Periodesystemets 88. grunnstoff har gitt navn til sykehuset som åpnet for kurativ behandling av kreftpasienter. Radium, og dermed en av grunnsteinene i moderne kreftbehandling, kom til Norge ved hjelp av landets første radiokjemiker og Marie Curies assistent. Ellen Gledtisch ble Norges andre kvinnelige professor. Fortellingen om henne er historien om fremveksten av moderne vitenskap – og kvinners rett til å være i den.
Tekst: Katrine Engen, redaktør Paidos
Epoken ble kalt «den heroiske tid». Oppdagelsen av grunnstoffet i 1898 og forklaringen på fenomenet radioaktivitet ble kronet med Nobelpris til Marie og Pierre Curie i 1903. Det etter hvert berømte laboratoriet ved Sorbonne var drømmen for vitenskapelige studieopphold. Sorbonne var Pasteur, Perrin, Rutherford og Bequerel. Datidens episenter for naturvitenskapelig forskning seigpinte Kelvins berømte uttalelse om at de fleste av fysikkens spørsmål i grunnen var ferdig klekket ut.
Ellen Gledtisch reiste til Paris i 1907 og tilbrakte fem år som elev og senere assistent under Marie Curie. Vennskapet varte livet ut. I 1916 ble hun som nyansatt universitetsdosent i radiokjemi kalt tilbake til Frankrike for å bistå Marie Curie i hennes arbeid for å skaffe radium til transportbilene hun brukte for å hjelpe sårede i skyttergravene. De to beholdt kontakten gjennom livslang brevveksling.
Det var ingen selvfølge at hun skulle utnevnes til æresdoktor samme sted noen tiår senere. Ellen Gledtisch vokste opp i Mandal og senere Tromsø, omgitt av en familie med liberale og progressive verdier, glede over natur og friluftsliv – og en stadig voksende søskenflokk. Som eldst fikk hun ansvaret for flere av dem da foreldrene døde. Veien til høyere utdanning var lang og kronglete, til tross for toppkarakterer i både språk og realfag. Økonomiske begrensninger ble imidlertid trumfet av en solid arbeidskapasitet og et lynende intellekt. Hun tok artium ved siden av fulltidsjobb i 1902. Et amanuensisvikariat ved kjemisk laboratorium og en liten selvstendig publikasjon senere åpnet nesten døren til Sorbonne. I utgangspunktet kunne ikke Marie Curie oppdrive plass på det allerede overfylte laboratoriet. Litt brevveksling mellom laboratoriesjefen hun vikarierte for og Curie forsikret om både briljante evner og at Gledtisch med sine 154 vevre centimeter nesten ikke tok noe plass var oppholdet sikret. Resten skulle bli banebrytende vitenskaps- og kvinnehistorie.
Gledtisch publiserte mer enn 120 artikler og gjennomførte flere selvstendige arbeider, blant annet referert til i Marie Curies berømte lærebok om radioaktiviteten. Særlig ble hun kjent for sitt arbeid om radiums halveringstid og kalibrering av stoffet. Forståelsen av dette skulle senere bli essensielt for den medisinske bruken av radium i strålebehandling.
Oslo 19671107. Ellen Gleditsch (88), professor i kjemi, under en forelesning ved universitetet i Oslo, i anledning 100 års-dagen for Madame Curies fødsel. Professor Gleditsch arbeidet i Mme Curies laboratorium i Paris i fem år.
Foto: NTB-foto / SCANPIX
Til tross for akademisk forankring i kjemifaget var Ellen Gledtisch på ingen måte uten medisinsk innsikt. Hun startet som apotekerlærling i 1895 og fullførte sin praktiske farmasøytutdanning. Idealet om forskning i en humanistisk tradisjon stod sterkt i miljøet ved Sorbonne. Det var et uttalt prinsipp for både Marie og Pierre Curie at oppdagelsen av radium og mulighetene det åpnet for skulle komme medisinen og forskningen til gode. De var begge prinsipielle motstandere av økonomisk vinning på vitenskapelig arbeid.
Det hadde lenge vært et ønske fra idealistiske unge leger å få radiumbehandling til kreftpasienter ved Rikshospitalet. Blant de viktigste pådriverne var Severin Andreas Heyerdahl og Hans Ludvig Carl Huitfeldt, begge unge leger som fulgte interessert med på utviklingen av kreftbehandling med radium og røntgenstråler. Stor skepsis i etablerte fagmiljøer, manglende kunnskap om sikkerhet og håndtering og ikke minst kostnadene holdt igjen. Etter utbredt folkeengasjement, og nok også en ikke ubetydelig lobbyvirksomhet, ble budsjettrammene for å sikre innførselen av radium vedtatt i Stortinget i 1912. Ved hjelp av Ellen Gledtisch ble det første innkjøpet av radium til Norge organisert, og første pasient fullførte behandlingen samme år. Radiumhospitalet åpnet omsider med 71 senger i 1932 som landsdekkende behandlingstilbud med radiumbasert strålebehandling. Både bygg, utstyr og radium var i stor grad finansiert av innsamlingsaksjoner og gavemidler.
Adgang til artium og høyere utdanning, ledsaget av stadig viktigere milepæler i kvinners rettighetskamp ga økt aksept også for kvinner i akademiske posisjoner. Som en av de første ble hun akseptert som forsker ved Yale University i 1913. Hun fikk sitt første æresdoktorat i 1914. Sammen med den svenske fysikeren Eva Ramstedt publiserte hun i 1917 arbeidet som skulle bli grunnlaget for hennes senere lærebok i anorganisk kjemi. Gjennom 20-tallet publiserte hun flere vitenskapelige avhandlinger innen isotopforskning og uorganisk kjemi, i tillegg til boken Radioaktivitet og Grundstofforvandling, sistnevnte til en uvanlig høy etterspørsel. Hun var sentral i stiftelsen av Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund og ledet organisasjonen i flere år, samt president i den Internasjonale føderasjonen av universitetskvinner. «Det er meg knekkende likegyldig om et godt arbeid er utført av en liten dame i Bulgaria eller en lang mann i Amerika, så lenge det er godt utført» står som illustrasjon for hennes engasjement.
Professoratet fikk hun i 1929, 17 år etter at Kristine Bonnevie inntok professorstolen i biologi som første kvinne. Utnevnelsen kom etter en betent diskusjon over hvorvidt den akademiske bastionen kjemi kunne forvaltes av en kvinne. Det kunne den. Hun ble kjent for sin usedvanlige faglige kapasitet, store formidlingsevne, varme og hjelpsomhet. Det var ifølge forfatterne ikke ubegrunnet at biografien om henne fikk tittelen «Et liv i forskning og medmenneskelighet». Selv som etablert professor måtte hun møte både skepsis og motstand mot kvinner i ledende akademiske stillinger.
Etter razzia og stengning av Universitetet i 1943 hadde hun stadig hjemmefrontsoldater i dekning i leiligheten. For å kunne kommunisere rundt med folk utviklet hun en spesiell interesse for å sy bunader. Hun ble arrestert i 1944, men løslatt kort tid etter.
Det akademiske arbeidet og kontakten med Curie-instituttet i Paris gjenopptok hun raskt etter frigjøringen. Hun gikk av for aldersgrensen i 1946, men fortsatte sitt akademiske arbeid og engasjement for vitenskapen inntil sin død i 1968, 88 år gammel.
Fortsatt står Ellen Gledtisch som en av Norges høyest meritterte innen akademia og vitenskap. Like viktig står hun som en pioneer for de verdiene som først og fremst driver forskningen til det beste for menneskeheten.
Kilder:
Store Norske Leksikon
Historien om Radiumhospitalet
Kronen/Pappas: Ellen Gleditsch : et liv i forskning og medmenneskelighet, Oslo, Aventura, 1987
