Mariangela Di Fiore og Lisa Aisato Gyldendal 2021. ISBN 978-82-05-53444-5. Pris 262,-

Tekst: Bem Zeller, OUS Rikshospitalet. Illustrasjoner: Lisa Aisato

Å ri på enhjørninger gir deg styrke til å klare det utrolige: Å komme deg gjennom lange, vonde og kjedelige dager på sykehuset. Eller å starte i 1. klasse på skolen, etter mange uker som pasient. Og har du i tillegg på deg tøffingarmbåndet, det du har fått av bestevenn Sindre på sykehuset, så drar du på skolen alene, uten hjelp av storebror.

Mariangela Di Fiore har skrevet en gripende barnebok om en kreftsyk jente på sykehus. Boken er illustrert i kunstner og bokkjendisen Lisa Aisatos etter hvert ganske berømte fargerike og følsomme stil. Di Fiore vet hva hun snakker om når hun skriver om lange dager på sykehuset og en familie i krise. Hennes egen datter måtte gå gjennom en langvarig behandling for leukemi. Slike bøker med erfaringer fra en livskrise kan noen ganger bli for personlige og sentimentale. Denne fellen har ikke forfatteren gått i. Ikke helt tilfeldig kanskje, Di Fiore er en habil forfatter, med 12 bøker for barn, ungdommer og voksne bak seg.

Gjennom seksåringen Viljas øyne kan vi få et nytt blikk på sykehushverdagen. På sykehuset er det hvitt. Og stort sett ganske kjedelig. Men ikke alltid. Klovnen er til hjelp i både morsomme og triste stunder. Vennen Sindre, med klumpen i hodet han bryr seg lite om, lyser opp hverdagen.

Farhad som vasker i avdelingen racerkjører med Vilja tronende på søppelsekk-tralla. Og blir det virkelig for kjedelig, kan Vilja og Sindre alltids ta runden og intervjue.

Hva er det beste i verden? – ganske grei den. Hvordan er det egentlig å dø? – ikke så greit lenger. Lege Olav redder seg ved å love en samtale litt senere. Farhad har et overbevist religiøst svar. Noen har poetiske svar. Mens pappa ender opp med «man bare… man bare… dør… tror jeg». Temaet død er ellers ytterst varsomt behandlet. Vi får en anelse om det store svarte hullet som gjemmer seg bak hver kreftdiagnose, når Sindre med sin voksende hjernesvulst skal reise til USA til bestråling. Selv Vilja skjønner at han kan dø hvis ikke behandlingen virker.

Pappa og mamma spiller en viktig rolle. Bak små hentydninger aner vi deres fortvilelse og redsel. Pappa henter mat til Vilja, i strie strømmer, mat han selv spiser opp når datteren har nøyd seg med halve eplet og bitte litt bolle. Selv Vilja har skjønt at pappa prøver å få angsten på avstand når han tuller og skøyer så mye med henne. Også søskenproblematikken er vi innom, når Vilja grubler over om broren William, som (nesten) aldri viser seg på sykehuset, er sint på henne fordi han må bo hos mormor mens foreldrene bor på sykehuset sammen med henne.

Lisa Aisatos illustrasjoner utgjør bærebjelken i boka. Teksten kan holdes velsignet knapp siden bildene forteller deler av historien. Et sykehusgulv blir til frådende hav med et sjørøverskip («Jeg vil ikke at noen skal dø, ikke en gang sjørøvere»), og snøfnugg som daler fra himmelen blander seg med deilige marshmallows («forresten liker jeg noen hvite ting»). Som vanlig hos Aisato er pastellfarger mye brukt, men i denne boken tar hun målrettet i bruk veldig kraftige rødfarger: blodlegemer, leukemi, angst, fare – men også glede (klovnens jakke), styrke (superheltkappe) og håp (valmueblomstene og skolesekken). Kanskje vi kan ta bokens farger med oss som en oppfordring til å få mere farger inn i barneavdelingshverdagen? Er vi virkelig nødt til å kle oss hvite?

Rent medisinsk sett fokuserer boken for min smak litt for mye på isolering og forbudt skolegang ved lave blodverdier, det er vel ikke lenger vedtatte sannheter, men la gå. Boken er vellykket, og anbefales varmt for barneleger, sykepleiere, andre sykehusleger, allmennpraktikere, barneavdelinger, våre små pasienter og deres familier, og sannsynligvis mange andre barnefamilier som ønsker å bli klokere på ganske universelle temaer som sykdom, død, glede, vennskap og kjærlighet.