Fortsatt kan et virus spre global frykt og stenge grenser og vi er mer sårbare enn vi trodde før pandemien. Forskjeller mellom land er blitt mer synlige. Men også i vårt eget land har viruset gjort forskjell på folk. Risikoen for smitte var ti ganger høyere for barn fra en stor familie med lav inntekt og landbakgrunn fra Asia eller Afrika. Vi snakker om likhetssamfunnet Norge.

Tekst: Ketil Størdal, overlege OUS og professor UiO

Under pandemien fikk Folkehelseinstituttet koble sammen viktige helse- og befolkningsdata i registeret Beredt C19 for å støtte beslutninger. Med tilgang på data fra starten av pandemien og fram til slutten av 2021 kunne vi studere risiko for smitte og sykdom i Norge. Vi fant at svært få barn (3/1000) ble lagt inn på sykehus, blant disse var majoriteten små barn som var innlagt 1-2 døgn (1). Kronisk sykdom økte sannsynligheten 3-4 ganger for å bli lagt inn. Helt andre faktorer økte risikoen for å bli smittet. Lav familieinntekt, trangboddhet bosted i en by i Sørøst-Norge var uavhengige risikofaktorer. Landbakgrunn utenfor Norden betydde klart mest. De 1-2 prosentene av befolkningen som kunne krysse av for alle sosioøkonomiske og geografiske risikofaktorer hadde tidoblet risiko for SARS-CoV-2.

Hvorfor forskjell?

Vi har ingen sikre forklaringer på denne store forskjellen, men familietilhørighet var utvilsomt viktig. Smittesporingene viste at husholdning var den dominerende smitteveien. Flere på et soverom og begrenset mulighet for å skjerme smittede under trange boforhold effektiviserte smittespredning. Voksne med jobb i serveringsbransjen og transport var mer utsatt for smitte, og dette kan ha ført smitte inn i familier. Hjemmekontor var utopisk i mange yrker som krever lite utdanning. Reise ut av Norge og besøk fra områder med høyt smittepress bidro også til å bringe smitte inn. Mange av oss urnorske velger solid sosial avstand uten påminnelse fra helseministeren, andre kulturer kan ha andre normer for sosial kontakt.

Helsetjenester bør doseres etter behov, et behov som styres av langt mer enn biologi og snever patologi.

Barn under fattigdomsgrensa

Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer lavinntekt som en familie med under 60% av median inntekt i minst tre år, der det tas hensyn til antall «forbruksenheter» – det vil si familiemedlemmer. Denne definisjonen er ikke SSBs egen oppfinnelse, men reflekterer EUs mål på fattigdom. Omkring 115 000 barn og ungdom i Norge kommer fra lavinntektsfamilier. (2) Dette utgjør 12% av alle i 2021, og andelen er fordoblet siden 2003. Geografisk er dette nokså ujevnt fordelt: Sarpsborg, Fredrikstad og Skien er topp tre, her kommer 18-20% fra lavinntektsfamilier. I enkelte østlige bydeler i Oslo gjelder det 1/3 av barn og unge. Seks av ti fra lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn, mot to av ti i landet som helhet.

Gratis helsetjenester ingen garanti for likhet

Barnehelseatlaset demonstrerte tydelig at bruk av spesialisthelsetjenester varierer uforklarlig mye med geografi. Hvor mye sosioøkonomiske forhold betyr vet vi mindre om. Gratis helsetjenester for barn og ungdom er fint, det tar bort et av flere hinder for å bruke helsetjenestene. Men det er ingen garanti for riktig bruk av helsetjenestene. Er det et ideal at helsetjenestene skal brukes likt av alle, uavhengig av familieforhold, sosioøkonomisk status, utdanning og familienettverk? Jeg vil hevde at helsetjenester bør doseres etter behov, et behov som styres av langt mer enn biologi og snever patologi. Alle barneleger vet at førstegangsforeldre trenger mer støtte enn de som får sin fjerde. Er man alene om omsorgen, mangler familienettverk, utdanning eller behersker andre språk bedre enn norsk, er behovet for trygge helsetjenester gjerne enda større. Da bør sikkerhetsmarginene være bredere og terskelen lavere for å bruke ei sykehusseng. På engelsk skilles det gjerne mellom «equality» (likhet) og «equity» (like muligheter): Equity er det vi tilstreber når tilbudet justeres etter det egentlige behovet, og ikke etter metermål.

Kanskje kan pandemien også være en påminnelse om at tilgang på helsetjenester bare er en av mange brikker i puslespillet. Flere grunnleggende risikofaktorer for sykdom ligger utenfor helsemyndighetenes nedslagsfelt.

Helsekompetanse

Familiens inntekt gir ingen direkte forklaring på sykdom og smitterisiko, men er i beste fall et tilgjengelig mål på sosiale forskjeller. Forståelse og innsikt i helse og sykdom er mer nærliggende som sykdomsforklaring, men ikke så enkelt å måle. Helsekompetanse er lansert som norsk terminologi for «health literacy»: Det handler om ferdigheter til å forstå, vurdere og bruke helseinformasjon – forutsetninger for å velge klokt på vegne av helsa di.(3) En grunnstein i å bygge helsekompetanse i befolkningen er tillit til at helsemyndighetene og helseprofesjonene har kunnskap og vil deg det beste. Slik kunnskap får vi gjennom skole og ved å delta aktivt i samfunnet. Men helsekompetanse arves også i familier. Evnen til å ta vare på egen helse og gjøre gode valg er en del av den sosiale arven, helsekompetansen bygges over generasjoner. Helsekompetanse er skjevfordelt, og det påvirker barn og unges helse. En oppvoksende generasjon trenger en sunn ballast for å ta gode valg. Kan vi som barneleger bidra?

Vaksiner

De befolkningsgruppene som var mest utsatt for smitte under pandemien, var til dels de samme som i minst grad tok imot tilbudet om vaksine. Dette paradokset kan skyldes flere forhold, ikke minst utfordrende kommunikasjon omkring nytteverdien og svakt etablerte kommunikasjonskanaler for helsemyndighetene. Vaksineskepsis kan lettere få fotfeste når helsekompetansen og tillit til myndighetene er lav, konspirasjonsteoriene kan vinne over faktabasert informasjon. 

Tilliten kan også svekkes dersom smittevernstiltakene oppleves uforståelige. Hvordan stor oppslutning om vaksine og lav smitte for elever i videregående skole kunne etterfølges av rødt nivå, var uforståelig og langt på vei et tillitsbrudd fra myndighetene. Hjemmeskole slo mer negativt ut blant ungdom med lav sosioøkonomisk status eller innvandringsbakgrunn, slik det er godt dokumentert i en rapport fra NOVA.(4)

Det er dyrt for Norge å holde seg med fattige, spesielt under en pandemi. Teksten på statsminister Støres russekort «Det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk» var ikke videre original, men kanskje et frampeik mot en stor og uløst oppgave. På tide å gjøre noe med forskjells-Norge? 

Referanser: 

1. Risk factors for SARS-CoV-2 infection and hospitalisation in children and adolescents in Norway: a nationwide population-based studyK. Stordal, P. L. Ruiz, M. Greve-Isdahl, P. Suren, P. K. Knudsen, H. L. Gulseth, et al. BMJ Open 2022 Vol. 12 Issue 3 Pages e056549

2. www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/115-000-barn-i-husholdninger-med-vedvarende-lavinntekt

3. Tidsskr Nor Legeforen 2020, doi: 10.4045/tidsskr.20.0463

4. Bakken A, Pedersen W, von Soest T. Oslo-ungdom i koronatiden. En studie av ungdom under covid-19-pandemien. NOVA, 2020.