Den mannlige pediater – en utdøende rase?

I årets første nummer av Paidos presenteres 13 nye spesialister i pediatri, hvorav 6 er menn. «Det var rart», tenkte jeg da jeg leste saken. «Slik kommer det i hvert fall ikke til å fortsette å være lenge». De fleste av oss har vel oppdaget at de aller fleste LIS-leger som ansettes på landets barneavdelinger nå er kvinner. Det er i hvert fall min dristige påstand. Hovedproblemet er imidlertid et annet. For rampeguttene er i ferd med å dø ut.

Tekst: Kristoffer Brodwall, overlege Barneavdelingen Haukeland og redaksjonsmedlem Paidos

Som en sann akademiker har jeg gjort et forsøk på å se om fakta understøtter inntrykket av at nesten ingen nye LIS-barneleger er menn. Avdelingsoverlegene ved alle landets barneavdelinger fikk derfor en-e-post fra meg med følgende to spørsmål: “Hvor mange kvinner og hvor mange menn har du, blant overlegene i din avdeling? Hvor mange kvinner og hvor mange menn har du, blant LIS´ene i din avdeling?” Tusen takk til de 19 respondentene, som sørget for at denne spørreundersøkelsen har en svarprosent på over 90 – og omfatter hele 480 overleger og 286 LIS.

Gutta dør ut

Blant overlegene var det totalt 63 % kvinner og 37 % menn, mens blant LIS var fordelingen 80 % kvinner og 20 % menn. Fire avdelinger hadde bare kvinner blant LIS-legene, og kvinnelige LIS utgjorde minst 2 tredjedeler på alle unntatt to sykehus. Andelen kvinnelige overleger var høyest på Østlandet med 67%, og lavest på Sørlandet med 54 %. Blant LIS var andelen menn høyest i Helse Midt med 28 %. Med ett unntak hadde alle avdelinger minst 25 % mannlige overleger, men bare fire sykehus hadde flere menn enn kvinner i overlegegruppa. På universitetssykehusene var 67% av overlegene og 80% av LIS-legene kvinner, mens tilsvarende tall var 57% og 82% på de øvrige sykehusene.

Alder avgjør kjønn

Dersom vi hadde innhentet tilsvarende tall for forskjellige aldersgrupper blant barnelegene er jeg overbevist om at vi ville funnet overvekt av menn blant de aller eldste av oss og en kvinneandel omvendt proporsjonal med alderen blant resten. Etter hvert som flere og flere mannlige kollegaer pensjoneres og erstattes med nyutdannede, kvinnelige leger, vil mannlige barneleger trolig være sjelden vare om noen få tiår. For et par generasjoner siden var det vel heller motsatt.

Medisinstudiet forklarer mye, men ikke alt

En viktig årsak til den nevnte demografiske endringen er naturligvis at det nå utdannes flere kvinnelige enn mannlige leger. Da jeg begynte på medisinstudiet i Oslo på slutten av 90-tallet, var kjønnsfordelingen på kullet mitt ganske jevn, med omtrent like mange kvinner og menn. Men siden den gang har kvinneandelen vært jevnt økende på alle universitetene. Dette forklarer imidlertid ikke hele bildet. Tall fra Samordna opptak viser at kvinneandelen blant medisinstudentene har ligget stabilt omkring 70% de siste årene. Altså må resten av forklaringen ligge et annet sted.

Er pediatri et fag som spesielt tiltrekker seg kvinner? Eller er det et fag som prioriterer kvinner blant søkerne til LIS-stillinger? Sistnevnte skal jeg ikke beskylde noen for å gjøre. Det handler vel heller om at mange av de ferske, mannlige legene søker andre spesialiteter.

Hva med skolen før medisinerskolen?

Forklaringen på at flertallet av medisinstudentene nå er kvinner, ligger på sin side i forskjeller mellom gutter og jenter, som oppstår allerede i tidlig skolegang. For 6 år siden presenterte Camilla Stoltenberg og medarbeidere NOU 2019:3 “Nye sjanser – bedre læring: Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp”. Der peker man i detalj på disse forholdene, og hvilke konsekvenser de får for kjønnssammensetningen i høyere utdanning og arbeidsliv. Effektene oppstår flere tiår etter at årsakene spilte seg ut. For de som ønsker en seriøst og grundig gjennomgang av disse sammenhengene anbefaler jeg nevnte NOU. For dere andre vil jeg presentere min egen teori, som er sammenfallende i grunnprinsipper, men nok litt mindre akademisk i ordbruken.

Flinke piker og rampete gutter

Jeg tror at alle barn, av begge kjønn, har mer eller mindre av to egenskaper i seg. Disse egenskapene kan navngis etter stereotypiene “flink pike” og “rampegutt”. På gruppenivå er det nok flere jenter som skårer høyt på egenskapen “flink pike” og lavt på egenskapen “rampegutt”, mens det forholder seg motsatt for guttene. Det finnes absolutt jenter som er mer “rampegutt” enn de er «flink pike», og det finnes gutter som helt klart er “flink pike”. De sistnevnte har kommet inn på medisinstudiet, i alle år. Vitsen om medisinstudenten som fikk beskjed om at telefonkatalogen var pensum, og lurte på når det var eksamen oppsto jo faktisk mens mennene fortsatt var i flertall. Men i økende grad tror jeg det er “flinke piker” – av begge kjønn – som kommer inn på medisinstudiet. Vi har et skolesystem som belønner nettopp dem og gjør at det kun er de som oppnår karakterene som skal til i kampen om studieplasser.

Vi trenger vel flinke piker, da?

Og det er vel ikke helt feil at systemet er slik at de flinkest vinner. Vi trenger jo “flinke piker” i viktige jobber, for eksempel som leger. På skolen er “flinke piker” de som alltid gjør leksene sine, som sitter i ro og hører på når læreren snakker, som rekker opp hånden, er høflige og respekterer læreren, som aldri skulker og sjelden føler seg for syk til å gå på skolen, som pugger det som står i læreboka og øver så mye til prøvene sine at de kan gjengi læreboka ordrett. Slike folk blir jo kunnskapsrike og pålitelige, så det er klart vi vil ha dem i viktige yrker. Som barneleger blant annet.

“Rampeguttene”, derimot, sitter på bakerste rad og forteller vitser, de dagene de faktisk kommer på skolen. De styres ikke av plikt, så det er ikke alltid de har gjort leksene, hvis de hadde noe viktigere de skulle ha gjort. Og de har ikke sett på halvparten av sidene i lærebøkene sine. Håpløse arbeidstakere, skulle man tro, og det blir de vel ofte også. Men jeg vil påstå at “rampeguttene” er undervurderte og misforstått av skolevesenet. For når de ikke følger med i skoletimen, kan det skyldes en boblende kreativitet som trekker oppmerksomheten i annen retning. Og mens de “flinke pikene” sitter inne og leser i biologiboka om plante- og dyrearter, så er de kanskje ute i skogen og leker blant trærne og fuglene. Og når de “flinke pikene” skriver ned alt læreren sier,stiller “rampegutten” heller spørsmål ved om man kan stole på læreren.

Vi trenger rampeguttene også

Og da kommer vi til poenget. Vi ser at det blir færre og færre mannlige barneleger. Til det kan man jo trekke på skuldrene og si “hva så?”. Svaret på det kan være langt: Alle yrker har behov for arbeidstakere av begge kjønn, og det at øvrige faggrupper på en barneavdeling stort sett er kvinner gjør det enda viktigere med mannlige innslag blant legene. Og det blir bedre sosialt miljø når man har med seg både kvinner og menn. Man kan også nevne at lønn og status historisk sett ofte sakker akterut i kvinnedominerte yrker. Men viktigst av alt er det at vi med færre menn også får færre “rampegutter” (selv om også kvinner kan ivare ta den egenskapen, selvfølgelig).

Vi trenger mange “flinke piker” – av begge kjønn – i rekkene våre, men kanskje ikke fullt så mange i fremtiden, siden det de “flinke pikene” er aller best til, det er akkurat det samme som kunstig intelligens antagelig vil mestre ganske bra. Derimot trenger vi “rampeguttene” som kan stille de kritiske spørsmålene, som er villige til å gjøre ting på sin måte og som tår å tale autoriteter imot. For det er de som driver faget videre.