinger i tilfluktsrom sammen med foreldrene sine, utviklet seg likevel langt bedre enn de som opplevde langvarig separasjon i en sårbar periode.

Etter noen runder ble bokas forfattere i 1971 nedsatt som komité for en forandringsreform. Rettighetene ble godtatt først i 1978. Avdelingen i Bodø innførte den nye politikken allerede i 1974 der hun var med som avdelingsoverlege fra starten samme år. Kampen ble kronet med Kongens fortjeneste­medalje i gull.

England hadde sluttet med Credés lapisprofylakse noen år ­etter at de fikk Penicillin. Og etter et nytt hospiteringsopphold i England i 1978, fikk hun for første gang stirre inn i klare, åpne nyfødt-øyne som ikke var gjenklistret av lapisprofylakse – en betydelig emosjonell opplevelse som gjorde det nødvendig å utfordre den 100 år gamle praksisen i Norge. Samspillet mellom mor og barn var verdt den seksårige kampen mot konservativ, byråkratisk motstand. Overbevisningen vant, godt understøttet av den Bodø-baserte studien av 195 nyfødte som fant at de med klare, åpne øyne ble ammet lengre enn de med lapispuss og dårligere blikkontakt.

«Miljøet i Bodø var helt fantastisk!» smiler hun, og forteller entusiastisk om hvordan legemiddelindustrien ble jaget ut og et sosialt arrangement arrangert på dugnad. De skjeveste bollene var bakt av Avdelingsoverlegen.

«Det var en moderne avdeling i sin tid. Vi fokuserte mye både på oppbygningen av en nyfødtavdeling og på en seksjon for funksjonshemmede barn integrert i barneavdelingen.»

Erfaringene fra barnemedisinen på 60-tallet preget henne. Det var fortsatt tabu å få et barn med Down syndrom i hennes egen assistentlegetid.

«Vi opplevde at flere gikk i uker og måneder uten å få bekreftet sine antakelser.»

Foreldrene fikk ikke nødvendigvis noen klare svar av legene heller. Selv ble hun opptatt av å få inn fysioterapeut tidligst mulig, vise barnets normale reaksjoner, og å formidle kontakt med andre foreldre til barn med Down syndrom.

Middagen nærmer seg slutten. Andektigheten stiger i takt med varmegradene mens hun følger meg ut i gangen. Før vi avslutter har vi løst en rekke verdensproblemer over pizzarestene. Hun er bekymret for at mangelen på bredde og krav til effektivitet og prestasjon går utover noe, både Pippi-­kreativitet og legenes egen tilværelse. Hun har fortalt om kjepphestene sine; fra omskjæring til separasjon for tidlig av barn i barnehage som ikke er klare for det. Den gule ringpermen har illustrert at pågangsmot og kritiske spørsmål kan endre 100 år gammel malpraksis – og hvorfor noen kamper er verdt å kjempe for. Hun har bedyret at hun «egentlig er forferdelig barnlig». Avslutningsvis har den 90 år gamle nestoren et lite råd til den kommende generasjonen pediatere:

«Det er viktig å ikke miste barnet i seg. Også er det lurt å ha noen å prate med.»
Smilet henger lenge på netthinnen etter at hun har lukket døren.

«Det kan gjerne være et fossil!»