Jeg ønsket å gjemme meg langt der nede hvor den sjeldne dyphavsmarulken bor.
Tekst: Kari Holte
Vinteren 2017 kom jeg i vanvare til å skape et nytt ord. «Blåslyspediatri», stod det i fete typer tvers over forsiden på Paidos. Bildet jeg hadde strevd sånn med å ta av Maria som liksom ventet på et leke-ambulansehelikopter som var på vei for å redde det alvorlig syke Jesus-barnet hun bar på armen var dessuten blitt blast i trykken. Den blå julebelysningen på grantreet i bakgrunnen så hvit ut. Poenget var borte. Blåslys, du liksom. Det skulle være blålys, da! Det ultimate symbolet på action og alvor. Heltemodig og kult. Så ble det isteden et – pfff… utblåst lys. Det var mitt andre blad som redaktør. Jeg var så flau at jeg ønsket å gjemme meg langt der nede hvor den sjeldne dyphavsmarulken bor. Den skrekkinngytende fisken med en lysende antenne hengende som agn foran en diger kjeft full av skarpe tenner, vet du. Jeg dro på hytta isteden. Gikk lange skiturer. Lot det isblå lyset fra den glitrende snøen trenge inn i mitt skyggefulle sinn. Og sakte kom jeg over skammen – og kunne begynne å le. Vi gjør alle våre feil, noen mer alvorlige enn andre. Ikke alle har fått tabbene sine trykket i 1400 eksemplarer. Men ingen tok skade, og syv år senere er dette fortsatt blant livets minneverdige hendelser.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har gjort tabber på jobben også, og det er i grunnen verre. Heldigvis har det oftest gått bra. En student i sykepleiervikariat (han ble senere barnelege) oppdaget at kaliumdryppet gikk for fort. En gang glemte jeg at jeg skulle ha nattevakt og kom to timer for sent på jobb fordi jeg måtte kjøre i hurten og sturten fra hytta, inkludert ferge over fjorden. Jeg har glemt Emma’n ved intubasjon. Det er hendelser jeg ikke er stolt av, men jeg kan bære dem fordi noen står der sammen med meg og hjelper meg å løfte. LIS-legen hever ofte øyebrynet akkurat passe høyt til at jeg skjønner at jeg har sagt det motsatte av det jeg mener igjen. Sykepleierne minner meg om det jeg ikke har tenkt på. Den gangen jeg var mest fortvilet over en hendelse på jobb og følte jeg fortjente kjeft, sendte sjefen meg til trøstesamtale med presten.
Av og til er det gøy med litt action. Jeg er ikke uten blålystendenser, og det er nok ikke du som leser dette heller, kan jeg tenke meg. Det svinger litt av Curosurf, arteriekraner, respirator og thoraxdren! Men med årene har lysten til å være blålyspediater avtatt. Jeg vil ikke være en som får det til å blåse storm i vannglass. Jeg vil være klok, ikke stikke barn unødvendig, ikke skremme foreldre i utrengsmål, ikke gi for mye medisin. Hvis jeg kan, vil jeg heller blåse ut flammen før situasjonen tar fyr. Jeg vil være en blåslyspediater.
Ordet blåslys gir nemlig stadig mer mening for meg. Det kan romme både advent, trøst, bål, bursdager og refleksjonen i bølgetoppene når du seiler i solgangsbrisen en sommerdag. En blåslyspediater er en barnelege som kan blåse lys i barneøyne. En som tilfører oksygen til lunkne glør og får konstruktivt engasjement til å flamme i kollegiet. En som vil blåse på når du har snublet og skrubbet opp stoltheten på en vanskelig vakt.
En sånn vil jeg være. Jeg får det ikke alltid til, men …blås i det. La oss fortsette å prøve. Sammen.
God jul til alle mine blå(s)lyspediatriske venner!