Det har gått 20 år siden jeg startet på medisinstudiet og 10 år siden første dag på barneavdelingen i Tønsberg. Halve livet har jeg hatt doktoridentitet, og tiårsdagen som barnelege markeres på overlegepermisjon i Afrika. Like deler av eventyrlyst og behov for å reise langt bort førte min familie til Tanzania denne vinteren.
Tekst: Johannes Rolin, overlege Tønsberg
Et nytt perspektiv på barnelegegjerningen
Fra trygghet til samlebånd
De første årene som LIS i pediatri husker jeg som en trygg og meningsfull tid. Det var mye å lære, jeg fylte stadig nye kunnskapshull og ble raskt trygg i rollen. Så ble jeg med ett ‘ung overlege’
Fem år med stadig gråere hår senere spør jeg meg nå: hva skjedde? Jeg har erfart å få jobbe effektivt, fleksibelt og mye, med stadig nye utfordringer. Det har vært en glede, men allikevel ble det på et tidspunkt for mye. De siste par årene har det buttet og det har ikke manglet på fysiske symptomer på overbelastning. Faglig nysgjerrighet og engasjement forsvant. Senere gradvis også tålmodigheten og empatien for pasienter, pårørende og kolleger. Jeg var nok ingen god bakvakt. Jobben ble et sted å møte opp for å kunne betale regninger, ikke en inspirasjon slik som tidligere.
Jeg spør meg jo om jeg burde jeg ha stoppet, lyttet til rådene fra fastlegen og andre? Hvem vil vel det, når man endelig mestrer jobben?
Nyfødt intensiv
Min opplevelse beskrives godt av psykologen Liv Sulland som «høyt fungerende utbrenthet», der stadium 1 er nettopp hvetebrødsdagene, kjennetegnet først og fremst av engasjement, interesse og energi. Dessuten har man lett for å ta på seg noe ekstra. Jeg har surfet på stadium 1 – bølgen i mange år. Stadiene 2 «debut av stress» og 3 «kronisk stress» derimot, gjenkjennes av uro, irritabilitet, kroppslige plager, tretthet, manglende motivasjon og tap av produktivitet. Jeg har lært meg å se på elementer av dette som min egen «stress–aura»; plager som kommer før selve utmattelsen melder seg.
Jeg har vært heldig, med en god sjef og gode mentorer. Uten dem ville jeg ha sluttet i jobben for lenge siden; jeg har usendte oppsigelsesbrev og jobbsøknader liggende. Jeg så hva som var i emning og sa tidlig ifra om at jeg trengte en lang pause. Da det virkelig begynte å røyne på var det heldigvis tid for å bestille billetter til Afrika.
Markedet i Darajani, Stone Town
Bort – men til hva?
Jeg kom til Zanzibar i august sammen med to barn og tannlegekone for å tilbringe åtte måneder i solen, og med et ønske om å få et større perspektiv på lege – og tannlegegjerningen. Vi hadde sittet et par år med verdenskartet på bordet, alle dører åpne og en fantastisk visshet om at vi kunne dra hvor vi ville – og det ville være behov for oss. Jeg trodde lenge reisen skulle bli en forlengelse av spesialiseringen, helst til London. Men etter år med mange vakter og mye jobb måtte det bli en reise på familiens betingelser med mål om menneskelig utvikling heller enn pappas faglige fordypning. Målet ble snarere å finne en hverdag under en annen himmel, der barna kunne utvikle seg og der det var bruk for meg. En telefon til Avdeling for Internasjonalt Samarbeid på Haukeland bidro til at alt falt på plass. Bolig, skole, og et prosjekt å gå inn i ventet på Zanzibar.
Åtte måneder var langt mer enn opptjent overlegepermisjon, og så lenge at min Ane måtte si opp tannlegejobben og barna skrives ut av skolen. Utgiftene ved et slikt prosjekt er det hyggeligst å ikke snakke om, la oss bare si at det er verdt det! Min permisjonstid, og familiens Afrika–eventyr, har vært det mest slitsomme, dyreste, men også det mest givende og deilige jeg har gjort.
Iskald baby på Nyfødt intensiv. Etter mye arbeid er det nå innført tiltakskort og observasjonsskjema på avdelingen
Mangelvare: personvern og overleger
Jeg jobber nå i et helsevesen som vanskelig kan beskrives med ord. Følelsen av å være på medisinsk safari la seg etter noen uker, men fortsatt kommer bølger av undring, fortvilelse, frustrasjon, fascinasjon, nysgjerrighet, håp, iver, pågangsmot, faglig inspirasjon og – oppgitthet.
I snart femten år har Haukeland Universitetssjukehus samarbeidet med hovedsykehuset Mnazi Mmoja på Zanzibar. Hvert år reiser flere titalls norske helsepersonell hit til øya på seks grader sør som har to millioner innbyggere, men kun et fåtall legespesialister. På barneavdelingen er det en turnuslege og en LIS på vakt; de to spesialistene ved avdelingen er sjelden på jobb.
Sykehusets eneste fødestue. Her ble 5565 barn født i fjor
Helsetjenester på Zanzibar er gratis, i motsetning til i resten av Tanzania, og de siste fire årene er det bygget ti nye distriktssykehus. Haukeland – prosjektene har nå flyttet til Jitimai lokalsykehus mens Mnazi Mmoja pusses opp. Det er brukbart bemannet, godt hjulpet av et stort antall internasjonale frivillige. Det er senger nok til pasientene, så fremt de ligger to i hver med hver sin mor. På en syv-sengsstue med femten pasienter blir det så som så med personvern. Enten det er råd om hygiene, amming eller et dødsbudskap blir hele landsbyen på fellesrommet tilskuere. Å resuscitere med palliative pasienter i nabosengene gjør inntrykk.
Sykehusene har til tross for variabelt ressursnivå digitale pasientjournaler og resepter, og apoteket gir ut gratis medisiner. Radiologi og laboratorieundersøkelser finnes i begrenset omfang, med unntak av mikrobiologisk diagnostikk som ikke er tilgjengelig. Barneavdelingen har tilgang til én forstøver, men mangler pulsoksymeter, det finnes tre CPAP-maskiner, men kun ett slangesett som må vaskes mellom hver pasient. Alt i alt er ressursnivået begrenset, men samtidig ikke helt ille. Den viktigste utfordringen er manglende kunnskap og opplæring.
Sykehuset har en del utstyr,
men ikke alltid i riktig størrelse…
Teori, skikk og praksis
Diagnostikk og behandling virker å henge tettere sammen med hva man tror er forventet enn hva blodprøver, klinikk og retningslinjer tilsier. En rekke hindringer bidrar til at man må trå forsiktig. Afrikanske samfunn er hierarkiske både i det synlige og usynlige.
Det er ikke alltid lett å forsone seg med lokale skikker og forestillinger, som da en liten gutt kom utblødd til sykehuset etter å ha fått drøvelen klippet av den lokale «doktoren» på grunn av langvarig hoste. Eller da min kollega ville gi en blodtransfusjon til den bleke babyen – som hadde sluttet å puste. Lokal skikk går foran retningslinjer, og forestillinger om hva en overordnet kollega forventer eller ønsker går foran egen kunnskap. Slik logikk synes ikke for det utrente norske doktorøyet. Det har tatt måneder å jobbe med meg selv for å forstå hva som skjer i mine mange kulturelle blindsoner.
Selv om termometer og spedbarnsvekt står på benken på Nyfødt intensiv blir barna 34 grader kalde og taper 30 % vekt uten at noen reagerer. På den ene siden fylles jeg av frustrasjon og avmakt over manglende vilje til å gjøre det som så åpenbart kan og bør gjøres. Samtidig er det også gledelig å se at det faktisk finnes muligheter for å gjøre mye mer for mange flere, med veldig enkle midler.
Resusciteringsbordet på Fødeavdelingen brukes ofte som oppbevaringsplass for de sist fødte barna…
Overbehandling – også i Afrika
Jeg var mentalt forberedt på å skulle jobbe med alvorlig ressursbrist, men ikke på å møte overbehandling og manglende evne (eller handler det om vilje?) til å gjøre de enkle tingene som å lytte på lungene eller å legge et teppe over den premature. Alle fremmedlyder over lungene betegnes «crackles» og tilskrives «alvorlig pneumoni». Væskeregnskap mangler, også ved de mange sigdcellekrisene, som virker å behandles mer med dyrebart blod enn klare væsker. Det er tradisjon for at «alt» behandles som sepsis, med «Ampiclox + Gentamicin», gjerne også Ceftriaxon ved det minste tegn til sitringer og Metronidazol dersom barnet gulper. Uten noensinne å ha sett et dyrknings – eller resistenssvar er det vanskelig å ta den prinsipielle diskusjonen.
Barnedødeligheten er fortsatt høy. Møter med døden kommer ofte.
Døden blir hverdagslig
Det første barnet som døde på min vakt som LIS var like gammel som sønnen min. Den vakten bærer jeg med meg, akkurat som vakten med et krybbedødsfall da datteren min var noen måneder gammel. Dødsfall kan prege en lege. Lenge.
Her bader jeg med barna under palmene hver dag – og møter døden flere ganger i uka. Ikke sjelden terminfødte som over natten er døde på grunn av… ja, det hadde ingen overskudd til å involvere seg i. Et barn med åpenbar hjertesvikt og trolig septisk sjokk døde før vi var halvveis med de øvrige på visitten, i fellesrommet med syv senger og femten andre pasienter. Etter rapport gikk vi raskt til de to nyfødte som var meldt å være alvorlig syke. Én var allerede død uten at noen hadde merket seg med det, den andre fikk for syns skyld noen timer på CPAP, men var for lengst på vei over i det hinsidige. Det gjør noe med en norsk lege å se en alvorlig syk pasient, og vite at deg kan jeg ikke gjøre noe for – fordi vi er på Zanzibar.
Nyfødt intensiv hevert.
Kvalitetsforbedring nytter
Vårt mandat som frivillig helsepersonell gjennom Norec/Haukeland er å jobbe for å bidra til kvalitetsforbedring i det kliniske arbeidet. Vi inngår ikke i vaktlinjene, men er med i alt klinisk arbeid og veileder og hjelper etter beste evne. Jeg er her for å bidra, men ikke for å gjøre jobben så andre kan gå hjem.
Voluntører og studenter fra fjern og nær som aldri har sett en nyfødt, langt mindre en prematur, kan læres opp i klinisk undersøkelse. Unge leger kan inspireres til å tenke selv, kan bli hørt på det de ser og vurderer, på det de kan og ikke hva de tror de burde si. De kan få opplevelsen av å følge opp behandling vi ble enige om sammen – og se at det var rett – eller at vi må tenke på nytt.
Det tar tid å lære å lese rommet, og jeg leter fortsatt etter innganger for å påpeke kunnskapshull, vrangforestillinger, forenklinger, iblant latskap og mangel på rutiner. Smått om senn begynner kollegene å spørre om ikke jeg også vil undersøke etter at de har gjort det, om jeg støtter deres vurdering; hva ville den norske legen ha gjort?
Forsiktig, stille og i partnerskap med utvalgte kolleger, til tross for motstand hos de fleste i starten, har vi innført observasjonsskjema og tiltakskort på nyfødt intensiv. For siden ingen ble veid eller målt temperatur på fikk de bare ligge i fred og krepere. Da hypotermien og vektnedgangen var dokumentert var det også belegg for at man måtte gjøre noe med det.
Det er hyppige resusciteringer på sengepostene, og vi har observert både manglende kunnskap og ferdigheter rundt HLR og resuscitering. Alle ansatte ved barnepostene har nå fått øve på HLR, og på feilsøking av det ofte mangelfulle utstyret. Sykehusledelsen har gledelig også anerkjent dette behovet, og alle ansatte ved sykehuset får nå opplæring.
Tungt lastede busser utenfor sykehuset
Hjem igjen – uten «aura»
Det er hverdager det er flest av, selv under palmene. Alt blir kjedelig til slutt, selv å krangle med grønnsaksselgere om prisen på frukt og krydder.
I mars reiser jeg hjem igjen etter å ha møtt en ny generasjon afrikanske leger, sultne på kunnskap og som stiller spørsmål ved en rekke gamle forestillinger. Jeg gleder meg til den gamle hverdagen og jeg gleder meg til å jobbe med barnemedisin i det kongelige norske helsevesen, en følelse jeg ikke har hatt på lenge. For meg kom avstanden og en annen hverdag i tide, og mine sjefer forstod at jeg trengte en lengre permisjon enn det som passet for avdelingen. Det er jeg takknemlig for. Etter å ha vært på vei mot utbrenthet de siste årene ser jeg lysere på arbeidet som barnelege både hjemme og forhåpentligvis utenlands igjen en gang.
Fra skumlesing av intranett og jobbmail har jeg fått med meg at det er rekruttert et nytt korps med avdelings– og klinikksjefer på sykehuset og at vi har fått nye, strenge regler for parkering av sparkesykler inne på avdelingen. Det kan jo få den mest motiverte raskt ned på jorda, men jeg skal gjøre mitt for å bidra til å holde «auraen» borte – og til å ta vare på de ferske spesialistkollegaene.
Til alle som måtte kjenne seg igjen i min historie: Hvis du trenger ett avbrekk, ikke vent!
Tusen takk til Norsk Barnelegeforening for at jeg fikk foreningens Stipend for global helse 2025, det kom godt med.
P.S.: Jeg tror ikke en samtale i fagmiljøet om ivaretakelse av unge spesialister ville være sløsing med tid.
Haukeland og Norec
- Haukeland universitetssykehus har med støtte fra Norec og Trond Mohn samarbeidet med Mnazi Mmoja sykehus siden 2010
- En ny barneavdeling, bygget med norske midler, åpnet i 2016
- Helsepersonell utveksles mellom sykehusene årlig
- Haukeland House utenfor Stone Town på Zanzibar eies av Haukeland universitetssykehus og har ti leiligheter til bruk for kort – og lang tid
Tanzania og Zanzibar (Kilde wikipedia)
- Navnet er en sammensmelting av de tidligere to landene Tanganyika og Zanzibar, som ble én republikk i 1964
- 70 millioner innbyggere, 2 av disse på Zanzibar
- Ca halve befolkningen lever i fattigdom
- Tidligere tysk og britisk koloni, Zanzibar har også vært under omansk styre
- Ca 800.000 østafrikanske slaver ble solgt på slavemarkedet på Zanzibar i siste halvdel av 1800-tallet
- Kristendommen mest utbredte religion, men Zanzibar er strengt muslimsk
Overlegepermisjon (Kilde DNLF)
- Regulert i A2 § 4.2
- Gir rett til minimum 4 måneders lønnet utdanningspermisjon til overleger/legespesialister per 5 års periode
- LIS konstituert i overlegestilling opparbeider også rett til permisjon
- Rett til uttak av oppspart overlegepermisjon følger legen ved bytte av arbeidsgiver
