Kjønnsinkongruens defineres som manglende samsvar mellom det kjønnet man opplever seg som og kjønn tildelt ved fødsel. Dersom det medfører sterkt ubehag, kalles det kjønnsdysfori og gir ofte et behov for behandling i helsevesenet.

Tekst: Anne Wæhre, barnelege og leder av Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens hos barn og unge, Oslo universitetssykehus (OUS).

I den nyeste versjonen av WHOs diagnosemanual, ICD-11,  har ”kjønnsinkongruens” erstattet ”transseksualisme”, og er nå plassert i kapittelet  om seksuell helse og ikke under psykiske lidelser (1). Begrepet favner også personer som verken definerer seg som mann eller kvinne, de som definerer seg som ikke-binære og de med flytende kjønnsidentitet.

Fra pionertid til dagens praksis

Fram til slutten av 1990-tallet fantes det i praksis ikke noe behandlingstilbud for barn og unge med kjønnsinkongruens. Det var først en nederlandsk forskergruppe ved Amsterdam University Medical Center som utviklet det som senere ble kjent som «The Dutch protocol» (2, 3). Den åpnet for at ungdom med vedvarende kjønnsinkongruens kunne tilbys pubertetsutsettende behandling med GnRH-analoger allerede fra tidlig pubertet. Kjønnsbekreftende hormonbehandling kunne vurderes fra 16 års alder og kirurgi fra 18 år. Målet var å gi tid til å utforske egen kjønnsidentitet før irreversible endringer og å gjøre det enklere å passe i opplevd kjønn som voksen. På den tiden var det svært få barn og unge som oppsøkte eller fikk slik behandling, både i Nederland og internasjonalt. Den store økningen i antall henvisninger kom først rundt 2015, og har siden vært et globalt fenomen (4, 5, 6). 

Både hormonbehandling og utsatt pubertet 

Behandling for kjønnsinkongruens kan bestå av samtaler for støtte, mestring og utforsking av kjønnsidentitet, hjelpemidler for å leve i opplevd kjønn og eventuelt medikamentell og kirurgisk behandling. Det er to typer medikamenter som brukes. Pubertetsblokkere kan gis fra tidlig pubertet og stanser pubertetsutviklingen midlertidig. Hormonbehandling (testosteron eller østrogen) fører til endringer i kroppen slik at den nærmer seg personens opplevde kjønn. Hormonbehandling kan gis ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) fra 18 års alder, i enkelte tilfeller også fra 16 år. Kirurgisk behandling gjøres tidligst fra fylte 18 år (7). Den nederlandske modellen har vært toneangivende internasjonalt og danner fortsatt grunnlaget for retningslinjer også i Norge. Prinsippene er gradvis videreutviklet, men hovedmålet har vært å gi ungdom mer tid til refleksjon og dermed trygghet i sine valg.

Nye funn om behandlingsforløp 

En ny studie fra Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) gir for første gang en detaljert beskrivelse av behandlingen til barn og unge henvist i Norge (8). Studien viser stor variasjon i behandlingsløpene. Blant de 1258 barna og ungdommene som ble henvist i perioden 2000–2020, var omtrent to av tre (68 %) født som jente. Pubertetsutsettende behandling ble gitt til rundt én av ti, men var signifikant vanligere blant dem som var født som gutt enn som jente. Seks av ti startet med kjønnsbekreftende hormonbehandling. 

En liten andel barn og unge avbryter behandlingen av ulike grunner – såkalt detransisjon. Dette understreker viktigheten av grundig utredning, individuell tilpasning og tett oppfølging gjennom hele behandlingsløpet. Studien dokumenterer at noen unge kan oppleve endring i kjønnsidentitet eller behandlingsønske over tid, og at det derfor er avgjørende med fleksible og trygge rammer for utforskning og behandlingsvalg.

Vi trenger mer kunnskap 

I Norge og mange andre vestlige land har søknader om behandling for kjønnsinkongruens økt betydelig de siste 10 årene (4, 5, 6). Det er økende oppmerksomhet om bruk og sikkerhet av medikamentell behandling. I 2023 publiserte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) en rapport som understreker behovet for mer kunnskap om konsekvenser av behandlingen for å gjøre tilbudet sikrere for barn og unge (9).

Den svenske Socialstyrelsen fastslår at risiko ved medikamentell behandling overgår behandlingens forventede nytte. Den anbefaler derfor at slik behandling kun gis i unntakstilfeller (10). Nylig er det gjort en stor litteraturgjennomgang og evaluering av det offentlige behandlingstilbudet til barn og unge i Storbritannia (11). Både den og flere andre innen feltet finner at det er gjort lite forskning rundt sikkerhet av behandlingen, og en mangel på forskning av god kvalitet (12, 13, 14). Blant annet mangler man kunnskap om langtidseffekter på både fysisk og mental helse hos dem som starter behandling i ung alder. Oslo universitetssykehus har fått i oppdrag fra fagdirektørene i de fire helseregionene å «utrede hvordan det kan legges til rette for at utprøvende medikamentell og kirurgisk behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens gjennomføres primært gjennom en prospektiv klinisk behandlingsstudie». Det er fortsatt ikke klart hvordan en slik studie vil se ut. 

Internasjonalt samarbeid og forskning 

For å styrke kunnskapsgrunnlaget og behandlingstilbudet til barn og unge med kjønnsinkongruens, pågår det flere forskningsprosjekter ved NBTK. Det er vist at henvisningene har økt kraftig de siste 20 årene, særlig blant ungdom født som jente, og at to av tre har én eller flere psykiatriske diagnoser – oftest angst eller depresjon, men også andre psykiske lidelser og nevroutviklingsforstyrrelser (6). Forekomsten av autistiske trekk og autismespektertilstander er også betydelig høyere i denne gruppen enn resten av befolkningen (15). Dette understreker behovet for tverrfaglig utredning og tilpasset oppfølging.

For å forstå erfaringene til dem som har stoppet behandling eller detransisjonert pågår det nå en kvalitativ studie ved NBTK. Målet er å få innsikt i hvorfor noen velger å avbryte eller reversere behandling, og hvordan de opplever oppfølgingen fra helsetjenesten. Vi har også etablert et samarbeid med Folkehelseinstituttet (FHI) for å kunne utnytte nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Dette gjør det mulig å følge behandlingsforløp, helseutfall og langtidskonsekvenser på en systematisk og kunnskapsbasert måte.

Vi ser et økende behov for å bygge broer og samarbeide internasjonalt, også med fagmiljøer som har andre tilnærminger enn oss. Dette er helt nødvendig for å tette kunnskapshullene og sikre at fremtidens behandling bygger på bred forståelse og best mulig evidens . Åpen dialog og respektfullt samarbeid på tvers av faglige og ideologiske skillelinjer er avgjørende – både for pasientene og for oss som fagfolk.

Nye regionale sentre gir hjelp der pasienten er

Mange som stiller spørsmål ved sin kjønnsidentitet har et behov for helsehjelp for å utforske og få støtte i prosessen de går gjennom, uansett hvor den ender. Variasjon i kjønns­identitet kan for noen være uttrykk for en identitetssøken som er typisk for utviklingsstadiet i ungdomsårene, men medfører ikke nødvendigvis varig kjønnsinkongruens for alle. Det er viktig at ungdommen har fått muligheten til å reflektere over sin identitet før man går videre med vurdering av medikamentell behandling. 

For å gjøre hjelpen lettere tilgjengelig er det i hver helseregion opprettet regionale sentre for kjønnsinkongruens. Disse finnes i Kongsvinger, Tønsberg, Bergen, Trondheim og Tromsø, de fleste med et tilbud til barn og unge opp til 23 år. Fastlege kan henvise direkte til regionalt senter uten å måtte gå gjennom barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). BUP kan også ta kontakt for veiledning om kjønnsinkongruens dersom de allerede har pasienter under utredning. De regionale sentrene tilbyr utforskende samtaler, utredning, hjelpemidler og oppfølging. Tilbudet retter seg også mot personer som definerer seg utenfor en tokjønnsmodell, for eksempel som ikke-binære, og som har et hjelpebehov i forbindelse med dette. Sentrene tilbyr ikke medikamentell behandling, men har tett kontakt med NBTK gjennom ukentlige møter for samarbeid, og henviser dit ved behov. 

Etisk refleksjon og brobygging

Som barneleger står vi i et spenningsfelt mellom ønsket om å lindre lidelse her og nå og ansvaret for å beskytte mot ­potensielle konsekvenser av behandling senere. Behandling av kjønnsinkongruens reiser noen særlige etiske spørsmål, fordi tiltakene kan være irreversible, kunnskapsgrunnlaget er fortsatt usikkert og pasientgruppen er sårbar. Samtidig vet vi at ubehandlet kjønnsdysfori kan gi betydelig psykisk uhelse og redusert livskvalitet.

Det siste tiåret har det vært en massiv mediedekning av temaet, ofte polarisert og til tider preget av sterke meninger og person­fokuserte debatter. Dette påvirker pasienter og pårørende, men har også vært en betydelig belastning for helsepersonell som arbeider med feltet. Mange kolleger har opplevd kritikk og hets, og dermed usikkerhet rundt egen ­rolle. Det kan være krevende å stå i offentligheten når fagfeltet er i rask endring og samfunnsdebatten tilspisses. Internasjonalt har vi sett store endringer i synet på behandling av kjønnsinkongruens, særlig i USA, der både faglige retningslinjer og politiske føringer varierer sterkt. Derfor er det viktigere enn noen gang å bygge broer – både mellom ulike fagmiljøer, helsepersonell og brukere. 

Trygghet og tillit 

I behandlingen for kjønnsinkongruens er det helt avgjørende med fleksible og trygge rammer for utforskning og oppfølging. Vi må anerkjenne at noen kan endre ønske om behandling over tid, og vi må være åpne for nye erfaringer og ny forskning – også fra dem som har valgt å stoppe eller ­reversere behandling. Etisk refleksjon og kollegial drøfting bør være en naturlig del av arbeidet med denne pasient­gruppen, slik at vi sammen kan sikre at behandlingen vi tilbyr er forsvarlig, trygg og til barnets beste. 

Når kunnskapsgrunnlaget er begrenset må vi være ekstra varsomme med å trekke bastante konklusjoner. Åpenhet, nysgjerrighet og ydmykhet er avgjørende verdier i møte med et felt i rask utvikling, der både fag, forskning og samfunnsnormer er i endring. Veien videre krever at vi bygger kunnskap og styrker tverrfaglig og internasjonalt samarbeid – også med dem vi ikke alltid er enige med. 

Referanser

  1. World Health Organization. (2018). International Classification of Diseases 11.
  2. de Vries, A. L. C., Steensma, T. D., Doreleijers, T. A. H., & Cohen-Kettenis, P. T. (2011). Puberty suppression in adolescents with gender identity disorder: A prospective follow-up study. The Journal of Sexual Medicine, 8(8), 2276–2283. https://doi.org/10.1111/j.1743-6109.2010.01943.x
  3. Cohen-Kettenis, P. T., & van Goozen, S. H. (1997). Sex reassignment of adolescent transsexuals: A follow-up study. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 36(2), 263–271. https://doi.org/10.1097/00004583-199702000-00014
  4. Aitken, M., Bellon, G., De Boeck, K., Flume, P. A., … Nolan, S. et al. (2015). [Se kilde for fullstendig referanse].
  5. Kaltiala, R., Bergman, H., Carmichael, P., de Graaf, N. M., Egebjerg Rischel, K., Frisén, L., Schorkopf, M., Suomalainen, L., & Wæhre, A. (2020). Time trends in referrals to child and adolescent gender identity services: A study in four Nordic countries and in the UK. Nordic Journal of Psychiatry, 74(1), 40-44.
  6. Nyquist, C. B., Torgersen, L., David, L. W., Diseth, T. H., Magnus, P., Biele, G. P. E., & Wæhre, A. (2025b). Population-adjusted numbers, demographics and mental health among children and adolescents referred to the Norwegian National Center for Gender Incongruence over two decades. European Child & Adolescent Psychiatry, 34(2), 647–657. https://doi.org/10.1007/s00787-024-02508-5
  7. Hembree, W. C., Cohen-Kettenis, P. T., Gooren, L., Hannema, S. E., Meyer, W. J., Murad, M. H., Rosenthal, S. M., Safer, J. D., Tangpricha, V., & T’Sjoen, G. G. (2017). Endocrine treatment of gender-dysphoric/gender-incongruent persons: An endocrine society clinical practice guideline. The Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism, 102(11), 3869–3903. https://doi.org/10.1210/jc.2017-01658
  8. Nyquist, C. B., Torgersen, L., David, L. W., Diseth, T. H., Gulbrandsen, K., & Wæhre, A. (2025a). Treatment trajectories among children and adolescents referred to the Norwegian National Center for Gender Incongruence. Acta Paediatrica, 114(5), 1006–1014. https://doi.org/10.1111/apa.17530
  9. Ukom. (2023). Pasientsikkerhet for barn og unge med kjønnsinkongruens. Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. https://ukom.no/rapporter/pasientsikkerhet-for-barn-og-unge-med-kjonnsinkongruens/sammendrag
  10. Socialstyrelsen. (2022). Vård av barn och ungdomar med könsdysfori – Nationellt kunskapsstöd med rekommendationer till profession och beslutsfattare.
  11. Cass, H. (2024). The Cass Review: Independent review of gender identity services for children and young people.
  12. Ludvigsson, J. F., Adolfsson, J., Höistad, M., Rydelius, P. A., Kriström, B., & Landén, M. (2023). A systematic review of hormone treatment for children with gender dysphoria and recommendations for research. Acta Paediatrica, 112(11), 2279–2292.
  13. Thompson, L., Sarovic, D., Wilson, P., Irwin, L., Visnitchi, D., Sämfjord, A., & Gillberg, C. (2023). A PRISMA systematic review of adolescent gender dysphoria literature: 3) Treatment. PLOS Global Public Health, 3(8), e0001478.
  14. Thompson, L., Sarovic, D., Wilson, P., Sämfjord, A., & Gillberg, C. (2022). A PRISMA systematic review of adolescent gender dysphoria literature: 1) Epidemiology. PLOS Global Public Health, 2(3), e0000245.
  15. David, L. W., Stenberg, N., Diseth, T. H., Helverschou, S. B., Nyquist, C. B., Øien, R. A., & Wæhre, A. (2025). Autistic characteristics in a nationally representative clinical sample of adolescents seeking medical gender-affirming treatment in Norway. Journal of Autism and Developmental Disorders, 55(1), 147–157. https://doi.org/10.1007/s10803-023-06181-6