Forfatter: Siddhartha Mukherjee Utgivelsesår: 2022

Anmeldt av: Kari Holte, Sykehuset Østfold Kalnes

«Cellen», sa redaktør Katrine. «Tema for neste blad. Tror du det vil fungere?» – Ja, svarte jeg. – Selvfølgelig! Men… Cellen?! Kunne jeg bidra med noe til dette bladet? Jeg så meg selv sitte på en klam, grønn klappstol i Store Auditorium: Preklinikken, medisinske basalfag – en ørken av ribosomer, golgiapparat og biokjemiske reaksjoner, uten levd liv og ekte pasienter å feste kunnskapen til. 

Hvis du er som jeg har du kanskje tenkt at det kunne vært interessant å ta medisinstudiet en gang til. Med noen år som doktor i bagasjen, tror jeg at jeg ville fått mange aha-opplevelser. Inspirert av Katrines tematittel gikk jeg til bokhyllen og plukket frem «The Cell», pensumbok i cellebiologi ved UiO anno 1995. Ett-tusen-to-hundre-og-nitti-fire blytunge sider. Etter to avsnitt var hjernen nummen. – Hjelp, tenkte jeg. – Dette er ugjennomtrengelig uten eksamenspanikk. 

Som ofte ellers når jeg søker svar, logget jeg på pc’n. «­Oppdatert kunnskap om cellebiologi uten å dø av ­kjedsomhet», skrev jeg i søkefeltet. Les «The Song of the Cell,» sa Google. Det har jeg gjort, i sommersola på hytta mens jeg stekte hudcellene mine, og merkelig nok døde jeg ikke en eneste gang. Tvert imot: Jeg fikk repetert mye celle­biologi og medisinsk historie samtidig som jeg lærte en god del nytt, blant annet om Covid-immunologi og CAR-T. Uten å sovne eller miste interessen mer enn kanskje, si 5 ganger, på 377 sider! For det meste følte jeg meg opplyst og inspirert mens jeg leste. Det er faktisk et lite mirakel i disse tider hvor lesekondisen knapt rekker til bunnen av en bokanmeldelse på 593 ord.

Mukherjee holdt meg fanget i lesingen ved å bryte alle regler for kald og stringent faglitterær formidling. Dette er populærvitenskap, men han gjør det med stil og høyt ­kunnskapsnivå. Boka er full av beskrivelser og skjønn­litterære kvaliteter. Språket er rikt, variert og tidvis vakkert. Ikke bare får vi være med inn på laboratoriet til Virchow, Ehrlich og en rekke litt mindre kjente navn fra cellebiologiens historie, men vi får gløtt inn i livene og hodene deres, sitater, litt bakgrunn for hvorfor de tenkte som de gjorde. Her finnes også pasienthistorier, blant annet om forfatterens venn Sam som først responderte godt på et av tidenes første forsøk med immunterapi mot malignt melanom, før behandlingen måtte stoppes på grunn av autoimmun hepatitt. Fortellingene står ikke alene, de er alltid en del av et pedagogisk poeng, ­illustrerende eksempler som gjør det lettere å forstå. 

Hvis du tilhører de som har holdt deg oppdatert på alt og spiser Lancet til frokost, kan du trolig finne feil i boka som jeg var for dum til å oppdage. Du vil sikkert også la deg irritere over upresise overskrifter som «The visible cell» (­oppfinnelsen av mikroskopet og historien om hvordan cellene ble oppdaget) og «The selfish cell» (kreft). Men jeg tror fortsatt du vil bli imponert over elegansen i språket. Og selv i savnet etter lærebokas strikse form, vil du finne trøst i et mylder av fotnoter, fyldig referanseliste og en imponerende, gjennomarbeidet indeks.

«Men er det relevant for barneleger, da?» Spør du kanskje. – Ja, vil jeg si. Forfatteren glitrer sterkest når han skriver om hematologi, immunologi og kreft, men fosterutvikling og medfødte sykdommer er også beskrevet med begeistring. For meg funket det som tusan. Boka vekket nysgjerrighet og ga meg knagger å feste teoriene på. Gøy lesing, litt læring og en god porsjon livsfilosofi. Hvis du fikk lyst til å lese, kan du låne den av meg.