Inntrykk fra 4 uker som delegat/barnelege på den internasjonale Røde Kors-komiteens (ICRC) feltsykehus i Rafah i juni 2024.
Tekst og foto: Harald Hurum, overlege Sykehuset Østfold
SUMUD
I Gaza lærte jeg et nytt begrep. Det vil si, hva det het lærte jeg ikke før jeg kom hjem, men hva det var oppdaget jeg mer og mer under oppholdet: Evnen det palestinske folket har til å overleve, ikke la seg knekke, ikke bli bitre og hatske, ikke gi opp, men stå oppreist i motgang. Kanskje vi på norsk ville kalt det «motstandskraft» eller «overlevelsesevne».
På feltsykehuset ble jeg godt kjent med de lokale kollegene, og hver dag ble jeg imponert over pågangsmotet og evnen til å holde humøret oppe. De fleste av dem har mistet hjemmene sine, bor i provisoriske teltleirer med familiene sine og må bruke opptil 2 timer på å komme seg til og fra jobb.
På feltsykehuset samarbeidet vi med mange lokale kolleger. Her er jeg sammen med Dr Hussam. Han er palestinsk pediater med utdannelse fra Egypt og Gaza. Flere av de lokale legene og sykepleierne hadde pediatrisk erfaring
I krigen mellom Israel og Hamas begås det hver dag enorme overgrep mot befolkningen.
Sivile utsettes for direkte krigshandlinger i et samfunn der infrastrukturen har brutt sammen etter 7 oktober 2023. Ingen skoler, ingen politimyndighet, ingen vannforsyning, ingen sanitær -og renovasjonstilbud, istykkerskutte helseinstitusjoner, ingen vaksinering, manglende medisinsk oppfølging av kronisk syke, manglende mat-forsyning, ingen offentlig transport, et ikke-fungerende bankvesen… En befolkning på cirka 2,3 millioner mennesker er sperret inne på et område som er 40 km langt og 10 km bredt, uten anledning til å komme seg ut og i sikkerhet og uten mulighet til å få innført alt det samfunnet normalt trenger.
Begreper som «steg-for-steg-folkemord» brukes av mange om denne situasjonen. Jeg synes ordene til min hjemby Fredrikstad’s store sønn Hans Nielsen Hauge kan passe: I Gaza kjenner man virkelig «verdens daarlighet» på kroppen.
BRUK FOR MEG?
Som barnelege trodde jeg at jeg ville møtte mange pediatriske problemstillinger på sykehuset. Det gjorde jeg ikke i starten, 90 % av pasientene var traumepasienter, brorparten menn utsatt for skudd og bomber, men også mange kvinner og barn. Ved flere anledninger måtte vi ta imot et massivt antall sårede og skadde, på det meste cirka 70 pasienter i løpet av 1-2 timer hvorav 22 døde eller døende. Det er utfordrende for et sykehus med 60 senger. Ikke bare i forhold til å triagere, prioritere og behandle, men også i møte med en stor mengde familie og pårørende med masse følelser og «sydlandsk temprament». Igjen ble jeg dypt imponert over mine lokale kolleger.
Barn skytes i ryggen i Gaza. Dette barnet fikk ingen alvorlige indre skader, selv om kulen ble liggende midt i thorax. Englevakt?
De rent medisinske problemstillingene kunne ofte håndteres poliklinisk eller med intravenøs rehydrering i mottaket. I løpet av de tre første månedene ICRC-feltsykehuset i Rafah har eksistert, er det registrert nærmere 20 000 polikliniske konsultasjoner.
Jeg tror de medisinske problemstillingene vil bli mer framtredende etter som tiden går hvis krigen vedvarer. Det var en pågående Hepatitt A-epidemi, og gitt boforholdene er det bare et spørsmål om tid før nye epidemier oppstår: Meslinger, kolera…
Jeg fant raskt ut at jeg måtte ut av den pediatriske komfortsonen om jeg skulle gjøre nytte for meg. Jeg bidro derfor i mottaket også med mottak av skadde (barn) og oppfølging av innlagte, medisinske pasienter. Sykehuset har også føde-tilbud, og vi hadde 1-3 fødsler daglig, et tall som nå er synkende. Nyfødte som trengte intensiv eller langvarig behandling måtte vi sende til andre sykehus etter at vi hadde stabilisert og startet antibiotika/væske.
Feltsykehuset er sparsomt utstyrt for små syke barn. Vi hadde oksygenkonsentrator, inhalatorer og asfyksibord, men ingen CPAP, kuvøser eller monitoreringsutstyr.
Oppholdet i Gaza ble en viktig påminnelse for meg om hvor godt vi har det i Norge og hvor lite vi har å klage på. Å bidra med medisinsk og ikke minst moralsk støtte til befolkningen føltes veldig meningsfylt. Det var godt å være der, og bedre og bedre for hver uke som gikk.
Jeg kom som gjest til Gaza, og en viktig del av oppdraget er å legge til rette for de lokale kollegene og gi de mulighet til å utføre sin jobb. Det er de lokale – sykepleiere, jordmødre, leger, ambulansesjåføren, renholderne – som er de virkelige heltene. Ingen grunn til å komme med pekefinger eller kritikk om de løser ting annerledes enn her hjemme.
Fra takterrassen av huset der rødekorsdelegatene bodde, vegg i vegg med feltsykehuset, var det god utsikt til omgivelsene. Området lå på grensen til den «humanitære sonen» og var omgitt av flyktninger i provisoriske teltleirer.
TRYGT?
Ja, sikkerheten er et spørsmål for mange, men Røde Kors gjør det de kan for å ivareta sine ansatte og har tett kontakt med de stridene parter. Jeg følte meg stort sett trygg på tross av lavtflyvende israelske droner, jagerfly, skuddvekslinger og bombenedslag, noen ganger ubehagelig nær sykehuset.
Burde vi blitt hjemme?
Ja, kanskje om vi bare tenker på egen sikkerhet – men vi må trene oss på å tenke større tanker enn det. For oss som lever et smerte- og problemfritt liv i Norge er det vanskelig å forstå hvilke lidelser palestinerne i Gaza gjennomgår nå og hvilken framtid de går i møte når denne krigen er over. Vi må hjelpe.
