Kliniske datasystemer skal kvalitetssikre og effektivisere. I praksis er dessverre erfaringen ofte det motsatte.

Tekst: Henrik Underthun Irgens, Nettverket og Haukeland Universitetssjukehus

Denne vinteren har vært en av de travleste sesongene på lang tid. Hvileskjærene er få, og samtidighetskonflikter hyppige. Samtidig mimrer våre eldre kolleger om svunne tider med fulle RS-stuer og høyere belegg. Samtalen punkteres raskt når det påpekes hvor mye lengre vaktene var før, og at det nå til dags er mange flere leger på jobb. En sitter igjen med følelsen av at det bare er å brette opp ermene og jobbe fortere.

Men mye har skjedd siden de travle tidene for noen tiår siden. På den tiden dikterte vi innkomstjournaler, polikliniske notater og journalnotater på løpende bånd (bokstavelig talt) på hver vår diktafon, samtidig som kontorpersonalet effektivt ble informert om hvem som skulle ha kopi og at epikrisen skulle brukes som henvisning til poliklinikken. Ville du oppdatere deg på en pasient var det nok med en kjapp titt på sykepleiers håndskrevne notater i kardex. Ordinering av legemidler tok noen få minutter, samtidig som meldinger ble notert ned i kurven. Samtidig som det nok er fornuftig at dårlig lesbar legeskrift er ryddet unna, opplever vi stadig flere tidstyver. Talegjenkjenning brukes av noen, men for mange blir innsteget for stort, og feilene for mange til at det oppleves som effektivt. Dermed skriver de fleste selv. I tillegg må man til stor frustrasjon stadig logge seg på forskjellige terminaler mellom hver pasientkontakt. En god kollega forteller at hun for noen år siden kunne ta unna 4 pasienter i timen uten at det opplevdes for travelt. I dag rekker hun kanskje 1,5-2 pasienter per time.

Dagens programmer gjør det lettere for sykepleierne å lese hva vi leger har ordinert. Samtidig viser forskning at ny teknologi leder til nye feil. Sikringer i programvaren spør til stadighet om vi faktisk ønsker å gjøre det vi er i ferd med å gjøre. Dette skaper «alarm-fatigue»; vi blir så vant til å klikke oss vekk fra slike meldinger at de nærmest virker mot sin hensikt. I pediatrien er dette ekstra utfordrende ved at vi ofte må ordinere utenfor (eller uten) offentlig godkjenning. Barn kan veie fra 0,5 til 100 kg, og det blir dermed ikke så lett å fange opp 10x feil, hverken for lege eller sykepleier.

Noe tilsvarende skjedde i Bergen, der en 56 år gammel mann fikk 10 x mer cytostatika enn planlagt. Under manuell avrundning i Cytodose ble komma ved en feil flyttet. Programmet hadde ingen sperrer for dette, og det ble heller ikke fanget opp på sykehusapoteket der cytostatika ble blandet ut. Pasienten fikk 80% av dosen før man skjønte at noe var feil, men dette var for sent og pasienten døde. Helse- Bergen fikk foretaksstraff i form av en bot på 1,6 millioner kroner, mens sjukehusapoteket Vest fikk et forelegg på én million kroner. Legen som var involvert fikk ikke straff, da man mente at dette var en systemfeil.

Administrering og håndtering av legemidler er forbundet med risiko, og feil vil bli gjort. Utviklingen de siste årene har innført flere tidstyver som stjeler oppmerksomheten vår. Vi er avhengige av at feil og nestenfeil rapporteres inn for at vi skal få oversikt over systemfeil og risikoelementer i hverdagen vår som skyldes at det innføres nye systemer eller at kjente systemer endres og oppgraderes. Det er viktig å stille kritiske spørsmål når nye dataprogrammer innføres: vil dette virkelig være effektiviserende, eller bare medføre at vi blir sittende enda lenger foran pc’en og klø oss i hodet i stedet for å være ute blant pasientene våre?